bilindustrien

(Allers): Da Anja endelig var frisk fra brystkreften, fikk hun føflekkreft.

- Nå føler jeg meg både bedre og sterkere enn før, sier hun.

- Jeg unner ingen å få kreft. Men siden jeg først fikk sykdommen, har jeg valgt å se på det som en berikelse i stedet for en straff. Jeg har lært mye om meg selv og om hva som til sjuende og sist er viktig her i livet. Jeg hisser meg ikke lenger opp for bagateller eller rot. Det som betyr noe, er mine nærmeste, og at de har det bra, sier Anja Jakobsen fra Kløfta i Akershus.

43-åringen strutter av ­ungdommelig glød; energien er på topp, humøret likeså.

- Jeg har alltid tenkt at jeg ikke vil ligge på dødsleiet og tenke at jeg skulle ha jobbet mer, vasket huset oftere og kranglet mindre med mine nærmeste. Takket være kreften irriterer jeg meg ikke så lett lenger, sier hun.

Ikke redd for å dø

Da Anja kom til legen første gangen, mente han at den lille kulen ikke var noe å oppsøke lege for. Det var sikkert bare en fettkul. Noen måneder senere, etter at hun var blitt henvist til mammografi våren 2007, var det alvor. Kulen var det verst tenkelige: brystkreft.

- Det første jeg sa, var: «Hvordan vil det gå med ferien?» Det var på forsommeren, og jeg ville gjerne gjennomføre ferien vi hadde planlagt.

Etterpå ringte Anja ektemannen Kenneth (43) og fortalte at hun hadde kreft.

- Legen ga meg aldri noen dødsdom, derfor har jeg aldri vært redd for å dø. Kreften ble dessuten oppdaget tidlig. Det er de færreste som får brystkreft, som får dødsdommen, forklarer hun.

«Det kunne ha vært verre.» Sånn tenker Anja når livet butter. 

- Hvis jeg brukte energi på å være redd og negativ, ville vi jo alle sammen fått en verre hverdag. Det jeg valgte å fokusere på, var dem som hadde det verre. På sykehuset møtte jeg mange som hadde hatt både ett og to tilbakefall med full spredning. Hver gang jeg kunne dra hjem til mine etter en cellegiftkur, tenkte jeg på hvor heldig jeg faktisk var. 

«Pass på puppen til mamma»

Til barna, Henrik (12) og Andreas (9) fortalte Anja at hun var blitt syk i puppen og at legene måtte skjære den bort og kaste den i søpla. 

- Etter den forklaringen var ikke barna mine opptatt av det mer. 

Galgenhumor har bestandig hatt en sentral plass i familien Jakobsens liv. Før Anja fikk rekonstruert et nytt bryst, brukte hun protese. 

- En gang da jeg hadde lagt igjen puppen i trappen, ropte Henrik: «Pass på puppen til mamma, vi må ikke tråkke på den!»

- En annen gang var det en venninne som overhørte meg si til Kenneth: «Kan du hente puppen min, jeg tror den ligger på kjøkkenbordet.» Humor er viktig for å overleve en vanskelig situasjon. 

«Hvorfor meg?» er det naturlig å tenke når man blir alvorlig syk. Anja tenkte aldri sånn.
 
- Det har vært tøft til tider, men det har handlet mest om de gangene jeg har vært i fysisk dårlig form. Jeg har ikke gitt sykdommen så mye oppmerksomhet, og levd som normalt. I alle fall så godt jeg kunne, legger hun til.

Slått ut av cellegift

Forholdet til Kenneth er nært og varmt. Paret har kjent hverandre i mer enn 20 år, og har vært gift i 15.

- Han har vært helt fantastisk og tok mye ansvar i periodene da jeg var syk og slått ut av cellegift. For å ta vare på forholdet har vi vært flinke til å sette av «kjærestetid». Da pynter vi oss litt ekstra, spiser en middag ute, går på kino eller reiser på tur.

Anjas sønner har alltid hatt en tilstedeværende mor, men da hun var syk og utsatt for smittefare, var det mange barnehage- og skole­arrangementer hun måtte stå over.

- En gang stilte jeg opp på juleavslutning med munnbind. Mange så på meg, men det var jo fordi de følte med meg.

Cellegiften slo Anja tidvis helt ut og gjorde henne til en «sofasliter».

- Tiden i sofaen kunne jeg tilbringe sammen med guttene når jeg hadde overskudd til det. Jeg hadde jo all verdens tid til å sitte sammen med dem og se på tv eller lese en bok.

Helt siden Henrik ble født, har han slitt med atopisk eksem, allergi og astma. I 2006 fikk han diagnosen ADHD.

- Henrik gikk i 1. klasse da jeg ble syk. Han har alltid vært høyt og lavt, og tålmodigheten min når det kommer til lekser, har ikke alltid vært den beste. Men da jeg var mye hjemme på grunn av behandling og operasjoner, fikk jeg tid til å hjelpe ham.

