bilindustrien

Dette er historien om en mor som dag ut og dag inn var isolert i et rom på omtrent sju kvadratmeter med sine to sønner, én autistisk seksåring og en femåring så dypt deprimert at han skal ha truet med å ta sitt eget liv. 

Norske Ina Tin møtte familien for en stund tilbake. Tin er seniorrådgiver i Amnesty med Midtøsten som spesialfelt. For tre uker siden kom hun hjem fra Libanon der hun jobbet med å samle informasjon til en rapport som skal brukes til en større internasjonal kampanje. Hensikten er å rette fokus på Europas ansvar overfor flyktninger fra Syria.

Leter etter rom

FNs høykommissær for flyktninger (UNCHR) bistår syriske flyktninger i Libanon, og har oppfordret flere land til å ta imot flere syriske flyktninger for å avlaste Syrias naboland, blant dem Libanon. En inntil nylig sterk økonomiske vekst i landet har blitt rammet hardt av urolighetene i nabolandet Syria, og den påfølgende flyktningkrisen, skriver organisasjonen på sine hjemmesider.

Libanon, et lite land med knapt fire millioner innbyggere har åpnet dørene for nær 1,5 millioner syriske flyktninger siden borgerkrigens utbrudd i 2011, har ikke åpnet for å etablere flyktningleirer. 

– Konsekvensen er at flyktningene spres over hele landet, og må finne seg husly. Ofte innkvarteres de i små, ledige rom. Andre leier seg et lite jordstykke fra en bonde og setter opp et skur, sier Tin. 

For å finansiere leia, tar mange seg strøjobber. UNCHR bistår også med matkuponger til flyktningene. 

– Situasjonen for mange flyktninger i landet er prekær. Spesielt Libanons privatiserte helsevesen er for dyrt for flyktningene landet, og mange er alvorlig syke. Men det har ingen steder å gå for å få hjelp forteller Tin. 

For tre uker siden kom Ina Tin hjem til Norge, etter mange hjerteskjærende møter med syriske flyktninger i Libanon. Ett av møtene var med en familie på fire. Mamma Lava (32), pappa Adnan (37) og to sønner: Josef (6) og Hassan (5). Ina Tin møtte den kurdiske familien én gang, på stedet de bodde, og forteller hva de fortalte og hva hun selv så. 

Hadde flyktet fra Assad

I likhet med mange flyktninger i Libanon, hadde også denne familien flyktet fra Assad i Syria. Bomber som rammer tilfeldig, og som ikke skiller sivile fra militære mål. Og av frykt for vilkårlige fengslinger og tortur. 

Familien hadde reist til Libanon for tre år siden, og trodde oppholdet skulle bli kortvarig. Men slik hadde det ikke blitt for dem.

Familien hadde fått leie et rom, på to og en halv ganger tre meter, i et av det sentrale Beiruts trafikkerte områder. Ina Tin beskriver rommet som «et slags vaktmesterrom med utgang til en parkeringsplass». Flyktninger fra Syria finner seg slike rom over hele Beirut, og dette rommet antar Ina Tin var på to og en halv ganger tre meter, og på gulvet var det to tynne madrasser. De hadde også fått plass til et lite skap, en liten TV, en vifte og innenfor døra hang det klær på noen knagger.

En liten kjøkken-nisje hadde de bak en skyvedør, men det var ikke plass til å spise der. De spiste på et plastteppe på gulvet i rommet. Ved siden av «kjøkkenet» var den en enda mindre nisje bak en skyvedør, der det var et toalett. 

Livet i det lille rommet hadde vart i flere år da Ina Thn møtte familien. Der sov de, der spiste de, der opphold de seg, til enhver tid. 

Ble sittende i rommet

Hver morgen da familien sto opp, løftet de bort madrassene slik at de skulle kunne sitte på gulvet og innta frokost. Deretter reiste pappa ut for å jobbe. 

- Josef og Hassan hadde ingen skole og gå på, så da pappa reiste ut for å jobbe, ble mor og de to barna sittende igjen i det lille rommet og vente på at pappa skulle komme hjem igjen, forteller Ina Tin. 

Det var ikke mye å ta seg til i det lille, tomme rommet med de matte veggene. Da Ina Tin spurte Hassan, som er fem år, om hva han likte å leke med, fortalte han henne at han likte å fylle ballonger med vann. For en stund siden hadde de hatt en bok, men den var blitt revet i stykker. 

