bilindustrien

(Magasinet): 10. april 1975. Den svært langvarige og brutale Vietnamkrigen går mot slutten. I Sør-Vietnams hovedstad, millionbyen Saigon, kan befolkningen høre artilleri-ilden komme nærmere og nærmere, og alle skjønner at det bare er snakk om dager før de kommunistiske styrkene fra nord inntar byen. To dager tidligere er presidentpalasset blitt bombet.

I dette kaoset er det at seks nordmenn skal prøve å få ut små barn som skal adopteres bort i Norge. Oppgaven skal vise seg å bli langt vanskeligere enn først antatt.

- Rart og sårt

- Da jeg så bildet, begynte jeg faktisk å grine. Alle venninnene mine ble også veldig rørt. Det var rart og sårt å se. Og jeg har fått mange følelsesmessige reaksjoner fra folk som ikke nødvendigvis står meg nær.

Det er april 2014, i Frognerparken i Oslo. Det er første gang jeg treffer Jorunn Eidal (39), lærer og gift småbarnsmor fra Hosle i Bærum. Men vi har en viktig, felles historie: I april 1975 ble jeg, Jorunn og 20 andre små, foreldreløse barn under dramatiske omstendigheter evakuert fra Saigon, kort tid før nordvietnameserne inntok byen.

Målet for reisen var Norge, der vi skulle få nye foreldre.

Turen til Norge ble nesten ikke noe av. Bare iherdig innsats fra ei lita gruppe norske kvinner og menn, samt tilfeldigheter, gjorde at jeg og Jorunn i dag kan sitte i Oslo og snakke om dette.

Tilfeldighet

Årsaken til at Jorunn og jeg møtes, er et bilde jeg tilfeldig kom over på Facebook et par uker i forveien, på profilen til Liv Vilde Adams (41), som også var blant de 22 barna, og som nå bor i USA. Bildet, tatt av en amerikansk journalist, viser en rekke små barn – oss – liggende i pappesker på en Jumbojet på vei fra Filippinene til USA 12. april 1975.

- Jeg har alltid blitt fortalt at vi kom i pappesker, men det er veldig spesielt å se bildet. Jeg hadde sett for meg ei mye mer luksuriøs kasse – ha-ha! ler Jorunn over bordet på uteserveringen.

Selv hadde jeg faktisk ikke forestilt meg at bildet ville vekke så sterke følelser blant folk. Jeg har lenge visst at evakueringen var dramatisk, og at dette var den improviserte måten vi ble fraktet på. Men jeg skjønner nå at dette bildet – som jeg la ut som en slags suvenir fra turen – trigger noe spesielt i folk.

Nesten 700, mange for meg helt ukjente mennesker, har «likt» bildet på Facebook. I tillegg ble jeg plutselig invitert til NRKs «Dagsnytt atten» for å snakke om det sammen med nå pensjonert Dagblad-kollega Arvid Bryne (75) – som var med på turen og spilte en aktiv rolle i det som må kalles en regelrett flukt.

Hastebehandlet

Egentlig skulle jeg ha blitt fløyet ut av Saigon på et seinere tidspunkt. Men fordi norske myndigheter brått utvidet adopsjonsforeningens fullmakt til å hente flere barn enn tidligere planlagt, ble jeg og en håndfull andre føyd til på lista og hastebehandlet i byråkratiet.

Dermed ble jeg sannsynligvis reddet fra å dø av sykdom og underernæring i Vietnam, og et barnløst ektepar i Norge ble plutselig foreldre likevel.

Jeg var helt uten forhistorie fra Vietnam. Jeg hadde ingen eksakt fødselsdato. Navnet mitt – Luu Hoang Nam – var kanskje ikke det riktige. Alt jeg vet, er at jeg bodde på et katolsk barnehjem, der jeg ble matet og stelt av nonner. Hvordan jeg kom dit, hvorfor og hvorfra – vet vi ikke.

