bilindustrien

ULLEVAAL (Dagbladet): Tippeligaen skriker etter toppkamper mellom store klubber fra store byer. Vålerenga-Rosenborg var en sånn fotballkamp. Og uten forkleinelse for Mjøndalen, Sandefjord og dertil egnede og helt fortjente Tippeligaklubber 2015 – sånn bør det være oftere.

Norsk toppfotball blir nemlig ikke bedre av 16 klubber i den øverste ligaen.

Den blir dårligere.

NORSK TOPPFOTBALLS ØNSKE om å forandre ligastrukturen i fjor høst falt ikke først og fremst fordi forslagene var dårlige eller helt på jordet. Hele prosjektet ble en fiasko fordi NFT gjorde en slett jobb og glemte det man alt for ofte gjør, forankringen i klubbene og blant de viktigste meningsbærerne. For kjenner du ikke omgivelsene samtidig som du lar karer som Ingebrigt Steen Jensen og Nils Arne Eggen få herje uimotsagt i alle kanaler, spiller det ingen rolle om undertegnede og noen andre toppfotballfokuserte kommentatorer synes ideen er god.

I A/S Seinrøysa betyr en slik mediestrategi spill mot ett mål.

Ens eget.

Dermed ikke sagt at ønskene om å redusere Tippeligaen til 14 lag (i første omgang) ikke fortjener en omkamp.

JEG VET AT de største fotballklubbene i Norge vil redusere antall lag i Tippeligaen for å optimalisere mulighetene til å bli mer konkurransedyktige internasjonalt. Jeg vet at landslagstrener Per-Mathias Høgmo mener det samme. Men for å få det til må man våge å snakke om det, ta debatten grundig og åpne for mulighetene til å gi de lagene som til enhver tid spiller i OBOS-ligaen en større del av TV-pengene.

Slik jeg ser det er det nemlig bare en vei til en mindre Tippeliga.

Og den handler om å kjøpe seg den ønskede løsningen.

NÅR NESTEN 21000 tilskuere kommer til Ullevaal for å se Vålerenga-Rosenborg betyr det at Tippeligaen har potensial. Er kampene interessante nok, og lagene fra de største byene er de som gjør dem interessante, vil produktet bli veldig mye bedre. Det skjer ikke med det første, vi må jo ha opp Brann igjen samtidig som Vålerenga og Viking etter hvert stabiliserer seg, og det er ikke sikkert det skjer i det hele tatt.

Men det er mulig.

Og det er det vi må strekke oss etter.

GJØR VI DET motsatte, og fortsetter å klappe i  hendene fordi alt kan skje bare man koker nok kaffe og baker nok vafler, vil det også være et valg. Men da må man samtidig skrote alle ambisjoner om gruppespill i de europeiske turneringene. Og samtidig vite at landslagets ranking og muligheter vil gjøre det enda vanskeligere å nå EM og VM.

I DENNE SESONGENS desiderte toppkamp så langt vant Rosenborg ganske enkelt fordi 1) laget tror de kan vinne Tippeligaen, 2) ser ut som om de vet de kommer til å vinne Tippeligaen, og 3) fordi Vålerenga gjorde det i overkant enkelt for dem. De to første påstandene sier veldig mye om Rosenborg. Den siste om Kjetil Rekdals usikkerhet og tvil, og om VIF-spillernes manglende evne til å være seg sjøl da anledningen plutselig ble veldig stor.

FOR SELV OM valget av Ivan Näsberg som venstreback mot Pål Andre Helland (to scoringer) var både dristig og feil – det var faktisk sjokkerende å se Rekdal velge en spiller som ikke hadde et eneste tippeligaminutt denne sesongen, og som i fjor bare hadde tre kamper – og valget av Sivert Heltne “Frispark” Nilsen framfor Herman Stengel gir Christian Grindheim langt dårligere arbeidsforhold, så var det ikke Kjetil Rekdals feil alene at Vålerenga tapte.

Det var laget, som ikke trodde på det og grep muligheten før det var for sent, som gjorde det umulig å slå Rosenborg.