– Se, fjellene ønsker oss velkommen, sier guiden Purushottam «Puru» Regmi da den lille landsbyen Pokhara nærmer seg.
Pokhara, som ligger 950 meter over havet, er et naturlig utgangspunkt for de fleste som skal gå i Annapurna-regionen.
Startpunktet
Vis mer
Bak Pokhara rager tindene opp som de reneste scenekulissene, fra byen er det klar sikt til fjelltoppene som jeg i de kommende dagene skal stifte nærmere bekjentskap med.
Jeg skal også bli godt kjent med turfølget: Tre andre nordmenn, samt guiden Puru, kokken Pemba Sherpa, bærerne Darma Silval og Buddi Bahadu Bhatta. Alle de fire nepalerne kom uskadd fra det store jordskjelvet som inntraff Nepal 25.april i fjor. Også fotturområdet Annapurna er så å si uskadd.
En liten busstur fra Pokhara, ved broen i Birethanti, begynner den eventyrlige vandringen til et av verdens mest kjente og vakreste fjellmassiver. Buddhistiske bønneflagg vaier velkommen i blått, hvitt, rødt, grønt og gult; fargene symboliserer de fem elementene: Himmel, vind, ild, vann og jord.
– Første etappe er som en dans, sier Puru, og leder an langs en kjerrevei i tropisk skog.
Tehushygge
– Mer te, spør Pemba.
Vi har akkurat ankommet tehuset i Tirkhedunga, har tatt på ullsokker og ullundertøy og gode boblejakker, og sitter i ett av fellesrommene i tehuset med hver vår gode og varme kopp te.
Tehusene har fått navnet fordi turistene gjerne varmer seg med te etter en lang dag til fots.
Vis mer
Utenfor gjestehuset henger dagens turklær til tørk. Betjeningen serverer varm suppe til teen og lærer de fire nordmennene å synge en tradisjonell nepalesisk turgåersang. Den heter «Resham firiri» og handler om et silkesjal som flyr fritt i luften og ønsker å fly over åsene.
– Den fikk meg til å tenke på visen «Den glade vandrer», sier Marit Elisabeth Larssen og begynner å synge: «Den glade vandrer kalles jeg, for sorgløs går jeg på, den endeløse landevei. Der liker jeg å gå.»
Puru, Darma, Pemba og Buddi klapper med.
3500 trappetrinn
Jeg våkner til en annen sang, den tibetanske bønnesangen «Ohm Mani Pedme Ohm». Utenfor står Asta Lerma, familien hans har drevet tehuset i 45 år.
– Hver morgen spiller vi denne sangen, for når man hører denne musikken blir man rolig, og klar for å gå 3500 trappetrinn, sier han.
Vis mer
På plassen utenfor står flere og pusser tennene. Turgåere danner nye bekjentskap over varmende te- og kaffekopper. I bæremeisen til Petra Richter sitter lille Rory på fire måneder. Den spreke familien på fem fra Australia har lenge hatt en drøm om Annapurna.
– Australias «bushwalks» kan nok ikke måle seg med dette, sier hun og ler.
Noen meter bortenfor gjør en gruppe amerikanske turister seg klare til dagens etappe med et rungende heiarop.
Tripp-trapp
3500 er mange trappetrinn. Men Puru lover at jeg har mye godt i vente på toppen. I dag skal vi blant annet se rhododendronen blomstre for første gang. Solen varmer i ansiktet og humøret er på topp da vi begynner å gå.
– La oss synge den sangen dere lærte i går, foreslår Puru. Og fire norske damer synger på nepalsk etter beste evne mens vi sliter oss oppover.
Før jeg vet ordet av det er toppen av trappene der. Det er tid for lunsj. Med utsikt over Banthanti og rhododendrontrærne setter vi oss ned og blir servert limonade og Himalayas historie.
Lukket land
For 40 millioner år siden støtte landmassivene fra India og Asia sammen, og resultatet ser vi klart i dag. Himalaya er det yngste og høyeste fjellsystemet i verden. Og Nepal var lenge et av verdens aller mest lukkede. Ikke før i 1949 fikk utenlandske turister mulighet til å gå i fjellheimen her. Da åpnet landet opp for sin første trekkingtillatelse.
Klatretillatelsene som ble gitt, resulterte blant annet til at Annapurna I ble besteget i 1950 som den første 8000-meterstoppen i historien. Det gikk heller ikke lang tid før sherpaen Tenzing Norgay og Sir Edmund Hillary besteg Mount Everest – i 1953.
– Det var vendepunktet for fotturturisme til Nepal, sier Puru.
Ny energi
Ravnene flyr over oss, og det blir mer og mer rhododendron å se jo nærmere vi kommer kveldens overnattingsted i Ghorepani. På trappen foran tehuset skinner de siste solstrålene et varmende farvel før sola forsvinner bak fjellene.
Inne i tehusets fellesrom sitter turgåere rundt varmeovnen. Blant dem er Lorraine Roberts. Som turguide for den engelske turoperatøren Walking Women har hun gått flere av fotturene i Nepal. «Min tur», kortversjonen av Annapurna, har hun gått fem ganger.
– Det er den jeg liker aller best, mest fordi du får sett så utrolig mye på kort tid. Turen er en fin liten smakebit for folk som ikke har lyst til å legge seg i hard trening eller har flere uker å bruke i fjellet.
Idet middagen blir servert, siger tåken over fjellene, og vi enes om å krysse fingrene for at det klarner opp før morgendagens soloppgang.
Soloppgang på 3210 meter
Morgenturen til Poon Hill er nemlig et av turens virkelige høydepunkter. Vekkerklokkene står på halv fem, og med hver vår hodelykt begynner vi å gå til et av verdens vakreste utsiktspunkt, 3210 meter over havet.
På toppen har turistene allerede begynt å samle seg. Alle sammen venter på den berømte soloppgangen. Folk varmer seg på en kaffekopp, eller hopper opp og ned for å få varmen. Herfra ser vi Dhaulagiri I, Nilgiri South, Annapurna I, Annapurna South, Hiunchuli, Annapurna III og Macchapucchare – et nydelig og markant fjell med form som en fiskehale.
Da solen viser seg for første gang, begynner folk å juble, og det bryter ut applaus.
Muskelmagi
Neste dag fortsetter ferden nedover, mot landsbyen Ghandruk. Da vi kommer frem henger det en lapp hvor det står «ayurvedisk massasje». Selv om fotturen er forholdsvis lett, er musklene såre.
– Jeg tror det er en av de beste massasjene jeg noensinne har fått, sier Marit etter en halvtime på benken til massøren Ram Gurung.
Senere på dagen er det tid for sang og dans. Det er fotturens siste kveld og feststemning. Pemba har bakt en kake. Vi synger den nepalske turgåersangen om og om igjen og danser i ring. Utenfor tindrer stjernene over de kritthvite fjellene. Og i morgen er det vår tur til å gå seirende over broen i Birethanti.
Vis mer