Evakueringen av meg og de andre i min gruppe var den siste gangen «norske» barn ble fløyet ut fra Vietnam på mange år. 30. april, 20 dager etter at vi hadde dratt, ble Saigon inntatt av nordvietnameserne.

Nesten 40 år seinere føler min mor, Frøydis Gundersen (68), fortsatt dyp takknemlighet.

– Nordmennene som var med, reddet faktisk barn. Jeg er imponert over jobben de gjorde. Måten dette skjedde på, kunne aldri ha skjedd i dag.

Meldte seg frivillig

En av de nordmennene er Sylvia Bukne. Den nå 80 år gamle sykepleieren har i alle år siden hun i bisto i flukten, sendt meg jule- og fødselsdagskort.

– Jeg var eventyrlysten, men ikke helt forberedt på det som skulle skje. Det ble ganske komplisert, sier Sylvia.

Nå sitter Sylvia ved siden av Jorunn og meg i Frognerparken. Fram til denne dagen har hun vært uvitende om at hun og Jorunn har bodd i nærheten av hverandre i Bærum.

Sylvia skrur igjen tida 39 år tilbake:

– Ingelise og Henning Jakhelln i Foreldreforeningen for barn fra Vietnam var mine nærmeste naboer. Da jeg hørte at de trengte folk for å dra til Saigon og hente barn, meldte jeg meg frivillig.

Fløy over flyvrak

Sylvia rekrutterte vennen Per Segelcke, fordi «han hadde huet på rett plass», og sammen fløy de inn til Saigon fra Bangkok i begynnelsen av april; en lege og flere sykepleiere skulle ankomme fra Norge noen dager seinere. At det ikke ville bli noen vanlig tur, ble klart ved innflygingen.

– Vi kunne se artilleri-ild og røyk på bakken. Og vi fløy over vraket av et lastefly som vi seinere fikk vite hadde fraktet adoptivbarn. Det var ikke særlig oppmuntrende.

Noen dager i forveien hadde et av det amerikanske luftforsvarets lastefly styrtet kort tid etter takeoff fra Tan Son Nhat-flyplassen. Flyet var blant de aller første som skulle masseevakuere foreldreløse barn fra Sør-Vietnam til Vesten, i den såkalte «Operation Babylift». Av de 313 om bord omkom 153, blant dem 78 av barna.

Årsaken til ulykken viste seg seinere å være feil på ei lastedør, men den gang gikk ryktene om at flyet var blitt skutt ned av nordvietnameserne, som sto rett utenfor Saigon og presset på for å innta flyplassen.

– Da vi hadde landet, hørte vi geværild, forteller Sylvia.

Hun og Segelcke ble ved ankomst innkvartert i en legebolig ved adventistsykehuset utenfor flyplassområdet.

- Jeg sa til Per at «hvis de begynner å skyte, så banker jeg på døra di». Og ganske riktig: Om natta hørte jeg hyl og skyting ute på gata. Så da var det bare å banke på hos ham.

Drev fra stua

Foreldreforeningen ble drevet fra stua i en treroms blokkleilighet på Bekkestua i Bærum, av ekteparet Ingelise og Henning Jakhelln, han nå Norges mest kjente ekspert på arbeidsrett. De to begynte å organisere adopsjon av barn fra Vietnam – på fritida og for egen regning – etter å ha blitt sjokkert av kaoset rundt adopsjonen av deres eldste sønn Jahn.

– Det var nødvendig for å fullføre adopsjonen av ham. Vi hadde ingen erfaring fra før, men fant ut av det etter hvert. Det hjalp at Henning var advokat, sier Ingelise.

– Et advokatkontor i Saigon valgte ut barn for adopsjon, og ordnet med det aller meste av formaliteter, slik at barna landet på Fornebu med ferdige papirer. Vi i Norge koblet på forhånd barna med norske foreldrepar, og sendte sosialrapporter om adoptivfamiliene til Saigon. Myndighetene der nede stilte veldig strenge krav til at ting var på stell, og en prosess tok to-tre års tid, forteller Ingelise.

