bilindustrien

CANNES (Dagbladet): Antagelig var det ment som et ettertenksomt øyeblikk for publikum, da rulleteksten etter «The Sea of Trees» kom til syne, og den sorgslagne Matthew McConaugheys nesten to timer lange reise til selvmordets rand og tilbake igjen, var brakt til ende. Men de første buingene tok til umiddelbart. Snart steg til et ustemt, støyende kor.

Den første, utbuede fiaskoen i Cannes 2015 var klar. Og det var en dratt Gus Van Sant som sammen med skuespillerne McConaughey og Naomi Watts stilte på en rimelig trykket pressekonferanse dagen etterpå, og ble spurt om hva han tenkte om den voldsomme reaksjonen.

- Jeg vet ikke. Kanskje var det noe rart med den spesielle visningen, sa Van Sant med blanke øyne.

At publikum i Cannes slipper følelsene løs og jubler, klapper, piper eller buer etter en visning, er en lang tradisjon. Så ulike filmer som den paddeflate «Da Vinci-koden» og mesterverket «Antichrist», som senere fikk behørig oppreisning, ble møtt med buing. Det går for å være en uomstridelig dom fra kompromissløse feinschmeckere, som ikke lar seg imponere av stjernenavn og store budsjetter.

Men så enkelt er det jo ikke. Kritikere og cineaster er også flokkdyr, og de er ikke uimottagelige for suggesjon. Selv har jeg alltid opplevd buingen i Cannes som distraherende, når jeg sitter og ikke ennå har formet en ferdig følelse eller vurdering av det jeg har sett. Og når en film blir pepet ut og møtt med en bølge av frydefullt slaktende tweets etter første visning, kan det være krevende å holde hardt på sin egen, muligens mer positive oppfatning – og motsatt. Cannes-publikummet er selvbevisst, de er klar over at de er de første i verden som får se betydningsfulle filmer som det knytter seg store forventninger til, og iblant virker det som det er noe lett poserende ved den nådeløse nedsablingen eller den heliumhøye euforien.

Ofte blir den umiddelbare responsen i Cannes korrigert av en films ettermæle. Den velspilte, men noe tunge «Foxcatcher», som fikk Cannes til å gi seg over for skuespillerprestasjonene til Channing Tatum og Steve Carell i fjor, fikk ikke en like lidenskapelig omfavnelse av filmverden for øvrig.

Men Cannes hefter ved en film likevel. Buingen er nå for bestandig en del av historien til «The Sea of Trees». Kritikere skriver om at dette kan være begynnelsen på slutten på den såkalte «mcconnaissansen», det blinkende geleddet av glansroller som Matthew McConaughey har gjort etter at han bestemte seg for å bli mer enn en sjangerhunk i såpeglatte romantiske komedier. Det toneangivende kritikerpanelet til Screen Magazine, som sender ut sin dom over konkurransefilmene i daglige utgaver som Cannes-publikummet kan pukke opp gratis, holder filmen på en rekordlav gjennomsnittsscore, 0,6 av 4.

«The Sea of Trees» er virkelig ingen god film. Men så dårlig er den heller ikke. Og reaksjonene på den ville garantert vært noe mer blandet om publikummet som strømmet ut i rivierakvelden etterpå ikke hadde vært så ettertrykkelig klar over at de hadde sett en film mange mente var så dårlig at de måtte hyle det ut.

Gus Van Sant og Matthew McConaughey er svært privilegerte menn. Men det mangehodede trollet i Cannes kunne de og alle andre som har opplevd det, godt fått slippe å slåss med.