bilindustrien

Mer fra Dagbladet Meninger:

Truet med motorsag, men ikke mishandlet

Når voldtekt innenfor ekteskapet og trusler med motorsag ikke regnes som mishandling sviktes de som trenger lovens beskyttelse aller mest.

Demokratiet i Brasil er truet av korrupsjon

Store demonstrasjoner i gatene

Døden i Hollywood

Publikum er i sjokk når filmstjerner dør. Studioene har forsikret seg mot det.

På Dokka venter en klasse på trivselslederen sin

Gi oss Farida tilbake!

Til tross for at det store flertallet av velgerne sier nei, går det mot flertall på Stortinget for mer snøskutertrafikk i naturen

Venstre og KrF må sette ned foten i snøskutersaken.

Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!

Se hvordan »

For alle som jobbet med «Fast & Furious 7», den glinsende bilfilmen som hadde premiere i påskeuka, var det et sjokk da skuespiller Paul Walker døde i forfjor. Den guttete førtiåringen, som hadde virket sterk som en selje i de foregående Fast-filmene, satt i en racerbil som gikk opp i flammer etter å ha kollidert i en lyktestolpe på en bilbane i California. I tillegg til sorgen, måtte de ta stilling til prekære spørsmål av det usentimentale slaget: Hva skulle skje med filmen som det var investert 250 millioner dollar i?

Løsningen for «Fast & Furious 7» ble å hyre inn Cody og Caleb Walker, Pauls yngre brødre, til å spille hans rolle i scenene som gjensto, og så CGI-manipulere brorens ansikt over deres. Digitale spesialeffekter har gjort selv døden til en overkommelig hindring. Slik var det ikke da Oliver Reed fikk et hjerteattakk og døde under innspillingen av «Gladiator» i 1999. Også da ble effekter i noen grad tatt i bruk, men de var ennå ikke gode nok til å være overbevisende, og Reeds rollefigur Proximo, som var ment å overleve den bloddryppende historien, fikk skrevet inn en beleilig død.

Publikum over hele verden reagerer med spontan digital samsørging når en filmstjerne forsvinner. Hollywood, på sin side, misliker å bli tatt på senga av livets gang og tar sine forholdsregler for sånt. Eller, det vil si, det gjør de som betaler. De fleste Hollywood-filmer har eksterne investorer, og de insisterer på at alle filmens «essensielle elementer», for eksempel skuespillerne, forsikres, slik at pengene ikke går tapt hvis de skader seg eller dør.

Det som punkterte karrieren til Lindsay Lohan, som imploderte i en sky av narkotikaproblemer og fyllekjøringsdommer, var ikke problemene hennes som sådan – det var at forsikringsselskapene nektet å forsikre henne, som gjorde det umulig for studioene å finansiere et prosjekt med Lohan på rollelista. En kneskade var nær ved å avspore karrieren til Nicole Kidman.

Kidman skadet seg under innspillingen av «Moulin Rouge» i 2001 og måtte av den grunn trekke seg fra «Panic Room» i 2002. Da hun ble vurdert for hovedrollen i «Cold Mountain» (2003), satte forsikringsselskapet Lloyd?s seg på sine risikouvillige bakben. Kidman måtte sette av en betydelig andel av honoraret sitt, som skulle gå til forsikringsselskapet dersom helseproblemene hennes forårsaket noen som helst forsinkelse av innspillingen. Det er ikke uvanlig at forsikringsselskaper krever at stjernene ikke skal fly eller kjøre motorsykkel under en påkostet innspilling.

Noe slikt sto tydeligvis ikke i kontrakten til Paul Walker, som hylles av medspillerne på slutten av sin siste film. For de fleste er det, skal det jo være, overrumplende når en vital og synlig skikkelse rives ut av tida. For dem som har penger på spill, er det noe å kalkulere med.

Mer fra Dagbladet Meninger:

Til tross for at det store flertallet av velgerne sier nei, går det mot flertall på Stortinget for mer snøskutertrafikk i naturen

Venstre og KrF må sette ned foten i snøskutersaken.

Fremskrittspartiet vil erstatte Arbeiderpartiets pekefinger med en politikk som legger til rette for at alle skal ha frihet til å velge

Legg vekk pekefingeren Ap!

Regjeringen kan ikke ha vært så mye ut i arbeidslivet når de kan slenge om seg med begreper de ikke forstår

Det hjelper ikke mye med “frihet til å velge” hvis frisørsalongene MÅ ha åpent hver søndag.

Med hvilken tyngde kan man si at «islam ikke hadde noen opplysningstid»

Hvor riktig er argumentet om at «islam ikke hadde noen opplysningstid»?

Står Anundsen opp att frå dei politisk døde tredje dag?

Andreas Homplands Sideblikk

Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!

Se hvordan »

Det hører ikke til sjeldenhetene at Arbeiderpartiet er ute med sin moraliserende pekefinger og dikterer hvordan vi som enkeltmennesker bør leve våre liv. På rekke og rad angriper makteliten i Arbeiderpartiet viktige, private supplement vi har til offentlige tjenester. Selv den ellers så ulne lederen av Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre, klarte nylig å formidle sin forakt mot private aktører på en klokkeklar måte.

Arbeiderpartiet prøver å male et bilde av de private helse- og omsorgstilbyderne som profittjagende turbokapitalister, med begge hendene solid plantet i fellesskapets fruktfat. Det er langt i fra virkeligheten. Tall fra 2013 viser at det er 34 private sykehjem i Norge, et lite antall med tanke på at Norge har over 1100 sykehjem.

