Mer fra Dagbladet Meninger:
Kan man tilgi?
Kanskje burde han ha sjekket dekkene, men han var ung. Kanskje skulle han tøffe seg.
Storsatsing på kommunale boliger — uten eiendomsskatt
Bjørnar Moxnes tar feil.
Sviker Obama kurderne?
Kurderne kunne være en strategisk alliert for USA, EU og NATO i krigen mot IS i Syria og Irak. Spørsmålet er om USA har ofret kurderne til Tyrkia, skriver Einar Hagvaag.
Sjelden har en hevnfantasi blitt anbefalt til så mange
Om Lise Myhres mobbetekst
Vi vil ikke ha Ernas Norge
Som miljøpolitisk talskvinne jobbet jeg lenge for å gjøre Høyre til et miljøparti. Jeg ga opp.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Jeg hadde en trygg og fin barndom i en liten bygd. En mor som jobbet døgnet rundt for at endene skulle møtes. Samtidig brukte hun all ekstratid på å kjøre meg og min bror på fotballtrening, kamper eller til slalombakken. Hver sommer dro vi til farmor i Kristiansand, fire varme uker med sol og rabarbrasaft. Bak huset hadde farmor en stor plen hvor jeg og min bror spilte fotball fra morgen til kveld.
Jeg og bror.
Det er godt å ha en storebror – fire år eldre er helt perfekt. Ettersom jeg ikke hadde en far som var mye med oss, fikk han en slags todelt rolle som snill storebror og en slags trygg farsfigur – noe han mestret med glans.
Da jeg startet i fjerde klasse flyttet han over til ungdomskolen. Riktignok bare et steinkast unna. Ja, faktisk så nærme at jeg kunne se han i hvert friminutt på den andre siden. Allikevel føltes det så lang unna. Jeg var jo tross alt vant til å ha ham side om side.
En gang ramlet jeg på lekeplassen på skolegården. Det var ikke noe stygt fall, men jeg var uheldig å landet på et glassskår og kuttet meg dypt under kneet. De andre elevene stod bare rundt å måpte. Jeg kjente jeg ble bare redd og dårlig. Skulle det ikke komme en lærer snart? Plutselig kjente jeg to sterke armer ta tak i meg. En forsiktig under kneet og en under overarmen og halsen. «Hold rundt halsen min, Ørjan». Jeg tittet opp. Det var storebror. Han smilte trygt til meg og sa: «Dette går bra, men du må sy».
Den tryggheten og stoltheten jeg følte da har jeg siden aldri kjent maken til. Jeg som trodde at det bare var jeg som hadde sett over til hans skolegård hvert friminutt. Han hadde jo passet på meg like mye. Når broren min ble eldre ble det litt annerledes. Da jeg var 14 år var han nesten 18 og det var ikke like lett for han å ta meg med overalt. Vi spilte riktignok fotball og så filmer sammen, men jeg måtte på en måte akseptere at han hadde venner på sin egen alder som han ville henge med uten meg.
Jeg har ofte tenkt på hvordan noen dager klamrer seg fast og blir til fine minner. Denne dagen skulle bli et slikt minne. Broren min fylte 18 år. Det var en onsdag. Han hadde lovet å feire hjemme med meg og mamma, men på lørdag skulle han reise til en annen bygd for å se fotballkamp på ettermiddagen. «De skal sikkert ut etterpå». sa mamma. «Jeg rekker å se kampen din, Ørjan». sa storebror. Det ble en fin start på dagen. Han på sidelinja og jeg på banen. I kampens sluttminutter scoret jeg et mål. Broren min ropte til meg: «Du er helt sjef!».
Han var i skikkelig ekstase. Mye fordi jeg scoret, men også fordi han skulle feire 18-årsdagen sin. Mamma hadde ordnet det fint for meg også. Jeg skulle få overnatte hos Lars-Jørgen og vår felles venn Thomas skulle også det. Mamma’n til Lars-Jørgen var ikke hjemme før klokka 22 om kvelden, og alle som har vært 14 år vet hvor kult det er å ha et hus for seg selv. Vi gjorde alt det fjortenåringer skal gjøre alene hjemme. Sprengte en høyttaler, brant en pizza i ovnen og drakk alt for mye brus.
Plutselig ringte det på døren. Lars-Jørgen kom til meg i stuen og sa at noen ville snakke med meg. Der stod mamma sin beste venninne Laila (som jeg alltid har kalt tante Laila) og en annen mann. De så alvorlige ut.
Mannen sier han er lege og spør om jeg vet hvem han er. «Joda, du er han på legekontoret», sier jeg. Han nikker. «Det har skjedd en bilulykke, Ørjan». Jeg kjenner jeg blir usikker og flakker med blikket mellom tante og legen. «Med mamma, har det skjedd noe med mamma?», sier jeg. «Nei, med broren din». «Hva har skjedd?». «Skal vi reise til han nå»? «Hvor er han?».
