bilindustrien

«Jeg vil lære. Jeg vil til Norge og gå på skole så jeg kan bli lege,» gjentar hun hver gang. Skole er livsviktig for henne. Dere skulle hørt gleden, ja, nesten jubelen, da det gikk opp for henne at divisjon er omvendt multiplikasjon! For en glede og iver etter å lære! 

Men så var det alle de andre timene i uka… Farida sitter, eller ligger, mye av tiden. Hun er sliten, både fysisk og psykisk. Hun spiser og drikker veldig lite, selv om hun sier «jeg skal prøve». Hun er blitt veldig tynn, og en firedagers oppkastsyke har tæret på de få kreftene hun har.  

Hun sier hver gang at hun er redd. Det er bomber som smeller, og hun vet at det er både skadede og døde. Ikke rart hun er livredd hver gang pappaen går ut for å ordne med innkjøp eller andre gjøremål. Selv tør hun ikke å gå ut på gata. Firfisler, humler og andre insekter inne i huset blir skremmende når hun ellers er på vakt overfor alt. Det er godt med regn etter dager med stekende varme, men ikke når det regner inn gjennom taket! Da oppleves også det som en trussel.

Hva svarer jeg når hun hver gang, med gråtkvalt stemme, spør om når hun får komme tilbake til Norge? Jeg er jo redd for å gi henne falske forhåpninger, men jeg kan jo ikke si annet enn at vi her på Dokka skal gjøre alt vi kan for at hun skal komme tilbake sammen med mammaen og pappaen sin. Skal ikke en jente på ni år ha dette håpet, er jeg redd for at hun faller helt sammen.

Det er ille nok at det dreier seg om mange måneder før rettssaken kommer opp. Det er mange timer med redsel og fortvilelse for ei lita jente.  Vi håper inderlig at hun holder ut…

Og alt dette skjer enda hun er «privilegert». Medmennesker i Nordre Land har slått ring om Farida og hennes foreldre og hjelper dem slik at de har et sted å bo, mat og drikke, penger til de aller mest nødvendige medisiner, og ikke minst en telefon så de kan ha kontakt med lokalsamfunnet på Dokka. Uten denne hjelpen herfra hadde de stått helt alene uten midler til å overleve. Hele familien hadde mest sannsynlig vært glemt! 

Er det det dere ønsker? At vi på Dokka skal slutte å slamre med dørene? Vi kan ikke la det skje! Det er her hun hører hjemme. Blant sine klassekamerater, dansevenner, lærere og alle andre i nærmiljøet.  Farida er ei ni år gammel jente med norsk identitet. Så da spør jeg: