Et av de mest skamfulle øyeblikkene i mitt liv fant sted da jeg var fem år gammel. Jeg hadde lært meg Bad Companys bluesrock-trøkker «Can’t Get Enough» utenat, og gikk og skrålte på den ute i borettslaget vårt, i håp om at noen skulle rose meg. Det var en sang faren min spilte ofte, og derfor måtte den være veldig bra. Likevel fikk jeg ingen ros. I stedet kom en tre år eldre jente bort til meg for å fortelle, skråsikkert og dryppende av forakt, at det jeg sang ikke egentlig var engelsk, bare en rekke tilfeldige lyder som ikke betød noe som helst. «AKAIGATTANÅFFAJALÅÅ», hadde jeg sunget. Men visste jeg hva jeg sang? Visste jeg hva ordene betydde? Visste jeg hvor de begynte og hvor de sluttet? Nei, jeg visste ikke det.
Å, som jeg skammet meg den dagen. Og aller mest skammet jeg meg over hvor stolt jeg hadde vært før jeg hadde blitt avslørt, en gang for alle. Det var en skam som satt i lenge nok til at jeg aldri helt klarte å glede meg over Trond Viggo Torgersens «Hjalmar», sangen om gutten som slutter skolen før han lærer seg engelsk, men likevel prøver seg som popstjerne – på engelsk – da den dukket opp året etter. Det ble for nært og for sårt. For selvsagt var Hjalmar en dumrian, der han ropte sitt «ÅÅÅOOOOÅÅÅÅÅ! JUGÅNARÆPSOLUTEIKALAIF!». En dumrian akkurat som meg.
Så jeg lærte meg engelsk og sang ikke lenger ting jeg ikke skjønte høyt. Dessverre! For når jeg hører «Hjalmar» i dag, hører jeg den heldigvis på en ganske annen måte. For det er jo tulleengelsken som gjør låta spesiell, det er tulleengelsken det er gøy å gaule med på – og den som gjorde låta til en hit, ikke utdritingen av det det kjærlighetssugne barnet. Jeg mistenker at Trond Viggo egentlig visste det, innerst inne. Hjalmar er en helt.
Jeg tenker på Hjalmar nå fordi jeg nettopp har forsøkt meg på nettspillet What Is Young Thug Saying, der man får høre snutter av Young Thug som rapper, og så må forsøke å matche det man tror man har hørt med ett av fire tekstalternativer. Som en som tidligere har skrevet om Young Thugs raplyrikk i denne spalten og argumentert for at det meste av det han sier faktisk er fullt forståelig bare man lytter, gikk jeg til oppgaven full av selvtillit. Dette skulle jeg klare.
Vel. Jeg klarte 13 av 20 mulige, og ble ganske sur. Ikke minst fordi spillet insisterer på at Young Thug ikke sier «never will I treat you greasy» på «Pick Up The Phone.» SELVSAGT sier han jo det! Hva ellers skulle han si?! Men nei, jeg skjønner ikke alt Young Thug sier, jeg heller. Og det er helt greit. Han skjønner det nok selv.
Mye har blitt skrevet om Young Thugs sleivete, slurende rapping de par siste årene. Noen hevder, for eksempel, at han «utvikler språket» ved å svelge stavelser og være generelt utydelig, andre at han er «post-verbal».
Det tror jeg er noe skikkelig tullball. All språkbruk utvikler språket. Ergo utvikler også all rapping språket. Når man sier at Young Thug utvikler språket, hopper man liksom over det leddet, for på den måten å gjøre Young Thug større og viktigere enn kunstformen han opererer i, altså rap, trolig ut fra en forestilling om at rap ikke bør tas for alvorlig.
Dette er også noe av grunnen til at jeg blir fryktelig frustrert når Frank Ocean hylles som viktig fordi han overskrider R&B-sjangeren, på den ene eller den andre måten. Slik legitimerer man nemlig også at man ikke bruker spalteplass på musikere som jobber innenfor R&B-sjangeren og ikke mot den. Verken rap eller R&B trenger å overskrides mer eller mindre enn andre sjangere gjør det, og å feire svarte artister for å inkorporere «hvite» musikkreferanser blir fort veldig rart. Rappere leker med språket. Musikere lager musikk. Og Young Thug er en viktig artist innenfor en sentral moderne kunstform. Punktum.