Måtte fjerne hele brystet

- Anja er en praktisk dame med en psyke av en annen verden, som har en fornuftig tilnærming til det meste. Vi har stått sammen om alt siden vi var 18 år. Det vi har vært gjennom, har ført til at vi er blitt kjent med hverandre på en helt ny måte. Vi har utviklet forholdet til å bli enda tettere og mer holdbart, sier ektemannen Kenneth.

Kreften Anja fikk, var hissigere enn de først trodde. Legene måtte fjerne hele brystet, og på grunn av spredning til lymfesystemet måtte alle lymfeknutene i armhulen fjernes.

Anja var til sammen ­gjennom åtte cellegiftkurer og 25 strålebehandlinger.

- Jeg har alltid vært forfengelig, så det å plutselig miste brystet og håret, og svulme opp i kroppen på grunn av medisiner, var vanskelig. En del av identiteten min var borte en stund, men nå føler jeg meg både bedre og sterkere enn før.

Trening gir glede

Fire uker etter den første operasjonen og to dager før oppstart av cellegiftkuren gikk Anja på Galdhøpiggen. Ett år senere syklet hun Skarverittet. Anja er en sporty dame, og trening har alltid vært viktig i livet hennes.

- Treningen bidrar til å gjøre meg glad og gir meg energi. Sitter jeg i sofaen, blir jeg bare døsig og føler meg sliten. Da jeg ikke kunne trene med høy puls, gikk jeg turer og på ski om vinteren.

For Anja har det vært viktig å gi sønnene gode minner. Ferier og høytider skulle derfor gjennom­føres som normalt. Den første julen Anja var syk, tok hun cellegift på formiddagen og var julenisse på kvelden.

- Det er jeg veldig stolt av. Det å være nisse var ikke psykisk krevende for meg, bare kos. Likevel ble jeg litt slapp og uvel utpå kvelden, og matlysten forsvant, men jeg hadde klart det, og det var det viktigste for meg.

En episode fra vinteren 2008 viser hvordan sykdommen endret hele familien. Anja, Kenneth, Henrik og Andreas, som da var sju og fire år gamle, skulle dra fra fjellet. Etter nesten to timer oppdaget de at husnøkkelen lå igjen i campingvogna. De måtte snu og kjøre tilbake.

- Det ble ikke sagt ett vondt ord. Før jeg fikk kreft, ville vi nok brukt mye tid på å fordele skyld og krangle.

Oppdaget ny kreft

Mellom hver cellegiftkur var Anja nødt til å bygge seg opp igjen på nytt.

- Da jeg fikk den fjerde kuren, ble jeg kjempedårlig. Immunforsvaret var nedkjørt og kroppen ute av balanse. Jeg fikk voldsom leddverk og ble lagt på isolat. Da ­Kenneth leste i journalen min senere, viste det seg at jeg har vært mye dårligere enn det jeg husker. Det er nok mye jeg har fortrengt.

Før en av de siste operasjonene i forbindelse med rekonstruksjon av brystet i september 2011 oppdaget Anja en ny føflekk på leggen.

- Jeg spurte kirurgen om han kunne fjerne den siden jeg likevel skulle opereres. Analysen av føflekken bekreftet mistanken om at den var ondartet (malignt melanom), og jeg ble derfor operert på nytt for å fjerne et større område hud.

Da Anja fikk diagnosen føflekkreft, gråt hun for første gang.

- Da syntes jeg at nok var nok. Motstand tar jo på, samme hvor optimistisk og tapper man er.

Endelig friskmeldt
For et par måneder siden ­krasjet Anja familiebilen i innkjørselen på eiendommen.

- Vi brukte ikke tid på å ergre oss. Vi valgte å løse det ved å ta et glass chablis isteden.

Verken skaden eller verkstedskostnaden ville blitt mindre av at vi brukte tid på å ergre oss. Heldigvis hadde vi forsikring som dekket alt.
 
Anja er nå friskmeldt og tilbake i jobben som kontrollør i Skatteetaten.

- Jeg er veldig obs på faresignaler som kan tyde på tilbakefall. Jeg går til kontroller tre ganger i året. Men jeg gruer meg aldri på forhånd, det er bortkastet tid å ta sorgene på forskudd.

Tenker positivt

Tre av Anjas nærmeste lever ikke lenger. Både faren, broren og moren er døde.

- Faren min døde da jeg var 18, etter kort tids sykeleie. Broren min døde av kreft i 1999, og moren min døde mai i fjor. Jeg savner dem, men har dem med meg i hjertet mitt, sier hun.
 
Da Anja fikk føflekkreft, innrømmer hun at hun tenkte at hun ikke kom til å bli så gammel.

Hun tenkte på broren sin.

- Kreften har lært meg hva som er viktig å ha fokus på, nemlig det som er positivt. Lista over alt en husmor burde og skulle ha gjort, er mindre enn før. Tiden med mannen og barna mine er det viktigste for meg.

LES OGSÅ:
• Julie var 3 år da hun fikk kreft
• Anne ble døv av kreft
• Mistet datteren på Utøya
• Mona Enerly hevder hun har varme hender