bilindustrien

(Dagbladet): Den 27 år gamle grafiske designeren Lilian Lepère lå i fosterstilling i åtte timer i et skap under håndvasken på kantinekjøkkenet på trykkeriet han jobber mens de to terrorbrødrene holdt grep om sjefen hans den uvirkelige fredagen.

Skapet er 70 ganger 90 centimeter langt og bredt og 40 – 50 centimeter bredt.

27-åringen, som var livredd når brødrene åpnet et naboskap og kjøleskapet like ved. Han brast i gråt mens han fortalte sin historie til tv-kanalen France 2 og kalte sjefen Michel Catalano for en helt, skriver Politiken, som har hørt den dramatiske fortellingen.

Så dem i vinduet

Det var bare de to på jobb ved 09-tiden fredag da det ringte på døra.

Sjefen hadde allerede fått et glimt gjennom vinduet av de to brødrene med Kalasjnikov-geværer, og ba kollegaen gjemme seg.

Først trodde 27-åringen det var en spøk, men tok hintet akkurat i tide til å komme seg ut på kjøkkenet mens sjefen gikk til døra for å åpne – istedenfor at den skulle bli skutt opp.

Kaffe og plaster

Tidligere er det kjent at Michel Catalano greide å prate rolig med de to terrorbrødrene, fant plaster til den ene og serverte kaffe. Han ble sluppet løs av de to før politiet gikk til angrep ved 17-tiden med halve klodens tv-kamerer rettet mot trykkeri-bygningen om lag 10 kilometer fra Charles de Gaulle-flyplassen.

Her kan du se klipp fra tv-intervjuet på Aftonbladet.

Lilian Lepère i skapet under vasken hørte Kouachi-brødrene inne på sjefens kontor i nabolaget det meste av tiden.

Slik han lå, fikk han ikke tak i mobiltelefonen, men etter fire timer tok han sjansen på å få snudd seg slik at han fikk tak i den.

Da fikk han sms-kontakt med faren og svogeren.

- Jeg gjemmer meg i første etasje. Jeg tror de har drept alle sammen. Si til politiet at de skal bryte seg inn, var en av de første sms-ene han skrev, ifølge France 2 og Politiken.

Varsel om angrep

De to familemedlemmene koplet inn politiet, som ga 27-åringen beskjed om å holde seg skjult.

- Jeg krøllet meg sammen og holdt hendene over hodet. De hadde gitt beskjed om at de ville angripe, og det første jeg hørte var to store eksplosjoner. Paradoksalt nok følte jeg meg fri akkurat da, krøp ut av skapet og løp til enden av kantina. Da hadde politiet skutt og drept brødrene.

Han ble hjulpet ut av et vindu til en lege på utsiden.

- Takket være de sekundene sjefen ga meg til å komme unna, er jeg her nå og lever fortsatt. Hvis det hadde vært to gisler, kunne tingene kanskje ha utviklet seg annereledes, sier 27-åringen til France 2, bare fire dager etter skrekkopplevelsen.