FILM: Denne meget fornøyelige animasjonsfamiliemusikalen følger sitt eget imperativ i bydeformen «syng» og stemmer i ved enhver sprekk i fortellingen. Et vegg-til-vegg sangteppe går opp på det en gang majestetiske musikkteateret til koalabjørnen Buster Moon (Matthew McConaughey), og et vell av sangglade typer tropper opp til audition for å vinne en tilsynelatende god sum penger i en stor sangkonkurranse. Men som kompisen Eddie (John C. Reilly) spør: «Who wants another one of those?» Jeg må også si jeg var en smule skeptisk da forhåndsreklamen skrøt av hele «85 hitlåter» (!) på repertoaret. Men desto hyggeligere er det at jeg stadig ble sittende med et smil om munnen, og jammen reiste ikke gåsehuden seg også på et tidspunkt av kombinasjonen animert dyr og menneskelig stemme, med nylig avdøde Leonard Cohens «Hallelujah» slynget acapella utover byen.
Museviser.
Kategori
Animasjon/Familiefilm/ Musikal
Regi
Garth Jennings
Skuespillere
Matthew McConaughey, Reese Witherspoon, Seth MacFarlane, Scarlett Johansson, John C. Reilly, Taron Egerton, Tori Kelly, Jennifer Saunders
Premieredato
02.12.2016
Aldersgrense
Tillatt for alle
Orginaltittel
« Sing »
Kjente karakterer
Karakterene i filmen er vi blitt kjent med gjennom de siste tiårenes mange sangkonkurranser på tv, som «Idol». I dyrs drakt er de mennesketyper som gjerne går igjen, slik at en ganske kjapp karakterisering gir tilstrekkelig følelsesmessig tilkobling. Åpningen skaper et flettverk, en kaleidoskopisk bysymfoni, der fortellingen flyr fra én karakter og inn vinduet til en annen. Til audition hos Moon kommer så ulike interessante typer: Johnny (Taron Egerton), sønn av en gangstergorillagjengleder, en gatehjørnesmørsanger, som takler «All of Me» av John Legend og «I’m Still Standing» av Elton John; tenåringen Ash (Scarlett Johansson), et rockepinnsvin, som slynger piggene ut som om de var trommestikker; saksofonmusa Mike (Seth MacFarlane), en bitteliten men oppesen crooner som skylder noen skumle bjørner penger; 25-barnsmoren Rosita (Reese Witherspoon), dobbeltarbeidende gris og husmor, som automatiserer morgenrutinene for å nå øvingen, går på trynet, men finner sine «True Colors» med «Bamboleo» på et supermarked; og den engstelige elefanten Meena (Tori Kelly), som baker kake og ber om en ny sjanse, men må overvinne frykt for å bestige scenen.
Stemmer uten stemmer
«Syng» er en hyllest til den fremførte popmusikken og en veldreid klassisk fortellende film, med framskritt og motstand, spenning og tydelige spørsmål der alt står på spill: vil teateret overleve, vil Meena synge, hvem vinner? Og i motsetning til mange heseblesende animasjonsfilmer for barn bryr man seg her om hvordan det går med karakterene. For også tegneseriepoter kan sette varige musikalske spor. Lille Fievel og Tanya i «An American Tail» (1986) sang seg inn hos meg – et romantisk barn – med sin «Somewhere out there» på åttitallet. Og da jeg for første gang besøkte Wallmanns i høst slo det meg hvor kraftfull popmusikk kan være, selv i coverversjoner mellom matretter.
Et av tv-mediets fremste særtrekk er dets intime skildringer av «human interest». Denne filmen forsøker å ta folkelig sangunderholdning tilbake til filmen, blant annet ved å spille på showbiz- og Hollywood-mytologi. Og kanskje viktigst, insistere på at sangopptreden er en kunstform og ingen konkurranse: stemmer er best uten stemmer.
Anmeldelsen er basert på den engelskspråklige versjonen i 2D. Den norske versjonen har stemmer fra blant andre Jan Gunnar Røise, Tomine Harket, Emilie Skolmen Kaafjeld, Espen Klouman Høiner, Ulrikke Døvigen, Jakob Schøyen Andersen, Jon Øigarden og Anders Bye.