I forrige uke hadde Hillary Clinton tilsynelatende kompisgjengen i orden. Superparet Beyoncé og Jay-Z var med på en innsamlingsaksjon, Meryl Streep hadde stilt i rød, hvit og blå bluse og heiet på Hillary, Lady Gaga var aktiv på Twitter, Lena Dunham hadde sydd sin egen Hillary-kjole, Robert De Niro hadde truet med å banke Trump og Katy Perry hadde funnet ut at det ville hjelpe hvis hun stilte naken. Og det syntes Madonna var en så god idé at hun stilte naken hun også.
Alt for å hjelpe Hillary.
Det toppet seg på den siste kampanjedagen i Philadelphia, da Hillary Clinton sto på scenen, akkompagnert av Bruce Springsteen og omringet av Bill, Chelsea, Michelle Obama, Barack Obama – og Bon Jovi.
Men bryr egentlig velgerne seg om hva Bon Jovi mener?
Nei.
De gjør ikke det.
Ideen om kjendisstøtte er åpenbar. Å henge et elsket kjendisfjes på merkevaren Clinton vil booste kampanjen. Hollywoods stjernekvalitet er så altomfattende at det er uunngåelig at det regner på klokkeren. Kjendisenes positive egenskaper overføres til Clinton by association.
Det er en god gammeldags oppskrift. Amerikanske historikere trekker linjene tilbake til presidentvalgkampen i 1920, da Warren Harding ble støttet av Hollywood-stjerner som Mary Pickford og Douglas Fairbanks. Det beste eksempelet på at det faktisk har fungert er fra 2008, da Oprah Winfrey la inn en betydelig innsats for Barack Obama. To økonomiforskere ved universitetet i Maryland, Craig Garthwaite og Tim Moore, har regnet seg fram til at Oprah antakelig skaffet Obama opp mot en million stemmer. I tillegg klarte hun å samle inn 3 millioner dollar.
Men, som alle merkevarebyggere vet, et kjendisfjes kan være et tveegget sverd. For hva om de representerer verdier velgerne ikke vil ha? Hollywood-stjernene er eliten i amerikansk kulturliv. Og er det én ting velgerne har vist i denne valgkampen, så er det at de ikke ønsker seg mer elite. Da blir kjendisstøtten et tveegget sverd. For velgerne Hillary allerede har i lomma, forsterker de følelsen av å ha valgt rett kandidat. For velgerne som allerede er Anti-Clinton, forsterker de følelsen av at eliten holder sammen.
Og at de er utenfor.
Donald Trump trengte ikke kjendiser. Han er sin egen kjendis. Den Donald Trump folk kjenner best fra før valgkampen, var den de så på realityshowet «The Apprentice», og spin-off-en «Celebrity Apprentice». Trumps realityshow som gikk fra 2005 til 2015, og som etter planen skal gå på lufta igjen etter jul, men denne gangen med Arnold Schwarzenegger i sjefsstolen.
Den Trump seerne ble kjent med gjennom «The Apprentice» var en real, rettferdig og hard sjef som snakket i klartekst. Jo mer drama det var mellom realitydeltakerne, jo mer kunne han glimre med å sette folk på plass.
Han var ikke kjendis. Han var ikke elite.
Han var sjef.