bilindustrien

KONSERT: Det er Robert Plants år i Festival-Norge. Han topper plakaten på Moldejazz og Notodden Blues Festival (om to uker) med sitt nye band.

Og til dere som lurer: Han er mer blues enn jazz!

Nytt band – igjen

Musikken er til tider ganske «speisa», men The Sensational Space Shifters er først og fremst enda et pussig navn på et Plant-prosjekt. Det er blitt mange etter at Led Zeppelin ga seg for 35 år siden – mer eller mindre vellykte konstellasjoner særlig de siste åra, med en fantastisk vokalist i front.

Fortsatt.

Kald fornøyelse

Etter fjorårets glimrende album «Lullaby and…The Ceaseless Roar» har forventningene til den siste Plant-varianten i liveformat vært høye. Jeg har sett «rockens urstemme» mange ganger, og trodde dette ville bli et høydepunkt. Det ble ikke den eksplosjonen jeg forventet.

Kanskje er ti-elleve grader i kaldeste laget, både for publikum og musikerne, for det er ingen som smelter av dette.

Men trivelig er det, og hovedpersonen er både avslappet og jovial, smiler mye og skaper en fin stemning i 95 minutter.

Zep-skriket

Mer av det gode først: Det er fantastisk å høre Robert Plant når han gjør det velkjente Zep-skriket, rockens primalskrik, som i paradeøvelsen «Whole Lotta Love», med en kul «Who Do You Love» inneklemt mellom de første og de siste versene.

Han har tatt fram flere av disse låtene de siste åra, og det skaper ikke akkurat mindre interesse for soloartisten Robert Plant.

Stemmen er nesten bemerkelsverdig god fortsatt, det finnes ingen spor av alderstillegg. Det er også flott å høre «Embrace Another Fall» fra det siste albumet, som han ikke har for vane å gjøre.

Statist

Han har dessuten et glimrende band, med gitaristene Justin Adams og Skin Tyson i front, mens Juldeh Camara blir litt for mye av en statist – i forhold til den viktige jobben han gjør på albumet.

Den London-bosatte afrikaneren går ut og inn av scenen – og hver gang han kommer nærmest dansende inn, skaper han dynamikk og forsterker en lekenhet som hele tida ligger og ulmer.

Men den tas ikke helt ut.

Her ligger det ubrukt potensial, for Camara løfter konserten noen hakk bare ved sin tilstedeværelse.

Dras ut

Jeg har ingen ting imot Led Zeppelin, for all del, men den flotte gjengen på scenen kunne gjerne gjort mer ut av det siste albumet – som har en klar world music-vridning.

Nå ble det flere enn de pleier (halve albumet), likevel faller konserten mellom flere stoler.

Det er ikke Led Zeppelin som står på scenen, og en låt som «Black Dog», med et av de fetere riffene i rockhistorien, blir nesten i sløyeste laget (og det nærmeste vi kommer jazz her) – og vris til det ugjenkjennelige.

Om ikke annet er det et godt eksempel på effektiv flerbruk av en elsket låt, men akkurat den vil jeg gjerne høre slik den skal spilles!

Du kødder ikke med «Black Dog»!

På samme måte mister en hyllest til nylig avdøde B.B. King som er lagt inn spesielt denne kvelden, en stille versjon av «The Thrill Is Gone», det meste av kraften her.

Trives

Innvendingene til tross, Robert Plant anno 2015 er en artist som har det godt med seg sjøl. Han takket nei til millioner da han ikke ville være med Led Zeppelin på en æresrunde etter den vellykte gjenforeningskonserten i 2007, men trives atskillig bedre når han kan mikse Led Zeppelin med eget materiale og anrette det akkurat som han vil.

Det synes på scenen, sjøl om han også flyter mye på ren rutine.

Han har mye av det, og det skader ikke.

Den vil komme til sin rett også på Notodden om to uker – da i et varmt telt godt utpå kvelden.