Men da det ble klart at det sørvietnamesiske regimet kom til å falle våren 1975, endret spillereglene seg drastisk, og ekteparet innså at det ikke var tid til å gjennomføre de gjenstående adopsjonene på vanlig vis; det hastet drastisk med å hente ut barna.

– Den norske regjeringen engasjerte seg og ga oss en engangstillatelse til å hente ut 50 barn, selv om papirarbeidet ikke var ferdig. Tanken var å ordne de nødvendige dokumentene i ettertid, når barna var på norsk jord, forteller Ingelise.

Risikabelt

Et team på seks personer ble valgt ut til å dra for å hente barna: I tillegg til Sylvia og Segelcke dro sykepleierne Laila Lutnes og Aase Schjerven, legen Arpad Matlary (seinere gift med statsviter Janne Haaland Matlary) samt adopsjonssøkeren og foreningens uoffisielle nestleder, Bjørn Mogenstad. Alle var innforstått med at oppdraget var risikabelt.

– Det var ikke tilfeldig at Bjørn var den eneste som hadde barn, sier Ingelise.

Fra ekteparet Jakhelln hadde Sylvia fått med seg ei liste over barn som var klarert for adopsjon, og som skulle hentes på ulike barnehjem i Saigon, for så å flys ut via Bangkok med vanlig rutefly etter at utreisedokumentene var undertegnet av myndighetene. Men problemer meldte seg snart.

– Vi hadde levert ei liste til sosialministeren, men han forlangte mer informasjon, og vi fikk ikke forlate landet før vi hadde ei ny liste klar. Dermed bar det til ministerens venteværelse, der jeg satt og prøvde å få lista til å gå opp.

Ministeren hadde reagert fordi lista over barn var forandret på og et nytt navn var kommet til. Men dette hadde sin logiske forklaring, forklarer Ingelise:

– Dødeligheten var opptil 80 prosent på barnehjemmene i Saigon. Når ventetida for å adoptere er opptil tre år, skjer ting. Likevel skulle de sørvietnamesiske myndighetene ha alt i orden.

Omsider kom ministeren ut av kontoret, på vei for å besøke flyktninger fra nord som holdt til i kystbyen Vung Tau.

– Jeg sperret veien for ham – dermed måtte han snakke med meg. Det ordnet seg til slutt, forteller Sylvia.

Krise

Dermed var utreisetillatelser for 28 barn ordnet. Men så ble flyet vi skulle reise med ut av Vietnam, stående i Bangkok med skade. Nye billetter til over 30 personer lot seg ikke oppdrive, og det var helt uaktuelt å ta seg ut av landet via landeveien med så mange barn.

– Det var krise. Men jeg hadde lest om Ed Daly i VG på Fornebu, og tenkte at «han kan bli en nyttig mann å huske på», forteller Sylvia.

Den amerikanske forretningsmannen Ed Daly var en kjent og fryktet figur i Saigon. Krigsveteranen og eksproffbokseren eide det svære charterflyselskapet World Airways, og hadde slått seg opp på å frakte soldater og materiell under Koreakrigen og flyktninger fra Ungarn i 1956. Nå satt han på en gullkantet avtale med USAs myndigheter om flyfrakt under Vietnamkrigen – normalt ville man kalt ham en krigsprofitør.

– Daly var latterlig. Han hadde alltid på seg cowboyhatt og gikk rundt med to revolvere i beltet. Hver kveld holdt han «hoff» i toppetasjen på Hotel Caravelle, der vi også bodde. Han var villig til å gjøre det meste for penger, forteller Dagbladet-kollega Arvid Bryne (75).

Arvid hadde fløyet inn fra Tokyo via Hongkong noen dager i forveien. Han utførte sitt korrespondentoppdrag i samarbeid med en fast sjåfør, som hver dag kjørte ham til fronten, der han fikk se krigens redsler på nært hold. Om kvelden måtte han kjempe for å sende stoffet hjem til Norge; det var to teleksmaskiner på 500 reportere.

