bilindustrien

(Dagbladet): Det var natt til 1. mai. Anna Strugstad (25) hadde fått bytta jobbvakta hun egentlig var satt opp på for å kunne dra ut på byen med vennegjengen.

De var på vorspiel hos en venninne, og bestemte seg for å dra ut.

- Hele kvelden var helt fantastisk. Vi hadde det utrolig gøy, vi danset og tullet, sier hun.

Men da hun og en venninne hadde vært på toalettet, tok kvelden raskt en annen vending.

- Da venninna mi kom ut av doen lå jeg som en ball nederst i trappa, bevisstløs. Det er uvisst hva som gjorde at jeg falt, jeg husker ingenting, sier hun.

- Det er helt svart

Strugstads venninne la henne i stabilt sideleie og ringte etter hjelp. Ambulansepersonalet antok at Strugstad hadde drukket for mye, så hun ble sendt til pumping.

- Jeg lå ganske lenge der før de merket at jeg ikke kunne bevege på armer og bein. Jeg hadde knekt nakken, sier hun.

Hun husker små glimt av at hun lå i sykesenga, og at moren hennes og en venninne stod ved senga. Men det første øyeblikket hun faktisk husker, er etter at hun hadde blitt operert. 

- Det er helt svart. Det gikk ikke opp for meg hvor alvorlig det var før jeg kom til Sunnaas rehabiliteringssenter. Da fikk jeg en «realitycheck» på hvordan framtiden kom til å bli, sier hun.

Strugstad er ikke komplett lam i kroppen, men har delvis lammelser fra brystet og ned. Hele kroppen fra under nakken er skadet.

- Jeg har vært veldig heldig tror alt, jeg har hatt bra progresjon. Da jeg våknet kunne jeg bare løfte armene såvidt, sier hun.

Angrer ikke

25-åringen har nå flytta inn i en studentleilighet i Oslo, og har såvidt starta på spesialpedagogikk-utdanninga hun var i gang med før hun ble skada.

Mandag kveld er hun å se i TVNorge-serien «På liv og død».

- Det var rart å ha et filmteam etter seg en hel dag. Det blir litt flaut at det kommer på tv. Men jeg har godkjent det som kommer. Det var viktig for meg at det ikke skulle bli en forfina versjon, men at det skulle være meg, sier hun.

Selv om hun prøver å fokusere på studiene, innrømmer hun at det er vanskelig å få nok tid til det.

- Det er veldig mange ting man må ta tak i når man blir så skada som jeg er. Det er masse søknader og papirer som må fikses, så det tar mesteparten av tida, sier hun.

- Angrer du på at du dro ut på byen den dagen?

- Man kan ikke tenke sånn, for da kommer man ikke videre. Jeg syns det er veldig kjedelig, og man tenker alltid at sånne ting ikke skjer med en selv, men nå må jeg leve med det, sier hun.

- Vil du advare andre mot å drikke alkohol og dra ut på byen?

- Nei, absolutt ikke. Jeg drar fortsatt ut, men nå er jeg litt mer forsiktig. Jeg må også venne meg til situasjonen i rullestol, for det er jeg veldig ukomfortabel med, sier hun, og legger til:

- Jeg syns at alle må dra ut og ha det gøy. Men man kan prøve å tenke litt over hvor mye man drikker, sier hun.