DA du ikke trodde det var mulig for en idrett å falle dypere, var det likevel det. Etter de siste retestingene av dopingprøvene fra Beijing-OL 2008 og London-OL 2012, har vektløfting slått alle sine usleste rekorder:
- I siste OL svindlet 6 av de 7 beste i mennenes nest tyngste klasse.
Fire år etter disse lekene har bare prøven til den iranske tenåringen Saeid Mohammadpour; som tilsynelatende kom på femteplass i London, passert dopingjegernes stadig mer presise testmetoder. Men det er ikke sikkert at det er så lurt å dele ut alle medaljene i 94 kilos klassen på nytt:
- Nå er det innført ti års frist for retesting, og stadig flere etter sigende rene, gamle prøver er plutselig ikke så rene.
Eller som en vittig sjel tvitret i forhold til resultatene i vektløfting fra Rio i sommer:
- Jeg gleder meg til 2024 for å se hvem som har vunnet i Rio.
Poenget er bare at vi altså må vente enda to år til på akkurat det. Først i 2026 er resultatene virkelig klare fra vektløftingen der.
Vis mer
MEN vektløfterne har også andre muligheter til å feile enn retesting av gamle prøver. Som å jukse på nytt.
Polakken Thomasz Zielinski ble nummer ni i London-2012, og kunne med alle strykningene før ham på resultatlista juble over en bronsemedalje. Denne feiringa stoppet imidlertid fordi Zielinski i sommer selv ble avslørt som svindler rett før lekene i Rio, og sendt hjem fra Brasil i skam.
I OL deltok heller ikke den da plutselig regjerende mesteren Saeid Mohammadpour. Den unge iraneren ødela albuen sin for ett år siden, og måtte se landsmannen Sohrab Moradi ta gullet. Og hvor kom så Moradi fra? Jo, ganske riktig:
- Den nye OL-mesteren i klassen kom fra en to års utestengelse; akkurat som bronsevinner Aurimas Dizballis.
Uten at det ødela gleden for noen av dem.
VEKTLØFTING er idretten med raus plass til nye og gamle syndere. Eller som bronsevinner Dizballis påpekte:
- Fokus må være på overmenneskelige resultater. Ikke på kjemisk hjelp. Vi kan løfte vekter som vanlige folk ikke klarer å rikke på, understreket han for riktig å få fram den menneskelige magien. Eller helst kjemien.
For det er all kjemien høyt på resultatlistene som har gjort at et resultat ikke lenger er et resultat i internasjonal vektløfting, og at utøverne kommer og går mellom karantenene. Den nye OL-mesteren Moradi fortalte etter sommerens gull at han savnet de utestengte konkurrentene, og gjerne skulle hatt med alle sammen. Spesielt sportens største stjerne; Ilya Ilyin fra Kazakhstan, som løftet klart mest i London-OL, og var en feiret mester før de første deprimerende nyhetene fra retestingen kom rett før moroa skulle starte i Rio i sommer:
- Jeg aksepterer ikke at dette er noen dårligere leker selv om vi blir tatt i doping, fortalte Moradi etterpå.
Vis mer
DENNE sporten går altså høyst frivillig på dop, og det er sannsynligvis resultat av en gammel kultur selv om den formidable russeren Vasily Alekseyev; selve legenden i vektløfting, i sine velmaktdager som en av de største profilene i olympisk idrett, aldri ville innrømme noe slikt.
I stedet fortalte han en historie fra seiersfesten etter OL-gullet i Montreal 1976 der journalistene hadde flokket seg rundt ham og bedt om en forklaring på hvorfor han utklasset alle:
- De trodde jeg jukset som resten. Men det kommer an på hvordan du lever. Min seier er beviset på det, sa russeren.
OG røslige Alekseyev levde usedvanlig godt. En frokost i OL-landsbyen i Montreal kunne typisk bestå av 24 speilegg og en biff. Dietten ga russeren en egenvekt på 160 kilo, gjorde ham til helt i Sovjetunionen etter å ha vært uslåelig i nesten et tiår fram til han skadet seg i 1978.
Eller som han selv nøkternt beskrev sin egen posisjon i internasjonal sport før han døde av hjertesvikt 69 år gammel:
- Hver gang jeg ser meg i speilet, er det nesten så jeg spør meg selv om en autograf.
Så spørs det hvor mye autografene til dagens medaljevinnere egentlig er verdt.
FOTNOTE: Det blir litt verre å få retestet prøvene i vektløfting fra Rio. På grunn av mangel på testere, slet arrangørene med å hente inn blodprøver. Det resulterte i at det topp moderne laboratoriet i Rio bemannet med den ypperste faglige testekspertisen fra hele verden, under lekene knapt fikk noen blodprøver å jobbe med. Dermed kan vektløfterne komme unna med for eksempel misbruk av veksthormon. Foreløpig er de fleste imidlertid tatt for stoffet dehydrochlormethyltestosteron, eller «oral turinabol», laget i gamle DDR fra 1961 dels for å få fart på kommunistisk idrett og kassert som legemiddel allerede i 1994. Stoffet skaffes nå bare på det svarte markedet, men der befinner altså de fleste av verdens beste vektløftere seg fortsatt. Ved et frokostbord med dop.