Sloss med soldater

Dagene i forveien hadde Ed Daly profilert seg som hele Sør-Vietnams redningsmann, blant annet med det mye omtalte «siste fly fra Danang», der han måtte slåss med panikkslagne sørvietnamesiske soldater som prøvde å komme seg om bord før landets nest største by ble inntatt av kommunistene. Flere døde etter å ha falt av flyet etter takeoff.

I tillegg hadde han stilt sine fly til disposisjon for president Gerald Fords «Operation Babylift» – som hadde som mål å evakuere så mange barnehjemsbarn som mulig fra Saigon før kommunistene kom. Mange fryktet at spesielt de flere tusen barna av amerikanske soldater og vietnamesiske kvinner ville bli mishandlet og drept etter maktovertakelsen – en frykt som seinere viste seg å være ubegrunnet.

Det var under disse forholdene Daly ble overtalt til å la oss fly ut fra Saigon med et av hans DC-8 lastefly. Imidlertid har de norske aktørene noe ulike oppfatninger om hvordan dette egentlig kom i stand.

Arvid Bryne forteller:

– Jeg tilbrakte mye tid sammen med NRKs korrespondent Kjell Gjøstein Resi. En dag da vi gikk på gata, hørte vi norske stemmer. Det viste seg å være sykepleiere som skulle hente barn for adopsjon i Norge, men som satt fast fordi ruteflyet til Bangkok var kansellert.

Etter samtalen dro Arvid og Resi til toppetasjen på Hotel Caravelle for å oppsøke Daly, som holdt sitt daglige «hoff» i baren.

– Jeg gikk bort til Daly, og sa til ham: «Hør her, nå har du en sjanse til å gjøre en god gjerning uten å få noe tilbake.»

- Skjøt i taket

Arvid fortalte Daly om de 28 barna som var strandet og ikke kom seg til Norge.

– «Du har sjansen til å redde 28 små barn ut av dette helvetet, så de kommer til gode hjem. Det er noe å fortelle sankt Peter – hvis du kommer så langt», sa jeg til ham. Da trakk han begge revolverne og fyrte dem av i taket så murpussen drysset. «You go to hell!» utbrøt han. «We are already in hell», var mitt svar. Så forlot vi baren, uten noe håp om å ha blitt hørt.

Men neste dag ringte telefonen. Det var Daly selv.

– Han sa han hadde et tomt fly som hadde levert ris i Kambodsjas hovedstad Phnom Penh. Samme kveld kunne han fly oss ut fra Tan Son Nhat, til flybasen Clark på Filippinene. «Det er ingen sjanse for at vi klarer det. Hva med portforbudet?» «Det tar jeg meg av», sa han. Daly hadde politiet i sin hule hånd.

Sylvia Bukne på sin side forteller at hun gikk opp til Dalys suite og ringte på.

– Det var to vakter der; jeg sa jeg ville snakke med Mr. Daly – og slapp inn. Inne i Dalys suite var det vill vest; på hylla lå Stetson-hatten, og der hang ganske riktig revolverbeltet i taket. Jeg ble bydd på et glass champagne – som jeg tok imot. Jeg hadde ikke spist den dagen.

Da Daly fikk forelagt problemstillingen med barna som ikke kom seg ut, lyste han opp.

– Han trodde jo han skulle redde hele Vietnam, som meg, ha-ha. «Du kan få låne flyet til Manila i morgen kveld», sa han.

Politieskorte

I alle tilfeller ble utfallet det samme: Om kvelden 10. april – med politieskorte ordnet av Daly for ikke å bli skutt under portforbudet – kjørte nordmennene rundt til fire barnehjem som lå på vidt forskjellige steder i millionbyen. Planen var å finne og ta med seg barna på navnelista.

Framme på barnehjemmene måtte nordmennene gå rundt med lommelykter for å finne de riktige barna. En etter en ble vi hentet ut og satt i varebilen etter hvert som vi ble sporet opp.

