bilindustrien

(Dagbladet): Hvordan kan et hårstrå plutselig skifte kjønn – og få en hel drapssak til å klappe sammen?

Spørsmålet har gnaget familien i årevis. Men nå vet de svaret.

Det har gått 16 år siden drapet. 14 år siden jeg møtte den mistenkte og intervjuet ham i forbindelse med rettssaken mot ham. 12 år etter at jeg møtte Kristins foreldre, Anne og Roar for første gang – og Roar fortalte om løftet han ga til Kristin da han sto ved den åpne kisten hennes i kapellet. 

- Jeg skal ta den jævelen, koste hva det koste vil.

Besøkte åstedet

Første gangen Roar orket å besøke åstedet var høsten 2003 da jeg intervjuet ham i TV-serien «Fornemmelse For Mord» på TV Norge. Det var ikke den skarpe oktoberlufta som gjorde at han hutret. Å stå der datteren ble drept var en brutal opplevelse.

- Jeg vil bare vekk, bort, sa han, og hastet ut av skogholtet og opp veien Kristin kom syklende da hun ble tatt. 

Siden har han vært tilbake denne veien flere ganger i forbindelse med sin egen etterforskning. Roar har alltid følt seg sikker på at han har vært på rett spor – unntatt i begynnelsen. Etter bare en snau uke pågrep politiet en lettere tilbakestående mann i 50-årene – fordi han hadde kjørt moped i området ved åstedet.

Ville ta hevn

Pågripelsen vakte oppstandelse blant flere av etterforskerne, som mente at dette ikke kunne være den angivelige Lågendalsmannen. Mange etterforskere hoppet i stolene da politimesteren uttalte på pressekonferansen at de var sikre på å ha tatt rett mann.  

Lågendalsmannen kom raskt i søkelyset fordi han hadde vist skremmende adferd overfor flere kvinner mens han kjørte rundt i området på en crossmoped.

Roar og familien var lettet over at saken tilsynelatende gikk mot en rask oppklaring – og fikk desto større sjokk da mannen ble løslatt et halvt år senere. Det fantes ingen bevis. Men det brydde Roar seg mindre om. Han har fortalt meg hvordan han ble besatt av hevntørst og startet spaning på den løslatte mannen. Det gikk så langt at han var villig til å gå i fengsel for å få hevn. En dag satt han klar i bilen for å kjøre ned mannen. Plutselig stilte en kamerat seg foran bilen. Han hadde oppdaget hva som var i ferd med å skje.

Hårstrået var hovedbevis

Politiet hadde lenge hatt en bestemt mann i kikkerten da de i mai 2000 fikk svarene på en avgjørende analyse.
Omkring ti centimeter fra der hodet til Kristin lå i gresset da hun ble kvalt, fant politiet et hårstrå.
 
Rettsmedisinsk Institutt utviklet en delvis DNA-profil, et såkalt mitokondrielt DNA. Testen ble bekreftet av et samarbeidende institutt i Østerrike, og viste at håret kunne tilhøre 38-åringen eller en slektning. Noen dager seinere ble han pågrepet og høsten 2001 dømt til 12 års fengsel for drapet. Hovedbeviset var hårstrået.

Men mannen har hele tiden nektet for drapet og anket dommen.

Påtalemyndigheten ville ha sterkere bevis og undersøkte muligheten for å utvikle en fullverdig DNA-profil fra hårstrået. Rettsmedisinsk Institutt (nå Folkehelseinstituttet) foreslo Bundeskriminalamt i Tyskland som selv hadde utviklet en ny metode for hårtesting. Den var på forsøksstadiet.

Hår-sjokket

Rett før jul i 2002 kom det store sjokket for familien og politiet. Tyskerne mente hårstrået tilhørte en kvinne. 

Testresultatet utløste en stor konflikt mellom politiet og påtalemyndigheten. Statsadvokaten ville kaste kortene, mens etterforskerne mente bevisene sto like sterkt. De hadde bygd opp en sterk indisiekjede mot mannen.

Til slutt avgjorde Riksadvokaten at saken skulle henlegges. Flere opplevde at avgjørelsen ble tatt for å unngå et mulig prestisjenederlag i retten.

Etter at det verste sjokket hadde lagt seg, startet Roar sin egen etterforskning. Vi har gjennom årene hatt jevnlig kontakt om dette. Det har vært opp og nedturer, nye tips og nye vitner. For Kristins far har 38-åringen hele tida stått i fokus.

