I en VG-kronikk tar leder i Tankesmien Agenda, Marte Gerhardsen, et sjablonaktig og innholdsfattig «oppgjør» med kvinnebevegelsen, som hun anklager for å ha sveket minoritetskvinner.
Ikke bare tar hun feil, men angrepet er egnet til å skade det gode arbeidet som titusenvis av kvinner engasjerer seg i hver dag. I tillegg tilslører Gerhardsen hvem som virkelig utgjør et svik mot minoritetskvinner, nemlig antifeministene. Eller sagt på en annen måte: De som mener feminismen i det store og det hele har utspilt sin rolle, de som mener at den ikke har mer å tilby kvinner, visstnok fordi vi har oppnådd likestilling på alle de «viktige» arenaene.
Antifeminismens måte å tenke på gjør frihet til et individuelt spørsmål. Dersom du er kvinne og opplever at du ikke får den lederjobben du søkte på, eller at du får dårligere betalt enn dine mannlige kolleger, så er hinderet deg selv. Du har antakeligvis ikke gjort nok for å nå ditt mål. Strukturer som motarbeider kvinner eller etniske minoriteter finnes ikke.
Kjente navn blant antifeministene er Sylvi Listhaug, Kjetil Rolness, Asle Toje og Hanne Nabintu Herland. Samtlige har erklært at feminismen har utspilt sin rolle. De får følge av en bråte kommentarfeltskrigere, selvsagt.
Hver gang kvinnebevegelsen eller feminismen kritiseres for feil eller mangler, kryper det fram fra alle hjørner mange menn og kvinner som «liker» kritikken. Dette er mennesker som ellers aldri deltar i progressivt likestillingsarbeid, som aldri ytrer seg i kampen for likestilling, men som er på pletten straks det sies noe negativt om kvinnebevegelsen.
Det er sant at den norske kvinnebevegelsens første bølge ikke hadde minoritetsperspektivet veldig høyt oppe – vi levde tross alt i et temmelig etnisk homogent samfunn på den tiden. Den første bølgens viktigste seier kom i 1913, da fikk vi stemmerett for kvinner, på tvers av etnisitet. Bølge nummer to kom på 70-tallet, og fokuserte på likelønn og retten til å bestemme over egen kropp, med abortsaken som fanesak. Kampen var ikke forbeholdt hvite kvinners rettigheter. Kjønnslemlestelse sto på agendaen, et grasrotarbeid som ble oversett av mediene. Krisesenterbevegelsen oppsto i den samme perioden, og har siden den gang i det stille tatt seg av tusenvis av minoritetskvinner og deres barn som trengte beskyttelse, til sammen i over 40 år.
Dagens feminisme er opptatt av å løfte fram minoritetsperspektivet gjennom det som kalles interseksjonalitet, det vil si hvordan sosiale kategorier som kjønn, etnisitet, religion, sosial klasse, seksuell orientering og funksjonsevne kan samvirke og påvirke personers leve- og livsvilkår. Antirasisme er dermed en svært viktig bestanddel i samtidens og framtidas feminisme.
Bare det siste året har vi sett en liten bølge av nye, unge minoritetskvinner som tar ordet i offentligheten. «Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå», skriver Aftenposten-spaltist Nancy Herz. Hun er talerør for kvinner som lever i krysspress, og som må forholde seg til undertrykkende krefter innad i egen gruppe, men også fra storsamfunnet. Skampåførere har ingen etnisitet, ettersom de finnes i alle sosiale og kulturelle sjikt.
Disse unge kvinnene fører en felles kamp med den etablerte kvinnebevegelsen, mot sexisme og undertrykking og for frihet. Er det noe kvinnebevegelsen har fått erfare, så er det at kampen for frihet først og fremst må komme innenifra. Når det er sagt, en del av den kampen er å kreve støtte fra storsamfunnet. For uansett hvordan du vrir og vender på det, så er det et faktum at frigjøringsarbeid ikke bare kan føres av kvinnene alene. Uten hele samfunnets støtte vil likestilling aldri bli mer enn en prikk i horisonten.
Det er mye arbeid som gjenstår. Kvinner er særskilt utsatt for partnervold og seksuelle krenkelser. Hvert år begås mellom 8000 og 16.000 voldtekter og voldtektsforsøk. I 2014 var det bare 1138 som anmeldte. Så få som 125 voldtekter ble pådømt. Voldtatte kvinner står nærmest uten rettssikkerhet, mens de fleste voldtektsmenn går fri.
Ser vi til næringslivet møtes vi av et sørgelig syn. Så få som 13 prosent av toppledere i næringslivet er kvinner. I 2015 skrev Dagens Næringsliv at bare fem av 181 bedrifter på Oslo Børs var ledet av kvinner. Hvor mange av disse kvinnene igjen er minoritetskvinner? Lønnsgapet mellom menn og kvinner har stått stille i nesten 20 år. Hvor mange av de kvinnene som jobber ufrivillig deltid er minoritetskvinner? Kvinner, og særlig minoritetskvinner, er lavt representert i mediene. Det gjelder både som deltakere i det offentlige ordskiftet så vel som i reportasjer og som kilder i nyhetssaker. Den lave representasjonen er et demokratisk problem. Amal Aden er et eksempel på en minoritetskvinne som står i kryssilden mellom kampen for kjønnslikestilling og seksuelle minoriteters rettigheter i tillegg til at hun har vært en modig fanebærer for kritikk av innvandrermiljøer. I år mottok hun Gina Krog-prisen av Norsk Kvinnesaksforening.
Minoritetskvinnenes, og mennenes, virkelige svikere er de som forsøker å avskilte feminismen, som mener at kollektive kvinnerettighetsbevegelser er overflødige, og som gjør sitt beste for å snakke ned feminismen, uten å ha noe reelt å tilby som erstatning. Et påtrengende spørsmål er hva disse antifeministene har bidratt med selv, utover å angripe kvinnebevegelsen. Svaret er veldig lite, om noe i det hele tatt.
Hovedparolen i årets 8. mars-tog var «Støtte til alle kvinner på flukt». Hvor mange av antifeministene gikk bak denne parolen? Antakeligvis ingen.
En positiv bivirkning av antifeminismens frammarsj er at det mobiliserer til motstand – feminismen har knapt noen gang i historien vært så aktiv som nå. Antallet mannlige feminister vokser for hver uke. I 2015 fikk Norge et nytt blokkuavhengig, feministisk parti med navnet Feministisk Initiativ. Partiet vil kjempe for likestilling og antirasisme på alle plan, fordi det fremdeles trengs.
Så her er det bare å fortsette det gode arbeidet, folkens.
WE CAN DO IT!