Ved ett barnehjem ble de imidlertid nektet å utføre oppdraget.

– I ettertid er det helt logisk. Hva ville vi gjort dersom vi var vietnamesiske barnehjemsansatte og en gjeng nordmenn bare stormet inn for å ta med seg barn? spør Sylvia Bukne.

Dermed måtte nordmennene dra med uforrettet sak for seks barn. Aase Schjerven og Bjørn Mogenstad ble igjen i Saigon for å gjøre et nytt forsøk, og dagen etter lyktes det dem å få utlevert også disse barna. De ble fløyet ut 13. april.

Manglet visum

Etter hvert som vi barna ble hentet, ble vi samlet på hotellet, for så å bli fraktet ut til Tan Son Nhat-flyplassen. Men ved ankomst dit møtte vi på enda en hindring: Arvid manglet utreisevisum.

– Dagbladet var kritisk til krigen, og sørvietnamesiske myndigheter så på meg som en kommunist. Derfor fikk jeg ikke utstedt papirer. Helt til det siste fungerte byråkratiet, sier han lakonisk.

Men også her kom Daly til unnsetning, forteller Arvid.

– Han truet flyplassvaktene og fyrte av revolverne igjen. Dermed slapp vi forbi sperringene.

– Flyplasspersonalet var rasende, de holdt ikke ut bråket og hylingen fra barna. Løsningen ble at vi kjørte i ring på området, minnes Sylvia.

Ingen seter

Seint på kvelden kunne 22 barn, fire nordmenn fra Foreldreforeningen samt journalistene Bryne og Resi ta plass i flyet – som var innredet for ristransport og manglet seter. De voksne ble fortalt at barna ikke kunne festes i det grovmaskede lastenettet på golvet, på grunn av faren for bruddskader.

– Dermed satt vi med unger på hver arm og hvert bein, sier Sylvia.

– Vi fryktet at ungene skulle fly veggimellom under takeoff og landing. Men aldri har jeg opplevd et fly bli manøvrert så mykt. Jeg fikk seinere vite at flygeren var identisk med ham som førte «siste fly fra Danang», sier Arvid.

Vel framme på mellomstopp 1 – flybasen Clark på Filippinene – ble vi barna tatt hånd om av et korps pleiere, som innkvarterte oss på basens lokaler, og matet og skiftet bleier på oss.

– Men det var litt overveldende. Alt jeg ser, er flytrappa med hjelpere som farer av gårde med «mine» barn, forteller Sylvia.

Skrev «Norge» på brystet

Etter to dager gikk turen videre til Los Angeles, på World Airways’ Jumbojet – og det var på denne etappen at avisa Oakland Tribunes journalist knipset bildet av oss i pappkassene.

– Vi sa vi trodde at noen av barna hadde meslinger – dermed fikk vi et område for oss selv foran i flyet. For ikke å miste kontrollen over dere skrev jeg «Norge» på brystet deres med sprittusj, forteller Sylvia.

Turen til Los Angeles var støyende – og illeluktende. I tillegg til de «norske» barna var 52 kambodsjanske barn med på turen, i regi av «Operation Babylift».

– Barna hylte og bæsjet i ett sett – dere hadde diaré, alle sammen, sier Sylvia.

Også de norske journalistene stilte opp på flyet.

– Vi gikk i skytteltrafikk og skiftet bleier; hjemme hadde jeg en liten sønn, så jeg hadde god øvelse. Dere hadde alle innvollsormer, så håndvask var svært viktig, forteller Arvid.

- Barn ble stjålet

Etter landing på Los Angeles internasjonale lufthavn ble alle fraktet til militærbasen Fort MacArthur utenfor byen. Men også der ble det problemer.

– Vi var nær ved å bli arrestert da vi prøvde å komme inn til ungene, som var lagt i en sal sammen med barn fra «Operation Babylift». Den norske konsulen hadde passene våre, og vi ble nektet adgang. Det var en idiotisk følelse ikke å bli trodd, sier Sylvia.