Mens Arbeiderpartiet velger å bruke energien sin på de ytterst få private sykehjemmene, er Fremskrittspartiet opptatt med å faktisk bygge nye sykehjemsplasser, gjennomføre et betydelig kompetanseløft for ansatte i omsorgstjenestene og lovfeste retten til sykehjemsplass for alle eldre som trenger heldøgns pleie og omsorg.

Arbeiderpartiet er programforpliktet i sin skepsis til de private helse- og omsorgstjenestene. Men det risler i glasshuset når deres egen leder, Jonas Gahr Støre, selv mottar helsetjenester fra privatsykehuset Volvat i Oslo og sender sine barn på privatskole. Støres far bor på et privat eldrehjem, med omsorgstjenester «Ola Nordmann» på et kommunalt sykehjem bare kan drømme om.

Vi vil derfor utfordre Støre – hva mener egentlig Arbeiderpartiet? Skal friheten til å velge privatskole for sine barn, privat sykehjem for sine kjære og private sykehustjenester kun være for de som selv kan betale regningen? Skal det være valgfritt for alle? Eller kanskje mener Arbeiderpartiet at disse tjenestene skal forbys?

Det er forvirrende, og til tider umulig å vite hva Arbeiderpartiet mener i disse spørsmålene.

Det er ikke noe galt i at Støre benytter seg av private helsetjenester. Tvert i mot. Men Høyre/FrP-regjeringen vil gi alle mulighet til å kunne velge mellom ulike tjenestetilbydere, på det offentliges regning. Støres tilnærming, hvor de få med velfylte lommebøker skal ha tilgang til private tjenester – men ikke hvermannsen, er for oss en dobbeltmoralsk tilnærming, som burde vært under Arbeiderparti-lederens verdighet.

Fremskrittspartiet mener at friheten til å få velge mellom ulike tjenestetilbydere er et kvalitetsspørsmål i seg selv. Men valgfriheten gir også gevinster i større skala. Med nye aktører kommer nye ideer og nye arbeidsmåter. Fremtidens eldreomsorg og helsetjenester har ikke råd til å stenge ute de som vil bidra til å utvikle vår felles velferd. Fremskrittspartiet ser muligheter, og ikke begrensninger, ved å gi flere rett til å velge.

Når et sykehjem klarer seg økonomisk, viser det at man har en idé som overlever dagens lys. Og uten dyktige og engasjerte ansatte som trives i sitt arbeid, blir ikke forretningsideen en suksess. Virksomheter som ikke har god kvalitet, god service og kompetente medarbeidere vil ikke overleve en situasjon der mennesker fritt kan velge mellom ulike alternativer. Ofte blir omsorgsbedrifter, mange av dem kvinnelige gründere, startet med et genuint ønske om å gjøre en forskjell for sine medmennesker. De ønsker Fremskrittspartiet flere av.

Det er merkverdig at Arbeiderpartiet mener velferden vår står på spill når private sykehus får lov til å tjene penger på å operere syke mennesker, samtidig som det er helt uproblematisk at private aktører tjener penger på sprøyter, bandasjer og annet livsnødvendig utstyr som finnes på norske sykehus.

Arbeiderpartiet mangler ideer og det engasjement som eldreomsorgen sårt trenger. Det er sørgelig at Støre som nyter godt av private helsetjenester, ikke erkjenner det viktige supplementet disse tjenestene utgjør. Det er ikke de rike eller de mest vellykkede som vil lide i Arbeiderpartiets enhetsstat. Som tidligere helseminister var Støre med på å skape en todelt helsetjeneste der de med god råd kan kjøpe seg ut av helsekøen, mens de med dårlig råd må vente. Dette er et av mange forhold Fremskrittspartiet rydder opp i, etter år med kamp for retten til valgfrihet i opposisjon. Vi ønsker et samarbeid mellom det offentlige og private til det beste for bruker og pasient. Sykdom og høy alder kan føre til at livet forandres. Men vi fortsetter å være mennesker med egne verdier og ønsker. Fremskrittspartiet mener at hver og en av oss, uavhengig av hvor slank eller tykk lommeboken er, har rett til å velge den løsningen som passer best.

Norsk eldreomsorg har vært preget av at eldre skal «ta til takke med det de får» når behovet for en sykehjemsplass kommer. Med lua i hånden har våre eldre måttet være takknemlige for det tilbudet makten – politikerne og byråkratene – tildeler. En slik eldreomsorg vil ikke Fremskrittspartiet akseptere. For oss handler ikke valgfrihet bare om å styrke kvaliteten på tjenestene, men også om å styrke våre muligheter til å påvirke egen livssituasjon.

Hadia Tajik har uttalt at hennes fremtidsvisjon er å sikre den enkelte frihet gjennom sterke fellesskap. Hvilket innhold har egentlig dette når Ap vil begrense vår frihet fra å ta grunnleggende avgjørelser i våre liv, avgjørelser om egen helse og egen utdannelse?

Eliten i Arbeiderpartiet vil nekte folk flest det flere av dem selv nyter godt av. Fremskrittspartiet respekterer at folk er forskjellige – og vi vet selv hva som passer oss selv best. Derfor vil denne regjeringen erstatte Arbeiderpartiets pekefinger med en politikk som legger til rette for at alle skal ha frihet til å velge – gjennom hele livet.