bilindustrien

BETLEHEM (Dagbladet) Langs hver eneste landevei står stigene støttet inntil eldgamle trær tynget av oliven. På bakken er det brettet utover tepper og i tretoppene kan du skimte små barnekropper som ivrig brekker grener og kaster ned til generasjonen med litt mindre bevegelige ledd. 

Det er skolefri i to dager nå. Den palestinske varianten av høstferie – eller potetferie som det tidligere var bedre kjent som. Det er olivensesong.

- Dette treet er 160 eller 170 år gammelt, forteller Khaled Naji Mahmood Masha’la da han endelig kommer frem til jordlappen hvor familien hans ivrig rensker trærne for de oljesprengte små fruktene.

Selv er han 62 år, og så lenge han kan huske har han vandret i disse olivenlundene i den lille landsbyen Jab’a i Betlehem på Vestbredden. 

Bitter innhøsting

Selv om smilet er bredt og latteren sitter løst denne oktoberdagen er det likevel en bismak ved det hele. De vet at innhøstingen neste år kan se annerledes ut. Den siste dagen i august fant de jorda dekket med gule plakater hvor det sto at Israel konfiskerer landet.

- Hovedinntekten vår kommer fra denne jorda, sier Khaled Masha’la, og sier at han frykter inntekten snart vil forsvinne helt.

31. august erklærte Israels militære siviladministrasjon rundt 4000 mål for «statlig land». Området ligger langs grensen som er tegnet opp mellom Israel og okkuperte Vestbredden, kalt «The green line», og strekker seg mellom Jerusalem og den israelske bosetningenheten Gush Etzion, nær Betlehem. 

Ulovlig konfiskering

Bill van Esveld er seniorforsker i Midtøsten- og Nord-Afrikadivisjonen hos Human Rights Watch. Han sier denne formen for konfiskering av land er ulovlig på tre måter.

- Først er det å tilegne seg eiendom, offentlig eller privat, av en okkupasjonsmakt et brudd på loven om okkupasjon, ifølge den fjerde Genève-konvensjonen av 1949, med mindre det er gjort på grunn av streng militær nødvendighet, forteller Esveld.

Han fortsetter med å forklare at Israel tilegnet seg dette landet ved hjelp av en administrativ prosedyre, ikke i sammenheng med krig eller lignende, og at den derfor ikke oppfyller kriteriet om «militær nødvendighet».

- For det andre, hvis Israel bygger en bosetning på landet, som bosetterledere og politikere har sagt at de har tenkt å gjøre, vil også dette være ulovlig ifølge den fjerde Genève-konvensjonen, sier seniorforskeren.

Det er forbudt for en okkupasjonsmakt å overføre sine egne sivile til okkuperte territorium. Det er også en krigsforbrytelse ifølge Den internasjonal straffedomstolen (ICC).

- For det tredje skjer konfiskeringen av land på Vestbredden under et regime av militære ordre og praksiser som diskriminerer palestinerne. Dette er et brudd på menneskerettighetene, sier Esveld.

Israel hevder Vestbredden ikke er okkupert territorium, men «omstridt område», og at de derfor ikke har menneskerettighetsforpliktelser overfor palestinske innbyggerne på Vestbredden. Men verken FN eller andre land deler er Israels oppfatning.

Tapt over halvparten

Landet Israel har konfiskert er i dag fordelt mellom de fem landsbyene Wadi Fukin, Surif, Hussan, Nahalin og Masha’la hjemsted Jab’a. Beboerne fikk 45 dager – inntil 15. oktober – på å anke avgjørelsen. Nå har flere familier i den lille landsbygda med rundt tusen  innbyggere hyret en advokat i kampen mot den siste konfiskeringen. Om fem måneder skal saken opp i retten. 

Det er likevel ikke første gangen Masha’la opplever at familien må kjempe for jorda de lever av. Han drar frem en koffert med en bunke nøye organiserte papirer. 

- 1968, 1974, 1997 og nå i 2014, sier han med iver, mens han blar i en liten notatbok.

Han snakker om årstallene han har mistet deler av jorden sin. Fem ganger tidligere har de vært i retten. De har vunnet tilbake noe, men også tapt. Masha’la sier familien tidligere hadde 400 mål, og at de etter den siste konfiskeringen kan bli sittende igjen med rundt 100 mål fordelt på rundt ti forskjellige lokasjoner. 

Innesperret

Området Israel har konfiskert er markert med en lys farge på kartet Masha’la viser frem. Kartet har han fått fra israelske myndigheter. Det lå festet til de gule plakatene som var satt ut den siste dagen i august.

Utenfor landsbyen hans kan man også skimte to mørke prikker eller områder. I ett av dem sitter vi, under det 160 år gamle treet. I et av områdene som skal få stå i fred. Men kartet viser at de to svarte prikkene er omringet av store lyse områder.

- Hvordan skal vi få tilgang hit hvis de begynner å bygge eller lignende?, lurer Masha’la.

Han er smertelig klar over de mange familiene som har blitt avskåret fra landet sitt på grunn av separasjonsmuren, eller de som har fått jordlappen sin sperret inne i en av bosetningene.

De fem landsbyene er omringet av flere ulovlige bosetninger, som Beit Ain, Gva’ot og Beitar Illit – alle deler av en større bosetningenhet kalt Gush Etzion. Det var i dette området tre bosetterungdommer ble funnet drept i juni i år, noe den israelske militære siviladministrasjonen sier utgjør deler av grunnlaget for konfiskeringen. 

Siden 2000 har det også vært planlagt å bygge ut bosetningen i Gva’ot dramatisk. Per dags dato bor det kun ti familier i her, men i fjor ble byggingen av 1000 nye boenheter lagt ut på anbud av den israelske regjeringen.

Retten avgjør

Jab’a, i likhet med andre palestinske landsbyer og byer har allerede mistet store deler av sitt territorium, nesten 1400 mål, eller 69 prosent av det totale arealet av landsbyen, til byggingen av seperasjonsmuren. Når den er ferdigstilt vil muren måle mer enn 800 kilometer. 

- Noen har bare gitt opp og sluttet å jobbe med jorda si, men jeg vil aldri gi opp, sier Masha’la, som tror resignering er spikeren i kista for landbruket.