bilindustrien

(Dagbladet): Ariel Sharon «kjemper som en løve» kunne Zeev Rotstein fortelle pressen for en uke siden.

Han er direktør ved Sheeba-sykehuset nær Tel Aviv, der den tidligere Israelske statsministeren, forsvarsministeren og generalen den siste tiden har svevd mellom liv og død.   

I dag døde han 85 år gammel, etter åtte år i koma.

Legendarisk krigshelt

Ordvalget i den knappe pressebriefen var neppe tilfeldig. For mange israelere er mannen, som mange fiender ga økenavnet «Slakteren av Beirut», først fremst en legendarisk krigshelt – med tilnavnene «Ørkenens løve» og «Arik, Kongen av Israel».

I artikkelen «Hvorfor den israelske offentligheten elsket Ariel Sharon» skriver Haaretz-kommentator Roger Alpher at statsminister Sharon hadde en unik posisjon i Israels offentlighet – en posisjon utenfor politikkens venstre og høyre, og bortenfor filsofiens ondskap og godhet.

Sharon blir ikke vurdert som andre israelske statsministere, fordi han styrket israelerenes selvfølelse, mener han.    

Allerede som 14-åring vervet Sharon seg som soldat til den jødiske undergrunnsbevegelsen Haganah, og han ledet en bataljon – med armen i fatle – i Den første arabisk-israelske krig, som israelere kaller  «selvstendighetskrigen», i 1948.

Han deltok – enten som soldat, offiser eller leder – i alle de israelske krigene fram til han ble rammet av slag januar 2006. Han utmerket seg som en modig, men også brutal og egenrådig, soldat, offiser – og senere forsvarsminster.

Det fortelles at han flere ganger ledet sine soldater i slag fra en panserbil full av vodka og kaviar. 

Det var som offiser og kriger han fikk tilnavnene «Ørkenens løve» og «Kongen av Israel», gitt ham av soldater som forgudet ham.  

I 1953 ble han utnevnt som leder for den nyopprettede spesialkommandoen Styrke 101. Dette var en spesialstyrke på om lag 50 mann, med ansvar for gjengjelde geriljaaksjoner fra palestinske fedayeener – frihetskjempere for palestinere, terrorister for Israel.
    

Massakre

Styrken – under major Sharons ledelse – sto blant annet bak Qibiya-massakren: Natt til 15. oktober 1953 angrep styrken den palestinske landsbyen Qibiya på Vestbredden som hevn for palestinske geriljaangrep mot Israel.

Da soldatene kom fram, sprengte de hus for hus. I alt ble 69 av landsbyens innbyggere drept, tre firedeler av dem kvinner og barn. 45 hus, en skole og en moské ble ødelagt i angrepet.

Sharon uttalte i etterkant at styrken hadde sjekket husene før de detonerte eksplosivene, og at de trodde de var tomme.

I sin selvbiografi «Warrior», fra 1987, skriver Sharon:

- Jeg kunne ikke tro mine egne ører. Da jeg gikk over operasjonen på nytt, begynte jeg å forstå hva som må ha skjedd: I årevis hadde israelske gjengjeldelsesraid aldri lykkes i å gjøre mer skade enn å sprenge opp et par hus i landsbyenes utkant – om det. Noen arabiske familier må ha ventet at det samme ville skje denne gangen, og derfor ha blitt igjen i husene sine istedenfor å flykte. Noen kan enkelt ha gjemt seg i kjellere eller i bakrom i de store steinhusene, og ha holdt stille da soldatene gikk inn i husene for å sjekke og varsle. Resulatet var denne tragedien som skjedde. 

Den israelske historikeren Benny Morris er en av mange som er skeptiske til denne fortellingen. I boka «Righteous Victims» påpeker han at rapporter fra USA, FN og Den arabiske liga tyder på at flere landsbybeboere hadde blitt drept før husene ble sprengt.

I generalmajor Vagn Bennikes, som var stabssjef for FN observatørstyrken UNTSO, redegjørelse til FNs sikkerhetsråd heter det:

«Gjennomhullede kropper nær inngangsdørene, og flere kulehul i selve dørene til de sprengte husene, indikerer at beboerne ble tvunget til å holde seg innendørs inntil husene gikk i lufta over dem.»

Dette hindret ham ikke å bli nasjonalhelt.

Glimrende strateg

Sharon regnes fortsatt som den dyktigste feltkommandøren og militære strategen Israel noensinne har sett. Men han var samtidig en brutal og egenrådig offiser og leder.

Under Suez-krigen i 1956 nektet han å adlyde ordre og angrep det strategisk viktige Mitla-passet, noe som kostet 38 israelere livet. Under Oktober-krigen i 1973 kom han i konflikt med en general-kollega om hvordan en manøver skulle gjennomføres.

En militærkommisjon fant seinere ut at Sharon hadde gjort det riktige, og mange mente hans handlinger førte til Israels seier på bakken i Sinai, etter at israelerne først var blitt tatt på senga av egypterne.

Sharon var for øvrig også egenrådig som politiker. Da Israel invaderte Libanon i 1982, lot forsvarsminister Sharon sine soldater gå helt til Beirut – i strid med statsminister Menachem Begins vilje.

I september samme år gikk dessuten en gruppe libanesiske falangistsoldater inn i den palestinske flyktningleiren Shatila og det nærliggende Sabra-området og drepte mellom 1000 og 2000 palestinere. Israelske soldater befant seg utenfor uten å gripe inn. Massakren førte til at Sharon måtte forlate sin post – men han kom snart tilbake i det israelske politiske toppsjiktet. 

Trakk seg tilbake fra Gaza
Kommentator Jonathan Freedland skriver imidlertid i britiske The Guardian at – hans krigerske ettermæle til tross – så sto Sharons siste politiske gjerninger i fredenes tegn. 

Han peker på at den israelske regjeringen, under Sharons ledelse, i 2005 trakk seg tilbake fra Gazastripen - områder som Israel hadde tatt kontroll over under Seksdagerskrigen, som Sharon selv hadde kriget i.

Også Freedland mener Sharon hadde en unik troverdighet – som en kriger fra Israels grunnleggende generasjon – til å gjennomføre det militære tilbaketoget.

«Selv navnet hans var gitt ham av Israels grunnlegger, David Ben-Gurion, som gjorde Scheinerman til Sharon, som om han var Kong Arthur som slo ham til ridder», skriver Freedland. 

Les også nekrologen: Farvel til Ariel