bilindustrien

KONSERT: Findings hadde lagt opp til litt av en svenskerivalisering denne helgen, med både Avicii og de gamle Swedish House Mafia-medlemmene Axwell & Ingrosso som headliner på hver av sine to kvelder. Bare et titalls minutter inn i sistnevntes 1,5 time lange sett ble det likevel fort klart at duoen hadde kommet for å gi Oslo-fansen en helt annen scenedominanse enn sin krykkehoppende kollega.  

De to herremennnene kan være mildt sagt vanskelige å like, med tanke på uttalelser av typen «undergrunnsmusikk er laget av amatører» og en generell arrogant attitude. Men når de først står dere oppe og fyrer løs sin første knallharde halvtime – ledet an av Pusha T-gjestede «This Time», D-Jastics «Up To No Good» (MAKJ Booty Remix), «Miami 2 Ibiza», Valentino Khans uungåelige «Deep Down Low» og et flammehav som selv varmer de av oss som står gode 100 meter unna scenen – er det lite å si på det som utvilsomt er et av verdens råeste stadio-show.  

I motsetning til landsmannen Aviciis atskillig mer forsiktige opptreden, går Axwell og Ingrosso ut på kompromissløst vis, og gjør at man glemmer både kulde og grå himmel på en fortsatt glissen Bislett Stadio. Guttas mix av Tove Lo’s «Habits» glir over i den beintøffe «Shogun»-singelen til Rotterdam-duoen Holl & Rush, før Amersys «Go» fortsetter i samme sugererende spor, og hovedpersonenes Ultra-ID «The Future» skaper kveldens første totale take-off blant festivaldeltakerne.

Når Alessos populære «Heroes» faktisk blir en liten nedtur, er det åpenbart at publikum har møtt opp denne kvelden for å feste hardt – ikke kose seg med snille radiohits.  

30 minutter ut i showet kommer Axwell & Ingrossos nye Pharrell Williams-samarbeid «Dream Bigger», før megahiten «One» avløses av Metallicas «Enter Sandman», som igjen ender opp i anthemet «Can’t Hold Us Down». Det er nærmest som på bestilling at tempoet går ned for en veltrengt pustepause med duoens majestetiske og Bryan Adams-kanaliserende godlåt «Something New» i et massivt, hvitt konfettihav. 

«Nu kjør vi!!» ropes det fra scenen. Black Jacks «Yakuza» dundrer ut i Oslo-kvelden, før Axwell hopper opp på DJ-bordet og leder an i unison klapping til deres Salem Al Fakir-assisterte hitlåt «On My Way». Deretter følger kveldens kanskje største høydepunkt — miksen av Daft Punks «One More Time» og Swedish House Mafias egne godbit «Save The World». Hovedstadens danseglade tar av i en minneverdig blanding av massiv allsang og enda mer konfetti, og etter at Ingrossos «Reload» har kastet ball med Lordes «Tennis Court» (Flume remix), er det klart for helgens endelige finale bestående av «Sun Is Shining» og selvfølgelig mesterverket «Don’t You Worry Child».  

«Dette ble jo kjempehyggelig likevel,» avslutter en tydeligvis litt overrasket Axwell, mens han bøyer seg i støvet for sitt energiske publikum. Og selv om den store, røde solen på skjermen er det eneste som skinner denne kvelden, gjør det hverken noe at Bislett Stadion ikke er stappfull, eller at sommervarme kun ble en nostalgisk tanke.

Særlig bedre festivalunderholdning enn dette får man nemlig ikke.