bilindustrien

I LØPET AV fem dager før påske fikk norsk toppfotball en sjelden omgang juling. Først tapte U23-laget med norske 90-og 91-modeller 1-4 for 94- og 95-gutter fra Slovakia.

Så gikk Per-Mathias Høgmos A-lag på den tyngste kavringen av dem alle – 1-5 tapet for Kroatia i Zagreb. Og mens sårene ennå blødde tape G19 2-4 for Serbia og U21 0-6 for Sverige.

Bare det å snakke om den norske modellen føles flaut og pinlig.

I BAKKANT AV raset i Zagreb raljerte forfatter Aslak Nore med den norske toppfotballmodellen i en kronikk i VG. Dessverre traff han mål oftere enn godt er. For det er ikke sant som toppfotballsjef Nils Johan Semb og andre så altfor ofte forfekter, at det står så bra til med nivået.

Og ikke er den norske modellen, den som i hvert fall ikke har fått fram spillere som Mats Møller Dæhli og Martin Ødegaard, så veldig mye å rope hurra for heller.

DEN HADDE VÆRT det, om vi hadde vært ydmyke der vi ligger som nummer 70 på FIFA-rankingen. Fordi det gjøres veldig mye bra i norsk fotball. Men vi er ikke spesielt ydmyke. I hvert fall ikke tilsynelatende. Og derfor blir man ikke engang spesielt opprørt når en hyggelig skribent som Aslak Nore kaller Nils Johan Semb for en reaksjonær mulla, eller siterer Josimar-redaktør Frode Lias dustete påstand om at norsk fotball styres av fiskere fra vestlandet og gravemaskinførere fra Bjørkelangen.

Man får heller en følelse av at det er folkerøsta som har gulpet kraftig.

Fordi 1-4, 1-5, 2-4 og 0-6 i løpet av fem dager for våre beste gutter og menn rett og slett ikke er til å fordøye.

 I DET PERSPEKTIVET er det deilig å ha Tippeligaen. A) Fordi den akkurat nå er lokal/nasjonal og upåvirket av internasjonal elendighet, B) fordi den lever sitt eget liv og er uavhengig av det som skjer rundt oss før den også begynner å blø når kvalifiseringene til Europa begynner utpå sommeren, og C) fordi den starter NÅ!

Det siste er nemlig et faktum som får oss til å glemme.

DET SISTE ER også trøsten vi faktisk trenger når folk som Aslak Nore blir så fotball-forbanna at de gjør gode tanker til populistisk pjatt og nærmest uimotsagt får lov til å gjøre det også. Når kritikerne ikke nøyer seg med et par gode treffer til hodet, men også må sparke og klore, må fokus flyttes fra elendigheten. Fort. Og det skjer når Mjøndalen møter Viking til sesongens første poengkamp og Strømsgodset etter hvert skal til Ullevaal for å møte Vålerenga til storkamp, da er det ingen som bryr seg om at G19 ikke kvalifiserte seg til sluttspill, at U23 ble herjet med av langt yngre gutter eller at Høgmos menn i beste fall bare blir nummer tre i EM-gruppe H.

Om de blir det.

Nei, det eneste vi er glade for er at Tippeligaen er i gang.

SÅNN SETT VIL Tippeligaen slikke alle fotballens sår denne våren. Den er produktet å tro på og glede seg over når landslagene og effekten av den norske utviklingsmodellen lar vente på seg. Sånn er det når man ikke har noe annet. Ut over den meningsløse illusjonen om at det vi gjør er så veldig bra.

Når det vi har til rådighet for å gjøre det – spillerne – faktisk ikke er i nærheten av det nivået vi ønsker å konkurrere på.