Mer fra Dagbladet Meninger:
Nå, eller aldri. Derfor startet Ukraina militæraksjon i dag
Den ukrainske militæraksjonen i øst handler om å etablere kontroll før de varslede folkeavstemningene om uavhengighet fra Kiev 11. mai.
- Skal vi holde gravøl, skal vi gjøre det samlet
Debatten om Forfattersentrum fortsetter.
«Europa må belage seg på å være avhengig av Russland i lang tid fremover.»
Kommentar.
- Norge er religiøse analfabeter
Ska vi unngå å bli irrelevante, må vi forstå religion.
- Siv Jensens retorikk er ikke ulik den Hitler brukte mot jødene
Om Siv Jensen skal klare å vaske bort høgrepopulismestempelet, må ho ta fram «Morna, Jens!»-stemmen sin. Men det kjem ho aldri til å gjere.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
DET VAR NÅ eller aldri for de nye makthaverne i den ukrainske hovedstaden Kiev. Enten må de ta tilbake kontrollen over Slovjansk, og de andre byene i øst der pro-russiske opprørere har tatt kontrollen over offisielle bygninger, eller så måtte de erkjenne at fylkene Donetsk og Luhansk i øst er tapt.
OG DET MÅTTE SKJE NÅ. 11. mai kunne det vært for seint. Det er datoen de pro-russiske opprørerne har satt for sin folkeavstemning om uavhengighet fra Ukraina. Hvis en slik folkeavstemning hadde kunnet la seg gjennomføre, og et flertall hadde stemt ja, ville det gitt Russland den legitimitet de søker for å ta kontroll over også Øst-Ukraina.
En slik situasjon på bakken ville i så fall ha undergravd legitimiteten til det ukrainske presidentvalget to uker seinere, 25. mai. Det ville vært et enormt nederlag for de nye makthaverne i Kiev.
MEN DET ER mange hvis-er i det ukrainske dramaet vi nå ser utspille seg. Forvirringen er stor.
Denne uka sa den fungerende ukrainske presidenten Oleksandr Turtsynov at Kiev ikke hadde militær slagkraft til å ta tilbake kontrollen i de åtte byene i øst der pro-russiske opprørere har tatt væpnet kontroll i offentlige nøkkelbygninger. Ved daggry i dag skjedde likevel angrepet, anført av spesialstyrker.
Det var helt nødvendig siden hæren har vist seg lite egnet, med soldater som er lite villige til å slåss mot landsmenn.
DET ER LIKEVEL en stor risiko de nye makthaverne i Kiev nå tar. Ved grensa står 40 000 russiske soldater, som ifølge amerikansk etterretning er klare til å rulle over grensa på kort varsel, hvis en ordre blir gitt.
Hvis dette skulle skje, så er Donetsk og Luhansk tapt for Kiev i all overskuelig framtid.
De to fylkene er ikke bare bastionenen for de pro-russiske, med en etnisk russisk befolkning på nesten 50 prosent, og en andel mennesker med russisk som morsmål som er mye større. Donetsk og Luhansk er også motoren i ukrainsk økonomi, med sin viktige kull- og stål-industri.
DERFOR ER militæraksjonen som nå er startet avgjørende for hva slags Ukraina vi til slutt får. Klarer de ukrainske spesialstyrkene å drive ut de godt væpnete pro-russiske opprørerne uten for mange tapte liv, kan de hindre en folkeavstemning om uavhengighet, og at Donetsk og Luhansk blir en del av russiske innflytelsessfære.
Hvis ikke vil disse fylkene trolig være tapt for Kiev. Men det er ikke bare svart og hvitt. En mann som Rinat Akhmetov, som har sin base i Donetsk og var en nær alliert av den avsatte presidenten Viktor Janukovitsj, har lenge sagt offentlig at han er en tilhenger av et forent Ukraina, og motstander av dem som vil melde seg ut. Det er også et klart flertall av folket, i hvert fall i meningsmålinger fra før de pro-russiske okkupasjonene startet.
Derfor handler slaget som nå står i øst også dypest sett om demokratiets forutsetninger.