bilindustrien

Noen kamper med Marcus var ikke hovedproblemet i 2014. Det var alle pengene som klubben forlengst hadde strødd rundt seg på feil spillere før Nederlands-proffen ble hentet for å redde plassen.

Pluss det å bruke en ekstra million i bonus på en eneste spiller.

DET siste ble kanskje avgjørende i de to kampene mot Mjøndalen. For der var den sterkeste bonusen gleden og kameratskapet i en liten klubb.

Bare det gjør at Brann-ledelsen med fordel kan starte selvransakelsen etter dette nedrykket med en gjennomgang av hva en så stor ekstra bonus til en enkeltspiller gjør med det kollektivet som skal prestere. Effekten av slike mulige følelser kan være vanskelig å måle i et så sammensatt spill som fotball, men kvalikresultatet er tydelig nok.

På to kamper vant Mjøndalen 4 – 1 over Brann.

SLIK ble den ene millionen som Marcus Pedersen skulle få om Brann klarte å holde seg i Tippeligaen, bare helt bortkastete lekepenger. Det ble aldri bruk for dem. En skjebne denne fiktive millionen forøvrig delte med 122 ekte millioner som heller ikke holdt til å redde kontrakten for Bergens største lidenskap.

Det er alltid leit når så mange er så triste. Ellers er det ingen grunn til å gråte hverken for Brann, Bergen eller resten av norsk toppfotball.

Slike fotballmillioner er visst likevel ikke så mye verdt.

FOR selvsagt skal den unge hjemvendt spissen slippe å bære skylden for høstens elendighet i Bergen. Hans plutselige betydning for byens sjelefred var bare en av denne sportens mange quickfix’er; den innkjøpte magien som skal gjøre det umulige mulig, men som ofte setter dypere spor i klubbkassa enn på banen.

På det viset  var Marcus mest en gutt av sin tid da han for noen måneder siden kom hjem til Norge fra en kjip utenlandsk proffhverdag, og syntes valget mellom Brann og Molde var lett. For Brann tilbød ham jo klart mest penger; pluss den omtalte bonusen på en million.

Og som han selv dengang påpekte etter en drømmescoring i debuten mot Rosenborg:

- Hvem blir ikke motivert av penger?

SEINERE har nok mange frustrerte Brann-tilhengere hatt et par kandidater på det motsatte fra klubbens egen lagoppstilling, men også den forklaringen blir for billig for en tilhengerskare som de siste sesongene mest har klaget over klubbledelsens manglende innkjøp:

•• Med Tippeligaens nest største budsjett, har lønnsnivået i Brann ligget over de fleste konkurrentenes.

Men altså ikke så mye over at klubben klarte å skaffe seg kvalitetsspillere til å slå et litt mer enn middels 1.divisjonslag i løpet av to kamper.

UNDERVEIS i disse kvalikkampene viste det seg at det var Mjøndalen som hadde fått fram individuell kvalitet til å vinne greit sammenlagt. Det har ikke skjedd bare gjennom kloke innkjøp. Den avgjørende ferdigheten er hentet og utviklet i nabolaget. Innleggsfoten til Joachim Olsen Solberg ble til slutt den store forskjellen mellom kvaliklagene, og Joachim har ikke reist langt for å slå dødballene på Mjøndalen:

•• På en god kveld som denne kunne han dengt ballen fra Krokstadelva på den andre bredden og over på stadion uten å bli lokket av en million.

Det hadde holdt med gleden over dette sensasjonelle opprykket.

SÅNT er nok i Mjøndalen, og gjorde dette til en flott kveld for de drømmene som år etter år lager sterke kameratlag hele Norge rundt. Men det holder ikke for å sette sammen et stabilt topplag i Bergen. Selv norsk Tippeliga med sine sportslige og økonomiske utfordringer er forlengst blitt mer komplisert enn som så.

På tross av nedrykket skal Brann ha all ære av satsingen på lokale, unge spillere. Det er heller ikke den prioriteringen som har skylden for nedrykket.

Dette har vippet i gal retning på grunn av valg av spillertyper, et par feilaktige individuelle investeringer og noen svake taktiske grep underveis. Det første har gjort at Brann de siste sesongene gjennomgående har slitt med tempoet i forsvarsrekka, og slik har vært sårbare når laget selv har stått høyt. Det andre har mye å gjøre med skader, mens det tredje viste seg helt inn i tolvte time gjennom enda en underlig vurdering fra sidelinja.

For da tok igjen Rikard Norling ut Stephane Badji; den eneste Brann-spilleren som pr. definisjon er den eneste på dette laget som holder et nivå langt over Mjøndalens helter.

PÅ stillingen 0 – 2 med tjue minutter igjen, var dette byttet muligens ikke kampavgjørende. Men det var ikke tilfeldig:

•• Litt for ofte har Norling fra sidelinja slitt med å skille fiksjon og virkelighet.

Kanskje var det nettopp dette som gjorde denne vennlige svensken øyeblikkelig populær blant Brann-tilhengere, men i lengden blir alt det utenomsportslige innhentet av virkeligheten på fotballbanen.

Det var derfor Brann som har vært for svake for Tippeligaen, nå rykket greit ned.