Det var ikke lett for moren å hanskes med livet i det lille rommet. Spesielt fordi én av sønnene, seks år gamle Josef, var autist og svært aktiv. Han hadde blitt diagnosert av en lege som hadde sagt at han trengte å komme til en spesialskole, men det hadde ikke familien råd til. Småpengene som kom fra pappas sporadiske jobber gikk til å dekke utgiftene for å leie det lille rommet, mer hadde de ikke råd til. 

Depresjoner

Derfor ble mamma isolert med de to guttene sine. Det var ikke lett for henne. Josef ropte og skrek, han slo rundt seg og han slo broren sin. Mamma måtte hele tiden passe på ham, og kunne ikke ta ham med ut. Der ute var trafikken alt for tung og farlig. I tillegg hadde han slått en av naboguttene, og etter det hadde de sluttet å gå ut av det lille rommet.  

Derfor satt mamma der, med de to guttene, hele dagen. Hele livet dreide seg nå om Josefs autisme.

– Etterhvert ble det verre for moren da Hassan begynte å ta etter broren. Han begynte å bli mer aktiv, løp ustyrlig rundt, slik som broren. 

Mamma ble deprimert, og til Ina Thin fortalte hun at hun snart ikke klarte mer. De hadde lyst å reise hjem til Syria, men på slektninger hjemme advarte dem. Det er ingenting å komme til her, sa de over telefon. Nå gråt mamma. Hver dag gråt hun. Over barna, at hun var redd for fremtiden deres. Og hun gråt over at hun ikke fikk se foreldrene sine i Syria. 

Også Hassan var deprimert. 

– Hvis vi ikke reiser hjem til Syria, tar jeg mitt eget liv, skal Hassan ha sagt til mamma. Dette fortalte mamma meg med tårer i blikket, forteller Ina Tin. 

Fikk opphold

Men historien om den lille familien har imidlertid tatt en foreløpig positiv vending. Ikke lenge etter at Ina Thin kom hjem, fikk hun nemlig en gledelig beskjed. Familien, som har flyktningstatus, har fått opphold i Tyskland. 

 - Dette er bare ett av flere eksempler på en flyktningfamilie som ville kunne fått avslag på sin asylsøknad fordi familiemedlemmer ikke er friske og sterke nok, Påpeker Ina Tin.

Norge vil i 2014 ta imot 1000 syriske kvoteflyktninger fra FNs høykommissær for flyktninger. Tyskland tar imot 20 000, ifølge UNCHR. Norge har avslått flere søknader fra syriske flyktninger fordi de har medisinsk oppfølgingsbehov eller trenger institusjonsplass. Personer med psykiske lidelser, MS, autister eller cerebral parese står på listen over personer som har fått nei på å komme inn til Norge, ifølge Aftenposten.

Også bombeofre ble valgt bort da Norge i sommer skulle ta imot 375 syriske kvoteflyktninger. UDI advarte justisminister Anders Anundsen i en epost 2. mai om at det var «krevende» å fylle Norges kvote med syriske flyktninger.

«Syke, sårbare, handikappede barn og bombeofre utgjør en stor del av de syriske flyktningene UNHCR vil at Norge skal gjenbosette fra Tyrkia», skrev UDI.

Kapasiteten sprengt

For UNCHR i Libanon er kapasiteten sprengt og organisasjonen kan kun bistå flyktningene i akutte, medisinske tilfeller. Det hjelper ikke at bare 30 prosent av den nødhjelpen som det internasjonale samfunn har lovet Syria, har nådd frem. 

- UNCHR gjør en fantastisk jobb i Libanon. Men situasjonen for flyktningene i landet er prekær og helt på bristepunktet, og kapasiteten til FN er sprengt. Da jeg var i Libanon, var UNCHR på vei til å skjære ned på nødhjelpen, skjære ned på matrasjonene, forteller Tin.  

Det er ventet at antallet syrieke flyktninger i Libanon vil passere 1,5 millioner i desember, ifølge UNCHR. 

I tillegg til FN bistår nødhjelpsorganisasjoner flyktningene. Blant dem Leger Uten Grenser som hjelper flyktningene med generelle helsekonsultasjoner som inkluderer behandling av akutte og kroniske sykdommer, vaksiner, fødselshjelp og mental helse, i tillegg til distribusjon av nødhjelpsartikler, skriver de på sine hjemmesider.