At jeg understreker dette, handler selvsagt om at Young Thug er en overskridende figur også på andre måter. Ikke minst når han trekker i kjole på coveret av sitt nye og helt fantastiske album, No, My Name Is Jeffery. Det er en flott kjole, designet av Alessandro Trincone, og mange – også jeg – elsker dette vakre coveret, og ler godt hver gang det dukker opp en eller annen gammel rapper som blir helt satt ut av at en mann kan finne på å trekke i noe slikt.
Men selv om kjolen er mem-vennlig for noen og vemmelig for andre, og dermed gjør akkurat det den skal, nemlig å sørge for at folk snakker om Young Thug og albumet hans, risikerer også den å flytte oppmerksomheten vekk fra det som er interessant med Young Thug. For om kritikken har én viktig funksjon i 2016, er det å forhindre at Young Thug blir redusert til et mem, gøyal og rar. Da slutter vi nemlig å lytte.
Likevel er det som om en del av memene denne gang har truffet blink: Young Thug i kjole ser ut som om han har tenkt å banke livskiten ut av deg – i langt større grad enn Young Thug gjør uten kjole på. Med andre ord: Young Thug går i kjole fordi han liker å slåss. Det er omtrent det han sier selv, i klippet der en kan se ham plukke ut kjolen. Den minner ham om Sub-Zero fra Mortal Kombat.
Kjolen er altså viktig, men ikke fordi den sier noe som helst om artistens seksuelle preferanser eller utfordrer en konservativ machokultur. Så vidt vi vet er Young Thugs seksuelle preferanser å ikke ha sex, noe som egentlig er rarere enn alt annet jeg har hørt om ham, samtidig som det virker underlig riktig.
Når jeg hører Young Thug rappe, og det gjør jeg ofte, hører jeg en Hjalmar som ikke lot seg hemme av at noen fortalte ham at det ikke var sånn man skulle snakke engelsk, sånn man skulle rappe, sånn man skulle kle seg, sånt man skulle si. Derfor virker han nå sikrere og tryggere og mer fandenivoldsk og også mer virtuos enn noen gang før. Den innadvendte Barter 6 fra i fjor var også nydelig. Men No, My Name Is Jeffery føles som albumet der Young Thug – alias Jeffery, alias No, My Name Is Jeffery – kommer ut av skallet, ikke av skapet. Han kan ikke bare ha ett navn, en stil, en flow. No, My Name Is Hjalmar.
Kjolen, navneskiftet og rappingen handler derfor dypest sett om det samme: å ikke la seg begrense av noe eller noen. Men kan man si det uten samtidig å si at Young Thug overskrider rap som kunstform?
Jeg tror man kan det. For når jeg hører på No, My Name Is Jeffery hører jeg mest av alt videreutviklingen av en type fysisk orientert rap som jeg alltid har satt pris på.
Betegnelsen «fysisk orientert rap» kan sikkert virke misvisende, for all rap – og all sang – er jo en form for fysisk virksomhet. Distinksjonen jeg er på jakt etter kan kanskje best illustreres av forholdet mellom to Wu-Tang Clan-rappere, GZA alias Genius og Ol’ Dirty Bastard alias ODB. Der GZA søkte seg mot typisk distanserte, observerende roller som vitenskapsmannen, fortelleren eller filmregissøren, var Ol’ Dirty Bastard til stede med hele seg, og bedrev en nærværs- og øyeblikkskunst med kroppen i sentrum. Alle var enige om at GZA skrev bedre tekster enn Ol’ Dirty, og de beste tekstene til ODB var det uansett GZA og RZA som skrev. Men GZA kunne aldri ha gjort det ODB gjorde med dem, for ODB fylte dem med liv og nærvær, og fargela utenfor streken. GZA ble respektert, ODB elsket.
