Mer fra Dagbladet Meninger:
Tempelrenser i Arendal
Arendal, for den som ikke vet det, er en yndig liten sørlandsby. Men det idylliske og skjønne stedet har nu tapt litt av sitt gode ry.
Per Inge Torkelsen må slutte å sutre
Passiv røyking er ikke ufarlig. Man anslår at mellom 160 og 400 mennesker dør av passiv røyking i Norge hvert år.
Ei tid da ei saks var ei saks, og en purre en purre
I Norge er mange av oss verd vår vekt i plass: 88 kilogram plastsøppel per person.
Au pair-ordningen handler nå om billig arbeidskraft og seksuell utnyttelse
Vi ser det ene eksempel etter det andre om unge au pair-jenter som har blitt voldtatt eller seksuelt krenket av «mannen i huset».
Snorre Valen: – Jeg er en langt bedre israelvenn enn MIFF
MIFF driver kampanjer mot journalister som måtte finne på å fortelle om redslene som foregår i Gaza.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Mindre enn én time etter bombeangrepet på regjeringskvartalet, og en time før de første meldingene på sosiale medier om massakren på Utøya, fant organisasjonen Med Israel For Fred (MIFF) og leder Conrad Myrland det for godt å kommentere terrorangrepet på Twitter. Budskapet var enkelt:
«Kan bomben ha kommet fordi Jonas Gahr Støre sa nei til å boikotte Israel på #utoya i går?».
Kommentar er overflødig.
Et par timer senere, mens et helt land forskrekket forsøkte å få rede på hva som hadde foregått på Utøya, fulgte MIFF opp med en ny oppdatering, denne gangen en lenke til en egen artikkel, «Det som truer Norge og Israel», om hvordan ekstrem islamisme truer Norge.
Det var siste twitter-melding fra MIFF den kvelden. Ingen meldinger om sorg. Ingen frykt. Ingen kondolanser. Kun overbevisningen om at enhver sak, selv et terrorangrep, umiddelbart er en anledning til å fronte sin egen sak.
I disse dager har MIFF mye å gjøre. I følge dem driver nærmest alle norske utenriksreportere med systematisk feilinformasjon om Gaza-krigen for å sverte Israel og støtte Hamas. Derfor synes MIFF det er greit å forfølge, på Internett. Journalister som måtte finne på å fortelle om redslene som foregår i Gaza.
Sidsel Wold og Fredrik Græsvik stemples som løgnere. MIFF har mobilisert til Facebook-kampanje for å få Odd Karsten Tveit, som er «talerør for Hamas», tatt av skjermen. Også Kadafi Zaman i TV2 får gjennomgå i en egen nettsak, og i samme oppslag konfronteres Zaman med antall terrorangrep i Pakistan siden 1987, uvisst av hvilken grunn.
Av en eller annen grunn anser MIFF seg selv som israelvenner. Men hva slags venner hyller ukritisk sin venn, selv når vennen tyr til vold så grov at FN og USA fordømmer den?
Israel er et mangfoldig demokrati som rommer alt fra fredsaktivister og fredsforkjempere til ytterliggående Likud-politikere som Moshe Feiglin.
Feiglin er viseordfører i Knesset, og skrev nylig at Gaza burde gjenerobres og gjøres om til et slags Jaffa, «fremgangsrikt, og med et minimalt antall fiendtlige sivile» (min utheving). Kjenn på den. I en annen tekst skrev han nylig at «de eneste uskyldige i Gaza er de israelske soldatene».
Hva mener MIFF om disse uttalelsene, fra en fremstående representant for et israelsk regjeringsparti?
Jeg spør fordi det så langt ser ut til at MIFF støtter seg til haukene, de mest aggressive på israelsk høyreside, de som vekker avsky internasjonalt og skam hos alle moderate og radikale israelere.
Endestasjonen for denne politikken, med sin segregering, vold og traumatisering av naboer, er Israel som permanent apartheidstat. Det vil være et forferdelig fall for et land som ikke for så lenge siden hadde hele verdens sympati og støtte.
Å ukritisk heie på (ja, «heie på» er riktig begrep her) Israel når landet bryter folkeretten gjør ingen til en israelvenn.
Jeg er en langt bedre israelvenn enn MIFF. At MIFF gis særlig plass i den politiske debatten, er nytt.
De får god drahjelp av en rekke Frp-politikere har meldt seg inn debatten. Det er ingen overraskelse:
Frp, som nettopp har stemt ned et hvert forslag om mer penger til Syria og flere flyktninger derfra, avviser folks oppriktige engasjement for Palestina med at «andre er verre enn Israel».
Følg debatten videre på Twitter og Facebook
Anklagene mot Ap og SV om antisemittisme sitter løst. Det må være et tankekors for Børge Brende og Erna Solberg som ellers har vært svært så opptatt av «enighet i utenrikspolitikken».
Hva skal vi tro om regjeringas linje, når Høyres Børge Brende fordømmer Israels maktbruk samtidig som nestleder i utenrikskomiteen, Frps Kristian Norheim, beskylder Anniken Huitfeldt og undertegnede for å ville dele ut gule jødestjerner?
MIFF får bare holde på med kampanjene sine mot norske journalister og fortsette sine monomane argumentrekker. At stortingspolitikere fra Frp slutter seg til dem er kanskje ikke til å bli overrasket over.
Som SVer tilhører jeg Fellesutvalget for Palestina og jeg er stolt av det. Vi forfølger ikke journalister på Internett. Det får MIFF holde på med. Vi utnytter ikke bråkjekt terroraksjoner mot Norge, mens likene fortsatt samles sammen, for å vinne politisk terreng. Det skal MIFF få være helt alene om. Vi brenner bare for et folk som har vært okkupert, undertrykt, ydmyket og skutt på i flere tiår.
Det er ingen «skyttergravsdebatt», det er solidaritet og engasjement.
Jeg vil ha meg frabedt å plasseres i bås med demagogiske nettbøller, bare fordi Israels rå maktbruk fyller meg med sorg og sinne. Jeg sluker ikke MIFFs verdensbilde, der de eneste partene som fins er Hamas og Israels militære styrker.
Min solidaritet er hos det palestinske folket.