bilindustrien

(Dagbladet): Det var vinteren 99/00 – vinteren som ikke var som andre vintre. Det var ulykkesvinter i Norge.

Den 26. november grunnstøtte hurtigbåten «Sleipner» på Store Bloksen ved Ryvarden fyr i Sveio. 69 mennesker ble reddet, mens 16 aldri kom hjem til sine kjære. 

19. januar feide et snøras over en buss, en brøytebil og en hjullaster i Lyngen i Troms. De ble feid på sjøen, og bussen senere funnet knust av dykkere på 19 meters dyp. Fem mennesker mistet livet. 

Midt mellom disse to ulykkene, den mest alvorlige av dem alle: Åsta-ulykka, 04. januar 2000. I dag er det 15 år siden det voldsomme sammenstøtet mellom to tog, et nordgående lokaltog og et sørgående fjerntog, like ved Åsta stasjon i Østerdalen.
 

Det sørgående tog

Det som skulle være en helt vanlig tirsdag like inn i millenniumsåret, skulle bli dagen for en av de mest alvorlige togulykkene i Norge.

I Trondheim forlater tog 2302 klokka 07.45 om morgenen perrongen. Slik det gjør hver morgen i den hektiske hverdagen. Toget, som hadde et dieseldrevet lokomotiv og tre vogner, er i rute og skal til Hamar. 

Om bord i toget er Eva Torbjørnsen Gimse (48), lærer ved Brumund skole i Ringsaker. Eva var på vei hjem etter å ha besøkt familie i Trøndelag. Hjemme venter mannen Anstein og deres 16 år gammel sønn.

Underveis oppstår det forsinkelser på grunn av kryssende tog, men da det forlater Rena stasjon noen timer senere har det tatt inn det meste av forsinkelsene. 

Om bord i toget er det 75 mennesker, blant dem lokfører og konduktør. De forlater Rena stasjon klokka 13.07 på grønt signal som – så velkjent – betyr «kjør». 
 

Det nordgående tog

En drøy halvtime før, klokka 12.30 på ettermiddagen, forlater tog 2369 Hamar. Toget er populært for unge personer som skal på handletur til Hamar, og også i dag er det flere barn og unge om bord. Det skal til Rena, og deretter returnere til Hamar.  

Når toget forlater Rustad stasjon, klokka 13.07, har det 11 personer om bord inkludert lokomotivfører og konduktør. Det forlater stasjonen, med en sannsynlighet, på rødt signal. 

I motsatt retning kommer toget fra Trondheim, der Eva Thorbjørnsen Gimse er blant passasjerene. Hun har sittet på toget i godt over fire timer nå, og om ikke lenge er toget fremme i Hamar der Anstein og sønnen venter. 
 

Så ikke varslene

På Rørosbanen styres trafikken mellom Hamar og Røros av togledersentralen på Hamar. Toglederen på dette tidspunktet har også ansvaret for å følge med på strekningen Hamar – Eidsvoll, og det er den strekningen som toglederen konsentrerer seg om. 

Der er det mest trafikk, og toglederen sjekker ikke skjermene som viser hva som holder på å skje på Rørosbanen, slo undersøkelseskommisjonen fast i etterkant. 

Ved denne sentralen er det heller ikke installert lydalarm som varsler at to tog er på kollisjonskurs, men det varsles via en skjerm at en ulykke er i ferd med å skje uten at toglederen får dette med seg. 

Ikke før etter tre minutter, klokka 13.11.30 – ett minutt og fem sekunder før sammenstøtet. 

Branninferno

Det er ikke installert togradio, og den eneste måten å få kontakt med togene er via mobiltelefon, men numrene til togførerne er ikke ført opp på riktige lister. Vakthavende togleder finner ikke numrene, og får ikke kontakt med togene.  

Like etter er katastrofen et faktum. En beboer i nærheten hører smellet, og ser røyk fra ulykkesstedet. Personen ringer nødnummeret et halvt minutt etter kollisjonen. Likevel tar det tid før noen skjønner omfanget av ulykka. 

Ødeleggelsene viser seg å være enorme, og vogner er veltet om. Det oppstår en kraftig brann i et av togene, som raskt sprer seg. Til sammen nesten 5.000 liter diesel lekker ut og forandret ulykkesstedet til et branninferno. 
 

Mange unge døde

Rasmus Alme er blant passasjerene som skal få heltestatus i etterkant. Etter at han hadde bragt flere passasjerer i sikkerhet oppdager han at vogna foran brenner. Den 20-årige soldaten klatrer inn vinduet og forsøker å redde ut to eldre kvinner som sitter fastklemt i vraket, og forsøker å få dem løs. 

