bilindustrien

(Dagbladet): Med et fotoprosjekt i utvikling ønsker den Baltimore-bosatte fotografen Sean Scheidt (31) å vise at førsteinntrykket ikke alltid nødvendigvis stemmer.

Overfor Dagbladet forklarer 31-åringen at han ønsket å ta for seg et prosjekt, hvor han viser burlesk-dansere både før, og etter de går på scenen, og den enorme kontrasten imellom. 

Dette har fram til nå resultert i totalt 15 bilder av ulike personer som livnærer seg av nettopp burlesk-dansing. 

- Jeg driver fortsatt på med prosjektet, og har håp om å få jobbe med dette nasjonalt. Jeg har brukt en god del tid med hver modell som har posert for meg, hvor jeg også intervjuer dem. Vi snakker om alt fra familie og venner til litt dypere tema som for eksempel hvorfor de faktisk driver med det yrket som de gjør, sier Scheidt til Dagbladet.

- Totalforvandling

Bildene har til nå vekket stor oppsikt i sosiale medier, og en rekke utenlandske aviser som Daily Mail, Baltimore Post og Metro har omtalt saken. 

Fotografen hadde hatt kjennskap til burlesk-miljøet i Baltimore i omtrent to år, da han endelig fikk tilbud om å fotografere danserne bakom kulissene under et show.

- Jeg ble utrolig fascinert over det å se vanlige mennesker som på ulike måter klarte å forvandle seg selv totalt. 

- Vesentlig skille

Burlesk har fra et historisk perspektiv hatt et tvilsomt rykte, men etter å ha nærmest studert miljøet over flere år, forklarer Scheidt at det finnes mye mer til sjangeren, enn det folk gjerne oppfatter ved første øyekast. 

- For dem som ikke er kjent med burlesk, så kan det framstå som stripping. Selv om stripping også brukes i brulesk-dansen, så finnes det et vesentlig skille her. I burlesk så bruker artisten kroppen som et verktøy for å konfrontere publikum. I motsetning til stripping, hvor utøveren bare blir et seksuelt objekt som skal tilfredsstille seksuelle fantasier til et ofte mannsdominert publikum. 

Han forklarer at tilbakemeldingene ikke har latt vente på seg. Likevel håper Scheidt at prosjektet kan føre til noe enda større.

- Jeg håper det menneskeliggjør artistene, at jeg har klart å skildre dem på en måte som gjør det klart at de ikke er noe mer ulik enn meg og deg.