Sylvia ble seinere fortalt at vaktholdet var styrket fordi uvedkommende hadde brutt seg inn i salen om natta og stjålet barn fra ei annen gruppe enn vår.

Neste dag gikk turen videre med et SAS-fly til København. Der ble den norske gruppa møtt av ekteparet Jakhelln, som ble med på den siste etappen til Oslo.

– Jeg aner ikke hva vi gjorde ved ankomsten til Fornebu, vi var så slitne, alle sammen. Jeg vet ikke hva jeg tenkte, sier Sylvia.

Fikk ikke beskjed

På Fornebu hadde en rekke adoptivforeldre møtt opp for å ta imot sine barn. Men ingen møtte meg, siden jeg var blant barna som var hastebehandlet og ikke hadde fått tildelt noen. I tillegg var jeg døden nær av sykdom og trengte legehjelp. Sammen med ei gruppe andre barn havnet jeg på Sentralsykehuset i Akershus.

– Dere landet 13. april, men vi fikk ikke beskjed før 18. april, fordi de ikke trodde du kom til å overleve, forteller mamma Frøydis Gundersen.

Hun sitter overfor meg ved spisebordet hjemme i Drammen, der hun har bodd med sin nye mann siden 1991. Vi har mange ganger opp igjennom oppveksten min snakket om den dramatiske historien rundt turen fra Saigon i 1975. Nå går vi igjennom den én gang til.

Bokstavelig talt over natta gikk hun og min nå avdøde far Jan Tore Lofstad fra å være barnløse til å bli foreldre, etter først å ha fått beskjed om at det ikke lenger var noe håp om å få ut et barn til dem fra Sør-Vietnam.

Foreldrene mine hadde startet prosessen med å adoptere ett år i forveien. Siden gjennomsnittlig ventetid var to-tre år, hadde de – i motsetning til de fleste andre foreldrene – ennå ikke fått tildelt et barn da Sylvia Bukne og de andre dro til Vietnam. Forventningene til suksess var lave.

– Vi regnet med at pengene var tapt, og slo oss til ro med det, sier mamma.

Hun og pappa var begge lærere og egentlig bosatt i den lille øykommunen Austevoll i Hordaland, men akkurat nå tok de et års videreutdanning i Trondheim. De 17 000 kronene de hadde betalt inn til Foreldreforeningen, utgjorde rundt regnet den enes studielån.

Kastet seg i bilen

18. april var siste undervisningsdag på universitetet i Trondheim. Da kom plutselig et telegram sørfra.

– Der sto det at vi skulle ringe Jakhelln omgående. Da vi ringte, fortalte de at det likevel hadde lyktes å få ut et guttebarn, som nå lå på sykehus i Lørenskog. Vi hev oss i bilen og kjørte sørover.

For mamma og pappa kom kontrabeskjeden om at de likevel skulle bli foreldre, svært brått.

– Vi hadde lagt adopsjonsprosjektet bort, og eide absolutt ingenting av barneutstyr. I all hast måtte vi kjøpe bleier og andre nødvendige ting, som melkeerstatning og tåteflaske. Til det fikk vi hjelp av to av søsknene mine, som bodde i Oslo.

Ved ankomst på sykehuset fikk foreldrene mine se andre barn som var kommet med flyet vårt. Det lovet ikke så godt.

– Ei jente på to-tre år klamret seg til ei seng, men kom løpende og klamret seg til oss isteden. Vi så også en gutt som bare satt og gynget fram og tilbake og banket hodet i sengegavlen.

Dopet ned

Denne tilsynelatende traumatiserte gutten var, til mine foreldres lettelse, ikke meg. Det viste seg at jeg lå tungt medisinert noen senger lenger borte – riktignok ikke synlig traumatisert, men svært syk av under- og feilernæring, skabb og infeksjoner.

