bilindustrien

DAVOS (Dagbladet): Da norsk langrenn for første gang skulle konkurrere på ordentlig med alle utlendingene, endte det med tredobbelt triumf på 5-mila i tidenes første vinter-OL. Vi tålte knapt nok suksessen:

- Vi viste verden vinterveien, lød tittelen over hele førstesida til datidas ledende sportsavis etter åpningsdistansen under Chamonix-OL 1924. Den feiringen innledet noen års debatt om resten av den lille skiverdenen egentlig var verdig å få konkurrere med oss. For skulle vi først sjekke hvem som gikk fortest på ski, måtte det skje på vår måte.

Nå er alt igjen norsk, men det brautende selvskrytet er forlengst borte. Akkurat det er bra, for denne suksessen kan vare en stund. Nå er det kø av nye norske skistjerner.

DET i seg selv er en utfordring for den lille langrennsporten. En nasjon som dominerer en sport så totalt, må først av alt passe på å oppføre seg slik at det er noen som fortsatt vil konkurrere. Ellers blir det ikke noe moro.

En og annen sveitser på vei bort fra den fine langrennstadion i Davos, syntes nok moroa allerede var slutt. I går forsvant selv lyden de digre sveitsiske bjellene i den stille forbløffelsen over hvordan en nasjon har fått fram så mange løpere som går så mye fortere enn de andre:

•• Selv med dop har ingen har noen gang regjert langrenn så totalt som Norge gjør nå.

Over tid gjør det også noe med selve sporten.

FORELØPIG er det lett å se bort fra selve nasjonskampen der Norge alene har samlet flere poeng enn de tradisjonelle skikonkurrentene våre til sammen. Ingen andre enn skiledere bryr seg om en slik konkurranse. Publikum bryr seg om ansiktene til de som kjemper om seierne, men også de er norske, norske og norske.

I verdenscupen sammenlagt kommer nå 7 av de 10 beste herreløperne fra Norge. Hos jentene er det bare 6 av 10, men til gjengjeld er de fem best norske. Det blir altså norsk, norsk, norsk , norsk og norsk, og da begynner også det med ansiktene å bli litt vel kjedelig.

Denne dominansen utfordrer også TV-oppslutningen, og med det selve den internasjonale finansieringen av denne idretten.

DEN norske finansieringen er imidlertid sterkere enn noen gang. Disse økte inntektene  har Skiforbundet de siste sesongene klokt brukt til å styrke selve landslagsoppsettet samt utvalgte regionslag. Resultatene har kommet umiddelbart:

•• Med de beste løperne samlet på de ulike landslagene, er treningskulturen tydelig forsterket.

På det viset er det blitt en direkte linje fra Martin Johnsrud Sundby, Marit Bjørgen og Therese Johaug som alle tre dytter grensene for langrenn, ned til de yngre løperne som etter hvert skal sørge for at dominansen fortsetter.

For sporten er dette kanskje den mest problematiske utviklingen.

DET norske grepet på selve treningskulturen, har bare på noen år distansert konkurrentene. Dette er kunnskap det ikke bare er å kjøpe seg til. Den må utvikles over tid i de ulike treningsgruppene.

Forskjellen viser seg klart mellom Norge og Russland. Mens russerne sliter med å utvikle gode juniorer til verdenstoppen i seniorklassen, kommer den ene norske løperen etter den andre naturlig fram. I går vant for eksempel Ingvild Fløgstad Østberg og Finn-Hågen Krogh hver sin første seier i verdenscupen, mens deres jevngamle Jevgenij Belov ennå ikke har klart noe tilsvarende til tross for at hans talent blir regnet for å være enda større.

SLIK er det ikke selve dominansen i denne sesongstarten som utfordrer konkurrentene. Den forskjellen vil jevne seg ut til Falun-VM i februar. Det bemerkelsesverdige er hvor mange unge norske løpere som gjør det godt:

•• 4 av de 7 beste norske guttene og 4 av de 6 beste norske jentene er født på 1990-tallet.

De fleste av de sterke langrennsnasjonene har enkelte unge løpere som vil til å prege teten, som for eksempel Finlands Iivo Niskanen (født 1992), Italias Francesco de Fabiani (født 1993) og de to svenskene Stina Nilsson og Sofia Henriksson (født 1993 og 94). Likevel vil disse fort bli alene mot bredden av norske talenter. Denne helgen konkurrerte over hundre 19 år gamle gutter om å få representere Norge i junior-VM seinere i vinter, mens sju av de ti beste i Skandinavisk cup på 30km på Lillehammer i går var norske.

Det forteller om et rekrutteringsarbeid og en bredde blant seniorene som fungerer, og om en sport som kommer til å forbli ganske så norsk.