I et intervju med svenske P3 Souls Mats Nileskär forteller Busta Rhymes om hvordan ODBs «Brooklyn Zoo» skremte vettet av ham da han først hørte den i 1995, etter at han selv lenge hadde tvilt på om han kunne klare å bli soloartist. For gikk det an å være så fri og så rå og gi så fullstendig faen i hva andre ville si som ODB var og gjorde på den låta? Det gjorde det – også for Busta Rhymes. Resultatet ble «Woo-Hah!», en låt som er ren personlighet, ytterst fysisk, og står som Bustas signaturlåt til denne dag. Når du rapper med til den, og det gjør du når du hører den, kjenner du det i hele kroppen.
Skrekken ble altså frigjørende, men fullt så fri ble Busta aldri igjen. Stadig stanget han pannen i en enkel motsetning. Jo mer animert han var som rapper, jo høyere elsket publikum ham. Men jo mindre lyttet man til tekstene hans, og jo mindre respekt fikk han som lyricist. Og han ville jo ha respekt!
Bustas måte å (ikke) løse dette problemet på gjorde ham til en langt mindre interessant rapper enn han kunne blitt. Det som mangler er, kort sagt, personlighet, sårbarhet og nyanser – i den maskuline verdighetens navn.
Når jeg lytter til Young Thug i dag, hører jeg en uhyre fysisk og teknisk begavet øyeblikkskunstner som har løst opp i akkurat den knuten der. Som Busta kan Thug finne de rareste lommene i en beat og fylle dem som ingen andre (ODB var mer en framifrå kauker). Men han har valgt vekk å bli respektert for tekstene sine, samtidig som han heller aldri gjøgler i håp om å oppnå et stort publikums gunst. Det vi hører er en annen type integritet: alt han gjør, gjør han fordi han selv synes det virker interessant.
Tekstene er der, og ofte er de gode og vittige, men Thug behandler dem som om de ikke er viktige, og vektlegger heller alt han kan gjøre med dem, rytmisk og melodisk, på en måte som betoner personlighet og sårbarhet ved å sette stemmen i fokus. Bare hør på måten Thug synger om kjærlighet på på en låt som «Swizz Beatz» her: «LOVE LO-LO-LO LOVE! / LO-LO-LO-LOVE!» På Bustas tid var det utenkelig at en rapper skulle lalle fornøyd om kjærlighet på en slik måte. Men legg likevel merke til hvordan Future og Rihanna spøker i bakgrunnen her!
Vi skal til Future og Rihanna straks. Men vi tar et stopp til på veien. For en annen måte Thug skiller seg ut på, er at han i uhørt grad lar de kvinnelige familiemedlemmene innta rapuniverset sitt. Alle rappere med respekt for seg selv har såklart én låt der mamma takkes for alt hun har gjort for avkommet, men Young Thug refererer stadig til moren sin, Big Mama Duck, som om hun var en vedvarende autoritet i livet hans: «Mama told me don’t hate on the law / Because everybody got a job / Because everybod’ wan’ be a sta-ar», synger han på «Pick Up the Phone». Også lillesøster Dora er en autoritet: «Lil Dora said I was born with a skill,» heter det på «Floyd Mayweather». På mixtapen I’m Up rapper han side om side med både Dora og søsteren Dolly på låta «Family». Og når han jubler «she peacock with the colors» på «Kanye West» om en kvinne som trolig er forloveden Jerrika Karlae, er ikke blikket hans på hvor passivt og naturlig pen hun er, men på hvor god hun er med fargene, altså noe aktivt hun gjør selv.
Familien er fundamentet hos Thug, det som gjør ham trygg nok til å være den han er. Og den han er, er ekspansiv. Tar man en titt på låttitlene til Jeffery finner man en rekke egennavn som skal fungere som hyllester til Young Thugs idoler, men det interessante ligger i at man på de fleste låtene kan høre hvordan han også strekker uttrykket sitt i retning av idolene han har oppkalt låtene etter, som om de har tilgang til noe han også ønsker seg.