Men de satt for hardt fast, og til slutt ble varmen for intens.

- Helt forferdelig. Jeg skulle så gjerne ha reddet dem, sa Alme til VG etter ulykka.

19 mennesker mistet livet, den eldste er 69 og den yngste er 12 år gammel. 16 av dem dør trolig momentant som følge av sammenstøtet. Brannmannskapene forsøkte å beskytte de overlevende som satt fastklemt i vognene, men til slutt måtte også de gi tapt for flammene. 

67 personer overlever ulykka, og til hell er ingen av dem livstruende skadd. Blant dem som ikke overlevde, er åtte personer mellom 12 og 24 år. 
 

- Tungt og kaotisk

Ikke lenge etter den voldsomme kollisjonen får Arnstein Gimse vite om ulykka. Han vet at kona Eva er om bord i ett av togene, men han vet ingenting om hennes skjebne. Dette er fortsatt på en tid der mange ikke har mobiltelefon, og det er ikke mulig for Anstein å ringe kona. 

- Jeg opplevde informasjonen i timene etter ulykka som kaotisk. På pårørendesenteret som ble opprettet på Elverum ble det satt opp lister med navn til overlevende. Jeg visste ingenting om skjebnen til Eva og måtte bare holde meg oppdatert så godt jeg kunne, forteller han. 

Timene gikk. 

– Evas navn dukket ikke opp på listene over dem som overlevde ulykka. Ikke før sent på kvelden, da innså vi at Eva var blant de døde.

Allerede dagen etter reiste Anstein og sønnen på ulykkesstedet som en del av sorgprosessen. 

- For oss, som en liten familie var ulykkesdagen og tiden i etterkant en katastrofe. Takket være et godt nettverk av familie, venner og kolleger, så har vi kommet oss gjennom det og vi har det fint i dag, sier han. 
 

Helter

Ved siden av brannmannskaper og ambulansepersonell, bidro også Rasmus Alne og andre passasjerer i redningsarbeidet. To briter fikk senere Medaljen for edel dåd for sin innsats med å redde liv. 

Passasjerene var truet av brannen som oppsto, og en rekke av dem satt fastklemt og trolig kunne flere liv ha gått tapt om det ikke var for innsatsen til passasjerer som hjalp andre passasjerer ut av toget. 

Anstein Gimse har i etterkant av ulykka vært leder for støttegruppa for de etterlatte. Han roser innsatsen til passasjerer og redningsmannskaper i etterkant av ulykka. 

– Det var en voldsom ulykke som var et sjokk for brann- og redningsmannskaper, som likevel gjorde en sterk innsats på åstedet. Det samme gjelder passasjerer inne i toget, like etter ulykka, sier han. 

Etterspillet

Det ble i etterkant av ulykka oppnevnt en undersøkelseskommisjon for å få svar på omstendighetene rundt, og årsakene til, ulykka. 

6. november 2000 avga kommisjonen sin rapport til Justis- og beredskapsdepartementet. De slo fast at den direkte årsaken til ulykken var feil på signalanlegget eller menneskelig svikt. 

Det ble ikke fastslått at nordgående tog kjørte mot rødt signal. Kommisjonen konkluderte med at en hverken kunne utelukke signalfeil eller kjøring mot rødt signal. Det ble imidlertid gjort klart at ulykka fikk skje som en følge av alvorlig systemsvikt i Jernbaneverket.

Jernbaneverket ble i etterkant ilagt en bot på 10 millioner kroner av påtalemyndigheten for manglende sikkerhetsstyring. 118 overlevende og etterlatte fikk erstatning rett fra kassa til NSB og Jernbaneverket, men det oppsto mange stridigheter i forbindelse med utbetalingene.  

Ti år etter ulykka slo Jernbaneverket fast at nye sikkerhetssystemer har gjort det tryggere å reise med tog, på grunn av innføring av togradio og automatisk trafikkontroll. Det vil blant annet føre til at tog som kjører på rødt lys, vil bli stanset automatisk.

Ingen markering

Støttegruppa hadde markering fem og ti år etter ulykken. I dag har støttegruppa ikke lagt opp til fellesmarkering.

- Men mange etterlatte og pårørende vil sikkert ha egne markeringer i privat regi, sier Anstein Gimse. 

Kilder: Dagbladet, VG, Aftenposten, NTB, Anstein Gimse/Nasjonalt Støttegruppenettverk, Regjeringen, Wikipedia.