bilindustrien

(Dagbladet): 90 minutter var spilt. Det gikk mot ekstraomganger i VM-semifinalen mellom England og Japan. På tribunene satt over 31 000 spente tilskuere. Stillingen var 1-1 etter at Fara Williams hadde utliknet Japans ledelse før pause. 

Man kan diskutere mye i fotball, men én ting enes alle om: Et verdensmesterskap er det gjeveste som finnes. Bare å få delta er noe jenter og gutter drømmer om allerede fra den første gangen de snører på seg fotballskoene.

For de fleste av oss blir det med drømmen, men ikke for den engelske midtstopperen Laura Bassett (31). Hun var en av de heldige, selv om det ikke føltes sånn i går. For under VM i Canada skjedde det verst tenkelige.

Utrøstelig

Det var halvannet minutt på overtid. Klokka viste 91.33 da Japans høyre kant slo inn foran mål. Bassett hadde tidligere i mesterskapet ryddet unna på imponerende vis, men denne gangen var hun feilplassert. I et forsøk på å stoppe lærkula før den nådde en motstander, strakk Bassett ut foten – men bommet og tuppet i stedet ballen i eget mål.

Sekunder seinere blåste dommeren av kampen. England var ute av VM. Det som skulle være hennes livs største øyeblikk, ble i stedet et av hennes verste. Utrøstelig vandret hun rundt på kunstgresset – oppløst i tårer, mens lagvenninnene holdt rundt henne.

Bassett ble den store synderen, akkurat som Gareth Soutgate da hans straffebom sendte England ut av VM i semifinalen mot Tyskland i 1996. For Southgate var det lite sympati å få blant det engelske folk i ettertid. Han ble hetset. 

19 år seinere tyder imidlertid ting på at den engelske mentaliteten har forandret seg, noe intervjuet trener Mark Sampson (32) ga etter kampslutt indikerte. I timene som fulgte ble inntrykket forsterket da støtteerklæringer til Bassett rant inn fra engelske kjendiser, fotballpersonligheter og fans.

Hyllesten

Det rørende Sampson-intervjuet har også fått mye oppmerksomhet i internasjonale medier det siste døgnet og beskrives som «fantastisk». Ordene treneren selv brukte, er disse: 

- Det er en ting jeg vil slå fast med en gang: Laura Bassetts navn står i målprotokollen, men hun har illustrert det England har stått for i denne turneringen. Hun har vært modig og sterk. Hun har holdt dette laget sammen. Hun fortjente ikke dette. Men hun vil bli sett på som en helt, en absolutt helt. Det er det folk vil huske. De vil huske den Laura Bassett som headet, blokkerte, taklet og holdt dette laget sammen. 

- Hun har det vondt nå, men når hun våkner opp i morgen vil hun ha 22 lagkamerater og et støtteapparat som alle gir henne en klem og forteller hvor stolte vi er av henne. Alle på laget er selvfølgelig sønderknust. Alle ble det da den ballen krysset mållinja. Men det første vi må gjøre er å ta vare på våre egne. Laura er en oss. Hun er en av laget. Vi samler oss rundt henne. Vi trøster henne. Vi vil gråte, så vil vi fortelle henne hvor stolte vi er av henne. For uten henne hadde vi ikke vært i semifinalen.

- Hva har du sagt til jentene?

- At det er greit å gråte. De ga alt på banen. De kunne ikke gitt mer. Det er en virkelig tøff måte å ryke ut av turneringen på, som de ikke fortjente. Jeg er likevel så utrolig stolt av dem. Vi kom til denne turneringen som store «underdogs», med vekten til en hel nasjon på skuldrene våre. Skeptikerne og kritikerne sa at vi ikke var gode nok til å komme så langt som dette. Jeg er bare så stolt av dem. De har virkelig inspirert en hel nasjon hjemme. De fortjener å reise hjem som helter. De har spilt med hjertet utenpå drakten, de har gitt alt og vi burde alle være veldig stolte over dem.