Ordet fascist sitter løst hos ordsnekkere. Det er et fristende bilde som tar opp i seg høyrepopulisme, fremmedfiendtlighet, angst for det moderne, og forakt for elitene og institusjonene. Vi kjenner alt dette igjen fra Trumps valgkamp, der han både sa at han ikke stolte på det amerikanske valgsystemet, og at han ville vurdere om han akseptere valgresultatet hvis det gikk i hans disfavør. Slik gikk det som kjent ikke. Trump vant valget selv om han fikk flere hundre tusen færre stemmer enn Hillary Clinton.
De ytterliggående trekkene ved Trump har fått framtredende skribenter til å stemple ham som fascist. Det har skjedd i prestisjefylte publikasjoner som for eksempel Washington Post, New Yorker, Der Spiegel og Die Zeit. Trump har gått langt ut over det som er betraktet som folkeskikk for demokratisk sinnede politikere. Men er Trumps grove populisme, upolerte stil, vold mot meningsmotstandere på valgmøter, og hatske rop for å få folkemassene på møtene sine til å skrike ut krav om å fengsle Hillary Clinton – lock her up – tilstrekkelig til å kalle ham fascist?
Dirk Kurbjuweit stiller spørsmålet i Der Spiegel, i artikkelen som på engelsk har tittelen: How Much Mussolini Is There in Donald Trump? Og han besvarer spørsmålet på fascinerende vis ved å henvise blant annet til den italienske forfatteren Umberto Eco, som døde i februar i år, og ikke fikk med seg at Trump skulle klare det som da ennå var umulig. Eco hadde personlige erfaringer med Benito Mussolinis fascisme som guttunge, med minner fra massemøtene og massepsykosen som Il Duce skapte. Eco satte opp 14 punkter for det han kalte «ur-fascisme», det er altså snakk om en fascisme-test. Og hvordan skårer Trump på den?
Ganske bra, viser det seg. Eco beskriver først fascismen som en en quasi-religiøs ideologi, og som en tradisjon som avviser moderniteten. Den er kritisk til opplysningstida og arven fra den franske revolusjonen, som jo er demokratiets ektefødte barn. Fascismen har en grunnleggende mistro til de intellektuelle klasser, slår Eco fast, noe også Trump har til «eliten».
Eco beskriver «ur-fascismen» som noe som springer ut av individuell eller sosial frustrasjon, og at bevegelsens tilhengere føler seg ydmyket av velstanden til sine fiender, som jødene i mellomkrigstida. Fascismen har ifølge Eco en dødsromantikk, som slett ikke kjennetegner Trump.
Det blir for langt å lekse opp alle Ecos kriterier for «ur-fascisme», men ifølge Kurbjuweit så tilfredstiller Trump åtte av Ecos kriterier. Fem tilfredstiller han ikke, mens ett kriterium er det ikke mulig å ta stilling til.
Dette er i utgangspunktet dårlig uttelling for USAs påtroppende president. Men Ecos mal er selvsagt ingen fasit. Fascismen in Europa hadde for eksempel sine historiske forutsetninger. De to viktigste var økonomisk kollaps etter 1. verdenskrig, og trusselen fra marxisme og kommunisme, som den europeiske fascismen var en reaksjon på.
Vår tids trumpister og brexister har de politiske eliter i det politiske sentrum som sine fiender, og selv om du kan beskylde «Washington», og Hillary Clinton for mye, så kan du ikke beskylde dem for marxisme eller kommunisme. I fascismens tankegods var dessuten korporativismen en bærende ide. Tanken var at det ikke var klassemotsetninger i økonomien, men at økonomien skulle ha sterk statlig styring, der bransjene ble tvunget til å samarbeide, og fagbevegelsen ikke lenger var arbeidernes interesseorganisasjon. Superkapitalisten Trump har neppe noen gang hørt om korporativisme, og langt mindre tenkt å innføre den.
En annen forskjell på den faktiske fascismen og vår tids Trump er at mellomkrigstidas Italia og Tyskland hadde veldig svake institusjoner, som lett brøt sammen, mens det moderne USA har veldig sterke institusjoner.
Så selv om Trump har mange holdninger som kan knyttes til fascisme-begrepet, så er det både urimelig og ukorrekt å kalle ham fascist.