Jeg hadde så mange spørsmål, jeg var så redd. Legen tar et dypt pust, ser meg rett inn i øynene.
«Han overlevde dessverre ikke, Ørjan, jeg er veldig lei meg».
Hele verden raste sammen. Rommet ble trangt, jeg ble svimmel og falt ned på kne. Tante brast i gråt og holdt hardt rundt meg. «Vi må komme oss hjem til mamma nå, Ørjan». Bilturen på tre minutter føltes som en evighet. Ingen pratet i bilen, vi bare tittet ut av vinduet, jeg gråt og gråt. Hjemme hos oss har det samlet seg venner av mamma. Først klarer jeg ikke se mamma, men så ser jeg at hun sitter sammenkrøllet i sofahjørnet med et pledd rund seg helt alene. Jeg løper bort til henne og kaster meg inn i armene hennes, vi sier ingenting, bare gråter.
Han som hadde lært meg alt om fotball og musikk var død.
Han som hadde bært meg trygt til skolelegen når jeg var skadet var død. Han som for få timer siden ropte «du er helt sjef», var død. Det er like rart å skrive om det i dag som det var å tenke det som 14-åring. Forsatt går jeg i voksen alder og tenker at han kommer tilbake, jeg vet det ikke er sant, men jeg nekter meg selv å tro noe annet.
Det går knapt en uke før det er begravelse. Jeg skjønte ikke hvorfor den kom så brått på, jeg var jo forsatt lei meg og han kom jo tilbake, ikke sant? Begravelse var en merkelig opplevelse. Jeg følte jeg var til stede i noe som ikke hadde noe med meg å gjøre. Etter begravelsen drakk folk kaffe, spiste kaker og smilte. Hvorfor smiler de? tenkte jeg.
Da var det godt å se bort på mamma. Det satt mange rundt henne, men mamma smilte ikke. Det føltes nesten litt godt å se at også hun hadde det like vondt som meg.
De var fire kamerater i bilen, broren min satt i passasjersetet foran. I dagene etter begravelsen var det mange venner av mamma som var på besøk. Alle snakket om ulykken og jeg hørte ord som «etterforskes», «politiet» og «skyld». «Når det skjer en ulykke så må alltid politiet etterforske», sa mamma med mild stemme. Etterforskningen viste at bilen hadde slitte dekk og for høy fart. Dette resulterte i vannplaning over i feil kjørefelt, hvor de traff møtende trafikk.
Sjåføren i den møtende bilen døde. Min bror døde. Ene kameraten i baksetet ble hardt skadet og havnet i koma før han også døde. I rettsaken ble føreren av bilen dømt.
Jeg kommer fra en liten bygd med knappe 2500 innbyggere hvor alle kjenner alle. Den straffen som han som kjørte bilen fikk, har jeg i voksen alder skjønt at han ikke fortjente. Den dag i dag når jeg leser om ulykker på små tettsteder i Norge hvor sjåfører overlever tenker jeg «stakkars ham».
Dommen han fikk har aldri lettet min sorg, og når jeg tenker over det nå blir jeg lei meg for hva han gikk igjennom. Hvem har ikke vært 18-20 år og uforsiktig? Kanskje burde han ha sjekket dekkene, men han var ung. Kanskje skulle han tøffe seg, ja kanskje til og med min bror ba han gasse på. Dette vil vi aldri få svar på. Det jeg vet er at en 19 år gammel gutt våknet på et sykehus og får vite følgene: en av dine venner er død, en ligger i koma – og det er din skyld.
På toppen av det hele kommer en hel bygd til å se stygt på deg i mange år fremover. Jeg får vondt inni meg over at ingen var der for ham. Dette er ikke noe jeg bare sier, jeg vet at ingen var der for ham, og jeg er lei meg for det. Selvsagt skal alle ta sin straff når noe straffbart begås, men alle har sin rett til å komme videre og alle har sin plikt til å hjelpe. Hatet mange hadde mot han i lang tid har aldri fått min bror tilbake og sorgen har ikke blitt mindre.
Når jeg er hjemme i bygda nå så hilser vi til hverandre med et forsiktig nikk. Jeg håper vi kan drikke kaffe sammen en dag og ta en god prat. Du er faktisk den siste personen som så min bror smile og le så en sånn samtale hadde betydd mye for meg. Jeg setter meg gjerne et sted der alle kan se oss. Livet går videre og det tror jeg mange i bygda mi trenger å se.
Unnskyld at jeg ikke har sagt dette før. Jeg håper du kan tilgi meg.
Ørjan
Dette innlegget ble først publisert på forfatterens blogg.