Ikke alt stikker like dypt, men hokuspokus er det heller ikke. «Swizz Beatz» høres ikke ut som Swizz Beatz, men den handler om kjærlighet – herr Beatz er som kjent lykkelig gift med Alicia Keys. Og «Kanye West» skiftet navn fire ganger på to uker (fra «Elton» til «John» til «Pop Man» til «Kanye West», litt som da Kanye slapp «Pablo» og forandret på den post-deadline. «Wyclef Jean»? Litt sånn Fugees-reggae-light-aktig. «Floyd Mayweather»? Skikkelig kranglete. «Webbie»? En gatelåt med politisk brodd.
Men så blir det alvor. «Future Swag» gjør Future bedre enn Future selv, mens «RiRi» fungerer som en svarlåt til Rihannas «Work», med samme tempo og refrenget «Work! Tonight, baby, do the work, baby, do the work!» «You gotta earn-earn-earn-earn-earn-earn-earn it», bjeffer han, halvkvalt, som var han en sel.
Kanskje er det lydene mannen lager når han gir seg hen til kvinnens «arbeid» vi hører? I så fall er det et element av kamp med i bildet: hun som prøver å få ham til å gi seg hen, han som stritter imot: «Aye, I’m scared to trust you, I’m scared you’ll trick me / I done drive in a armoured car but they’re still tryna hit me,» innrømmer han i andreverset, etter å ha lovet at han skal lære henne å vinne uten juks.
Kommer vi kanskje litt nærmere rapperen som ikke er så opptatt av sex her? Er han ikke heller ganske opptatt av sex – men bare som en slags eksistensiell tvekamp, på siden av «kjærlighet»? «Lil mama she ready for war / She ready for dick in her ass and her throat» heter det på «Future Swag», og romantisk er det ikke, men man skal være ganske tonedøv for ikke å høre Thugs beundring for den kamplystne «Lil mama» der hun skrider til verket, klar til dyst og «våt som en båt». Omtrent slik jeg innbiller meg at Young Thug gjør når han går i boksen for å overgå rivalen Future.
Øyeblikket da Young Thug begynner å bjeffe som en sel er uansett også øyeblikket da «RiRi» begynner å leve sitt eget liv, helt uavhengig av hva låta svarer på eller etterligner. Andre rappere har bjeffet, for rappere liker å fremstille seg som hunder, aggressive og kåte. Men ingen bjeffet som en sel før Young Thug gjorde det. Og når du først har hørt Young Thug bjeffe sel, begynner du snart å bjeffe sel, du også. «EU-EU-EU-EU-EU-EU!» Det er en frigjørende lyd.
Også i en annen låt på albumet slipper dyrene til. «Harambe» er oppkalt etter gorillaen som ble skutt og drept etter at en tre år gammel gutt klatret ned til den i en dyrepark i Cincinatti i mai i år. Men Thug lager ikke gøyale apelyder, slik for eksempel Redman gjorde for snart tjue år siden. Snarere går han så langt inn i frustrasjonen, forvirringen og aggresjonen han kan komme («I’ll aim at your muhfuckin’ mama … I got the devil inside me») – og kommer ut av det som fra en slåsskamp, med en grov, forvrengt stemme og en flow han aldri har brukt før som trofé. Her, som ellers, bruker Thug stemmen som om den var et horn han må få mest mulig lyd ut av, i alle farger og sjatteringer. Intet dyrisk skal være ham fremmed.
Det finnes mange slags typer skamløshet, så klart, og ikke alle er like edle. Men den interessante skamløsheten er nettopp den man må slåss for, mot folk som ikke skjønner at skammen gjør verden så altfor trang, livet så lite, kunsten så tam. Når jeg elsker Young Thug, er det fordi han heller prøver å overskride seg selv og konkurrentene enn sjangeren han jobber i. Den beveger seg jo uansett med ham. Og det Thug gjør, i låt etter låt, er å prøve å se hvor langt han kan tøye uttrykket sitt, hvor mange forskjellige stemmer han har inni seg, hvor mye aggresjon han kan finne, men også hvor mye kjærlighet, og hva som skjer når man blander fargene. Og så henter han det frem, alt sammen, og ser på det som var det en skatt.