– Det var en merkelig følelse å ta opp dette barnet, som var helt borte av bedøvende midler. Du var kjempedårlig, og hadde typisk sånn stor mage som barn får av underernæring. Du måtte skiftes på 15 ganger i døgnet.

Likevel var vi snart på vei til Trondheim, i mamma og pappas blå Mazda.

– Alt skjedde veldig raskt, og vi fikk ikke tid til å tenke noe særlig. Du var helt dopet ned, og rullet rundt i baksetet, inntullet i det blå babyteppet vi hadde kjøpt.

Framme i Trondheim 19. april ble jeg lagt inn på St. Olavs Hospital. Der ble jeg, med unntak av permisjoner, liggende til oktober. Etter et par måneder flyttet vi tilbake til Austevoll, der jeg fikk en noenlunde normal oppvekst, som ikke var preget av helseproblemer.

– Vi hadde ingen garanti for at det ville gå seg til. Men du har vært påfallende frisk siden – aldri mer syk.

I samråd med lege fastsatte mamma og pappa fødselsdatoen min til å være 21. juli. Dette ut fra at hodeskallen ikke var helt sammenvokst, og at jeg hadde antydning til to tenner nede. Men vi må regne med at datoen ikke er korrekt.

- Forberedt på seinskader

Hjemme på Hosle i Bærum har Ingelise Jakhelln sirlig ordnet mapper med papirer fra Vietnam-adopsjonene. Lista til vår tur bekrefter at mamma og pappa var blant foreldreparene som ennå ikke hadde fått tildelt et barn før turen til Saigon. Sammen med en håndfull andre par er de ført opp for hånd på slutten av den ellers maskinskrevne lista.

«Gutt eller pike, så liten som mulig», er mine foreldres ønske. Mamma forklarer:

– Vi visste om barn som var kommet til Norge da de var flere år gamle. Mange av dem hadde psykiske skader. Vi ville ha et lite barn fordi det ville ha mindre bagasje. Vi visste ikke om du hadde seinskader, men var klar over risikoen. Og du var ganske riktig engstelig for høye lyder som jagerfly og torden de første åra.

Noen av foreldreparene på Jakhellns liste går mye lenger i sine ønsker: «Ikke mulatt», krever flere.

Avvist

Det går også fram av lista at jeg slett ikke skulle endt opp hos mamma og pappa. Opprinnelig var jeg tildelt et helt annet par på Østlandet.

– Men de syntes du var for stor, og avviste deg.

Dermed gikk tilbudet til Lofstad.

På lista står jeg oppført som mellom 12 og 14 måneder gammel ved ankomst. Etter konferering med legen ble det nedjustert til 9 måneder.

Ingelise forteller at noen adoptivforeldre var sjokkerende kravstore også etter å ha fått barnet. At hun og ektemannen i 1974 ble foreldre til ei jente på fem år, skyldtes en regelrett reklamasjon.

– Hun ble adoptert av et par – som etter én dag satte henne på trappa vår fordi de syntes hun var for syk.

I dag er jenta de tok seg av, en sunn og frisk kvinne med mellomlederstilling og tenåringsdatter.

Ingen dokumentasjon

Mange av oss barna kom med liten eller ingen dokumentasjon på hvor vi kom fra. I mitt tilfelle kom jeg med to vidt forskjellige fødselsdatoer – 1. november 1973 og 21. januar 1975 – hvorav ingen kan være riktige. Navnet jeg var utstyrt med – Luu Hoang Nam – kan jeg ikke være sikker på er mitt egentlige.

Da jeg var liten, ble jeg fortalt at de biologiske foreldrene mine var døde. Men etter hvert som jeg ble eldre, skjønte jeg at det kan vi nok egentlig ikke vite med sikkerhet når de fleste vesentlige opplysninger mangler. Så jeg har gjort et forsøk på å finne ut av mitt biologiske opphav og bakgrunn, mot svært dårlige odds.

