Det er på høy tid at dagens praktiske politikk i verdens demokratier må måles opp mot et tankeeksperiment rett fra levra til menneskeheten. Politisk filosofi tar ofte utgangspunkt i dannelsen av en samfunnskontrakt mellom mennesker om oppgivelse av makt til en styrende institusjonell enhet. I brytningen mellom hva som bør være individets frihet og hva som bør være til gode for fellesskapet, skapes prinsippene for rettferdighet og moral i et samfunn.
En rendyrket utilitarisme kan visselig føre til fellesskapets overkjøring og innskrenking av individuelle rettigheter og muligheter, likeens vil en rendyrket individualisme kunne gi så store forskjeller at urettferdighet og undertrykking oppstår. I dette brede spekteret plasserer – og flytter – verdens ulike demokratier seg etter hvilke ordninger den praktiske politikken gir og forandrer.
Politikkens evne til forsoning mellom ytterpunktene kan virke som den optimale løsningen, men likevel gis nasjonalismen samme utgangspunkt som velferdsstaten. Problemet med nasjonalisme er at den ikke springer ut av en samfunnskontrakt, men griper inn i selve statsdannelsen og endrer prinsippene som ligger bak. Kontraktinngåelsen ilegges en ny dimensjon, hvor det å være medlem av et samfunn ikke er tilstrekkelig for innlemmelse etter styrende grunnprinsipper; man må i tillegg tilhøre samme nasjon. Nasjonalismen overstyrer og undergraver som sådan den praktiske politikkens evne til forsoning mellom ytterpunktene, påberoper seg forrang og kupper demokratiets inkluderende funksjon.
Det finnes ingen «nasjonalisme med et smil». Fra menneskehetens ståsted vil nasjonalisme bare ha en nytteverdi ved en internasjonalisme med gjensidig utvikling mot en verdensorden hvor menneskerettigheter og internasjonal rett ligger til grunn for verdenssamfunnets forståelse av den enkelte nasjonalstat og behandlingen av alle samfunns individer.
Den nasjonalismen som brer om seg i dag er introvert. Den politikken som føres har gjort samfunnet mer mottakelig for ekskluderende ordninger og en stille nedbygging av demokratiske prinsipper. Kulturell proteksjonisme fremmes som en nødvendighet, men bidrar bare til mer misforståelser og hat. Tanker som stammer fra en segregerende idé om «oss og dem» er farlig, og de av dagens politikere som innynder seg med denne typen retorikk er helt bevisst hva de prediker og hva den kan føre til.
Nasjonalismen er irrasjonell. Da den politiske filosofen John Rawls senket sitt slør av uvitenhet over menneskene, viste det hvilke behov og prioriteringer individene setter først ved inngåelsen av en samfunnskontrakt. Bak dette sløret er det ingen som kjenner sin egen eller andres posisjon i samfunnet. Når kunnskap om sosial og nasjonal tilhørighet, religion, hudfarge og inntekt viskes bort, vil menneskene gjøre rasjonelle valg etter et frihets- og et rettferdighetsprinsipp. De vil enes om at et individs sett av friheter skal være innrettet slik at det til enhver tid er forenlig med et likt sett av friheter for alle, samtidig som en grad av sosial og økonomisk forskjell bare vil godtas hvis det gagner de dårligst stilte i samfunnet.
Siden ingen vet hvilken del av samfunnet man selv tilhører, vil ikke rasjonelle mennesker være villige til å inngå en samfunnskontrakt der nasjonalitet eller hudfarge skal være avgjørende for hvilke institusjonelle rettigheter og friheter man til slutt får når sløret letter. Dette må nødvendigvis bli en universell konklusjon hele menneskeheten vil støtte seg til. Likevel inngår vi alle sammen samfunnskontrakter daglig uten å tenke gjennom den faktiske betydningen av å gjøre det. Øvelsen ved å virke i samfunnet og i samspillet med andre mennesker gjør nasjonalismen fullstendig historieløs og følelsesdrevet.
Stolthet og nasjonalfølelse hører ikke sammen. Fort vil en slik sammenblanding bli både etnosentrisk og moralsk uholdbar i henhold til vårt teoretiske bakteppe. Vi har alle noe nasjonalisme i oss, men den bør ikke stikke dypere enn at vi er stolt av å være del av et demokrati. Alt det andre kan vi ikke være stolte av, uten at vår menneskelighet tvinges mot et bevissthetshull fylt av irrasjonalitet og frykt. Nasjonalismen er på fremmarsj i store deler av verden. Håpet må være at fornuften overvinner den igjen, uten fatale følger for menneskeheten.