Ekspert i USA

I 2008 var jeg programleder for «Krimkommisjonen» på TV Norge der profilerte Ulf Åsgård analyserte drapet på Kristin. Åsgård er ekspert på gjerningsmannsprofiler og jobbet årevis med dette i svensk politi. Han konkluderte med at 38-åringen måtte være gjerningsmannen. Men igjen lå hårtestene som et mystikkens slør over saken.   

Gjennom kontakter i USA fikk jeg DNA-eksperten Heather Coyle ved universitetet i New Haven til å gjennomgå håranalysene. Coyle er spesialist på mitokondrielt DNA og benyttes av FBI. Hun mente dette var den vanskeligste saken hun noensinne har analysert og uttrykte tvil om den tyske testen, men mente likevel den kunne være mest korrekt. I tillegg påpekte hun at hårstrået kunne tilhøre en kvinnelig slektning av 38-åringen og dermed ha blitt fraktet til åstedet på et av mannens klesplagg.  

Etterforskerne i Larvik-politiet mente dette var så interessant at de ville gjenoppta saken og avhøre Coyle, men ledelsen sa nei til å bruke ressurser på saken, noe som var et slag i ansiktet på familien.

Verdiløs test

Sommeren for to år siden øynet Roar og familien nytt håp. Under et besøk på Gena-instituttet i Stavanger fortalte jeg lederen Ragne Farmen om problemstillingen med hårstrået. Gena gjennomfører DNA-analyser og hadde lenge høyere klassifisering i Europa enn Folkehelseinstituttet. Farmen tilbød seg å gjennomgå alle analysene og fikk endelig tilgang til all dokumentasjon etter å ha ventet i månedsvis på politiet. I mars i år kunne hun meddele meg svaret.

  – Den tyske testen ville jeg ikke lagt vekt på.

Gena konkluderer med at analysene fra de norske og østerriske rettsmedisinerne er det mest korrekte fordi det er kjørt flere analyser på hårstrået – med samme resultat i to forskjellige institutter.

Farmen ser flere svakheter ved den tyske undersøkelsen. Laboratoriet hadde lite materiale å jobbe med. Bare fire markører ble testet mot 15 som er standard i dag. Og det ble bare kjørt en test på hver markør.

Trolig laboratoriefeil

- Når det er så lite og dårlig DNA er gjentatte analyser på samme materiale og som gir sammenfallende resultat hver gang, en forutsetning for å kunne konkludere på funnet. Dette var ikke gjort, sier Ragne Farmen.  

DNA-prøven var så degradert at typingen kan være mangelfull og det kan ha skjedd såkalte «dropouts». Farmen mener dette kan ha skjedd med kjønnsmarkøren Y i tyskernes test – og at det kan være årsaken til at hårstrået plutselig skiftet kjønn.
Altså var det trolig en laboratoriefeil som veltet hele saken. 

  – For meg er det uforståelig at denne testen fikk så avgjørende betydning, mener Ragne Farmen.
 

Mye kunne ha vært annerledes

Roar er svært glad for Genas arbeid.

 - Konklusjonene til Gena viser jo at saken burde gått i lagmannsretten. Tenk alt vi hadde sluppet unna i alle disse årene, kommenterer han.

- Jeg stiller spørsmål ved om at statsadvokaten egentlig visste hva han drev med den gangen. Han sa det ikke var flere steiner å snu, men det vet vi er helt feil. Ingen stilte spørsmål ved tyskernes test. Den ble bare slukt rått. Nå ser vi at mye kunne ha vært annerledes og jeg håper politiet tar lærdom.  
 
Krimforfatter og tidligere etterforskningsleder i Larvik-politiet, Jørn Lier Horst har bidratt med mye til Kristins familie gjennom årene. Han reagerer med undring på at ingen i det norske fagmiljøet stilte kritiske spørsmål til den tyske testen, som var eksperimentell.

– Jeg mener nå som den gangen at saken burde ha gått i lagmannsretten. Saken sto like sterkt bevismessig uansett tyskernes test. Det var bygd opp en solid indisiekjede mot mannen, sier Jørn Lier Horst.
 

Familiens bistandsadvokat John Christian Elden sendte Genas DNA-rapport til politiet. Verken han eller familien hørte noenting fra politiet — ikke før Roar fikk en telefon fra politiet onsdag kveld i forrige uke.

Riksadvokaten: – Ikke henlagt av prestisjehensyn