bilindustrien

(Dagbladet): Denne helga er det 15 år siden Dagbladets første Magasinet kom ut. I hovedsaken avslørte journalist Jane Throndsen holdningene i den norske skjønnhetsindustrien.

Hun veide 62 kilo og var 1.76 høy. Likevel ble hun av flere klinikker tilbudt fettsuging.

«Trener og trener»

Saken vakte stor oppsikt. Helsemyndighetene startet oppryddingsarbeid, og norsk plastikkirurgisk forening gikk umiddelbart i gang med et internt opprydningsarbeid.

Men har bransjen egentlig endret seg siden 1999? Hvordan reagerer kosmetiske kirurger i dag, når en ung, slank kvinne ber dem endre på utseendet hennes?

Jeg ringer tre klinikker. En av dem ble oppsøkt i Magasinet-reportasjen. Jeg blir bedt om å oppgi vekt, høyde, fødsels- og personnummer, og hvilke områder jeg vil fikse på. Jeg sier jeg «trener og trener, men ikke blir fornøyd». At jeg vil ha hjelp til å se hva som kan gjøre meg bedre. Finere.

Det er mandag formiddag, og regnet har tatt en pause på Majorstua i Oslo. Jeg går trappene opp til Teres Colosseum på Majorstua i Oslo.

Jeg registrerer meg hos resepsjonisten og tar meg en kaffe. En hyggelig mann i tresko og operasjonsklær hilser meg velkommen kort tid etter. Han tar jakka mi, og spør om jeg har det bra. Han lurer på hvor jeg har studert, hva jeg jobber med. Han får vite at jeg er journalist, men ikke at jeg skal skrive om dette.

Han lurer på hvorfor jeg er hos ham.

Jeg sier at jeg til tross for regelmessig trening ikke blir fornøyd med kroppen min. At jeg spesielt er misfornøyd med lår, mage og armer.

«Hvis det irriterer deg»

Kirurgen heter Helge Einar Roald, og er overlege og spesialist i plastikkirurgi. Jeg blir bedt om å trekke ned buksa og løfte på blusen. Han drar i huden min, kikker på meg. Tegner sirkler med hendene.  Han sier han synes det er rart at jeg mener jeg ikke er fin nok.

«I utgangspunktet ville jeg sagt at du ikke trenger fettsuging. Men hvis magefettet er et stort problem for deg, hvis det irriterer deg, så kan vi selvsagt vurdere å hjelpe deg», sier han.

Kirurgen holder en lang tale til meg. Hvis jeg var i familien hans ville han sagt at dette var helt unødvendig. At det kan gå galt når man fettsuger en person som i utgangspunktet er slank.

Han går gjennom mulige komplikasjoner, og viser meg bilder av flate mager som er blitt rare og skrukkete etter mislykkede operasjoner hos andre klinikker. Han snakker om hvordan jeg må faste og forberede meg på en eventuell operasjonsdag.

«25 900 + evt. 12 000»

Han noterer på et operasjonsark, under «Avtalt pris»: «Kr. 25 900,- lipoabdomen + evt. flanker 12 000,-». Han tar fram en lilla tusj og tegner på meg: Han viser meg hvor arrene vil være, og hva han eventuelt kan fjerne for meg.

«Jeg synes ikke du trenger å gjøre det, men om du virkelig ønsker det, så kommer du til meg», sier han.

Han viser meg ut til resepsjonisten, som tar imot fem hundrelapper for konsultasjonen. «Hvis ikke jeg ser deg, så er jeg glad for det. Kommer du tilbake, så er det helt greit», sier han og vinker.

Avslag

Neste klinikk på lista mi er Fornebuklinikken i Bærum. Her ble journalist Throndsen i 1999 tilbudt fettsuging av lår og mage for tilsammen 21 200 kroner.

Det er lørdag ettermiddag, og jeg parkerer bilen utenfor klinikken. En hyggelig resepsjonist tar meg imot. Jeg får kaffe og setter meg ved en svær TV-skjerm. «Bare svitsj kanal om du vil se på noe annet. Marius kommer snart», sier hun.

Klienter kommer og går mens jeg sitter og venter. Her opereres mellom 2 000 og 2 500 personer hvert år, sier gründer, kirurg og deleier Marius Barstad når det er min tur.

Han snakker rolig. Når jeg forklarer hva jeg synes er feil med kroppen min, avviser han meg blankt. Han forklarer hvilke områder han synes er fine.

Jeg spør om han kan fettsuge magen, lårene eller armene.

«Det er ingenting å ta, du er fin som du er», sier han alvorlig.

«Det er kun snakk om helt minimale forskjeller – forskjeller som ikke gjør inngrepet verdt det», sier han og tegner kirurgimetoden på en gul Post-it-lapp.

Jeg får avslag på operasjonen. Kirurgen nekter plent. Han vil ikke operere meg.

«Du er for streng med deg selv. Det er ingenting som trengs å gjøres, og det ville være både etisk og moralsk feil å operere deg. Jeg vil ikke ta penger for å operere deg», sier Barstad.

«Mitt råd til deg, er å ikke gjøre noe med det. Er det verdt det, liksom?», spør han.

Blir tatt bilder av

Neste klinikk, noen dager senere: Det er onsdag ettermiddag, og jeg ringer på døra hos Oslo Plastikkirurgi på Frogner. Det er lang kø. Unge kvinner venter på tur.  En kvinne har teipbiter og bandasje over nesa, og surkler mens hun sover sittende på en stol i venteværelset.

Det er stille i lokalet, så man hører resepsjonisten godt når hun ringer potensielle kunder: «Du har sendt oss en e-post, er det slik at du ønsker brystforstørrelse?».

Det er min tur. Jeg får komme inn til Dr. A. Kalaaji – mannen som driver klinikken. Jeg forteller at jeg har problemer med mage, lår og armer. Han lytter til det jeg sier.

Han ber meg stå mot en blå vegg i det store konsultasjonsrommet. Jeg tar ned buksa og drar blusen opp, med armene strekt ut til hver sin side. Han knipser i vei.

Han spør meg hvor jeg jobber, om jeg trives, hvorfor jeg har bestemt meg for at jeg vil opereres akkurat nå – og hva jeg vil prioritere først.

«Magen», svarer jeg.

«Når vi du gjøre det?» spør han.

«Så fort som mulig?».

«OK.»

Han er ikke helt sikker på om han vil gjøre det, men sier likevel at han kan «skvise meg inn for operasjon før jul».

- Jeg må være ærlig, det er ikke så mye å ta av.

«Du har en del»

Armene og lårene vil han ikke operere.

- Men du vil få bra effekt av å fjerne dét, sier han og tegner grønne streker på siden av midjen min.

- Du har en del, det har du. Men jeg vil at vi begge skal bli fornøyd. Jeg vil at du tenker deg nøye om, sier han.

Vi blir enige om at jeg kan få time hos ham før jul.

«Det er bare å ringe, så har vi tid til deg», sier han.

Jeg ringer ikke tilbake.