bilindustrien

KONSERT/SHOW: Det er en underlig konstruksjon, Nobelkonserten, og kanskje til og med naturstridig. En rekke artister i forskjellige sjangrer står på scenen, og en musikalsk profil er så godt som fraværende.

Det vil si, akkurat denne kvelden har særlig to farger: Elektropop og Bollywood.

Det første er kanskje tilfeldig, det andre skyldes selvfølgelig at fredsprisvinnerne kommer fra India og Pakistan – som lever og ånder for sin egen filmindustri.

Den eneste overraskelsen i kveld var for øvrig at stjerna fra filmen «Slumdog Millionaire», Freida Pinto, dukket opp for å presentere Bollywood-danserne Bolly Flex.

Aerosmith solo

Og – når det kommer til stykket kan man si at målet helliger middelet. De to stjernene i kveld var ikke programleder Queen Latifah eller Aerosmiths Steven Tyler, men Kailash og Malala (vi er på fornavn med dem for lengst). Førstnevnte var nok skyld i at konserten gikk på overtid, men det er for lengst godtatt.

Gabrielle og Ustad

Og, og det er jo hyggelig å konstatere, vår egen Gabrielle hadde en stor kveld. Hun sto foran 7-8000 publikummere som om hun ikke har gjort annet, og var – sammen med pakistanske Ustad Rahat Fateh Ali Khan – den som fikk publikum opp av stolene.

Og da var festen så vidt i gang.

Ustad var ønsket spesielt av Malala, som presenterte ham som «the pride of Pakistan». Dette er tradisjonell musikk og indisk pop i skjønn forening, et smykke som kledde Malala perfekt.

Kailash kunne fortelle at artisten er stor i India også, så der tas forbrødringen mellom de to landene et nytt skritt videre.

Fin frøken

Gabrielle framførte «Fem fine frøkner» som det sømmer seg en fin frøken fra Bergen, på dialekt. Fra en plass ute i salen valgte hun også å framføre en sang på engelsk, «I Believe», for det internasjonale publikummet – og til ære for fredsprisvinnerne.

Det er kanskje ikke hennes internasjonale gjennmbrudd, dette, men hun forsvarer sin plass i dette selskapet – som skal ha et svimlende antall seere. Eller?

Mange seere?

Det er ikke lett å finne ut hvor mange som virkelig ser denne konserten ute i verden. Det snakkes om over 100 millioner potensielle seere, men ifølge verten Queen Latifah var det bare Norge og India som sendte live.

Men er artistene interessante nok? Var ikke dette den minst interessante plakaten på lenge – toppet med Steven Tyler, en artist som serverte to Aerosmith-slåter fra henholdsvis 1973 og 1993 og Extremes svulstige powerballade «More Than Words» sammen med bandets gitarist Nuno Bettencourt.

«I Am Malala»

Om Nobelkomiteen ønsker oppmerksomhet rundt fredsprisvinnerne sine må de da kunne stile høyere enn dette, sjøl om de treffer bra med valget av nyere artister som Laura Mvula og Seinabo Sey – samt jentegruppa bak Youtube-fenomenet «I Am Malala», Girls of The World.

Er det virkelig så vanskelig å få større stjerner til å interesse seg for dette utstillingsvinduet? Spurte dere for eksempel Robert Plant, som har gitt ut ett av årets beste album med world music – og til og med innslag av østlig mystikk?

«Peace»

I fjor hadde vi tross alt sutrekoppen Morrissey, som skapte kontrovers med tidligere, usmakelige uttalelser om Utøya-tragedien, som nektet å stille på pressekonferanse og som stilte i en slags pysjbukse på scenen.

Problemet er nok at Nobelkonserten føles så riktig hele veien.

Det er ofte ensbetydende med kjedelig. Det er lett å stille seg likegyldig til Nobelkonserten.

Det rammer også delvis denne kvelden, sjøl om fokus kanskje var så enkelt som Steven Tyler uttrykte etter sine tre sanger: «Peace is what we must have».

Og Malala fikk siste ordet: «Det viktigste er å bli hørt».

Det ble hun.