Prosjektet har tatt flere år, og har brakt meg til flere land. I Vietnam har jeg hittil vært tre ganger de siste åra.

Kastet ut

Første gang jeg reiste tilbake til Vietnam, i 2007, gikk det heller dårlig. Faktisk var ikke hensikten å grave i fortida; jeg dro til landet for å lage avgangs-eksamensoppgaven på Journalisthøgskolen, og hadde et ambisiøst prosjekt som gikk ut på å intervjue medlemmer av den forbudte demokratibevegelsen.

Det viste seg imidlertid at de vietnamesiske myndighetene hadde fått tips om mine planer, og satt omfattende overvåking på meg både i Norge og Vietnam.

Dermed ble jeg etter seks dager i Ho Chi Minh-byen (Saigons navn etter krigen), hentet av politiet, og satt til sammen 19 timer i avhør før jeg ble kastet ut av landet. Begrunnelsen var at jeg var til fare for meg selv og landet siden jeg hadde hatt kontakt med «terrorister». Et heller hardt første møte med fødelandet.

Men turen plantet i meg en tilhørighetsfølelse til Vietnam og en interesse for å finne ut mer. Derfor tok jeg sjansen og dro tilbake tre år etter, for å være med på 35-årsmarkeringen av «Operation Babylift», hvor jeg møtte mange utenlandske adoptivbarn som også var fløyet ut i april 1975. Selv om jeg merket at myndighetene også nå overvåket meg, skjedde ingenting dramatisk.

Tv og nettmøte

Programmet for 35-årsjubileet var storslått, med opptreden på landsdekkende tv og nettmøte i en av Vietnams største aviser. I tillegg fant jeg samtidig stedet der det gamle katolske barnehjemmet mitt, Chua Cuu The (Vår frelser), lå. Barnehjemmet er borte, men kirka på stedet består.

– Det er mulig du var et veldig ungt foreldrepars første barn, og at de ikke hadde råd til å beholde deg. Det skjedde ofte, sier fader Quang ved Chua Cuu The-menigheten, i Ho Chi Minh-byens distrikt 3.

Fader Quang forteller at Chua Cuu The-barnehjemmet var et av 10-15 i Saigon-området drevet av den franskkanadiske presten Lucien Olivier. Barna kom fra hele Sør-Vietnam.

– Men barnehjemmene ble avviklet etter krigen, og fader Olivier forlot landet i 1976. Dokumentene gikk tapt i kaoset.

- Papirene brent

Jorunn har en liknende erfaring. Hun oppsøkte det som trolig er hennes gamle barnehjem, også det katolsk, i 2008.

– Jeg traff en priorinne. Hun fortalte meg at alle papirer var brent.

Barn ved katolske barnehjem ble ofte døpt. Fader Quang forteller at dåpsdokumentene typisk inneholdt opplysninger som for- og etternavn, fødselsdag, hvilket sokn foreldrene tilhørte, samt navnet på far og mor, hvis kjent. Svært verdifull informasjon. Men papirene lar seg altså ikke oppdrive.

Mammas største frykt de første åra var at mine biologiske foreldre plutselig skulle stå på døra og kreve meg tilbake.

– Jeg tenkte at hva om foreldrene faktisk lever og vil ha deg tilbake? Vi visste om rettssaker i utlandet, sier hun.

DNA-test

På tross av den landsdekkende tv-eksponeringen – der potensielle biologiske foreldre kunne ringe inn til programmet dersom de kjente igjen sitt barn – har ingen av oss som var med, hørt noe i ettertid. Jeg har også latt meg DNA-teste, uten at jeg har kommet nærmere sannheten.

I 2012 dro jeg til Québec i Canada, på grunnlag av opplysningene jeg fikk i Chua Cuu The to år tidligere. Reisens mål var å besøke pilegrimskirken Sainte-Anne-de-Beaupré, der fader Olivier trakk seg tilbake på slutten av sitt liv, og hvor han døde i 1987.

Jeg møtte en prest som kjente ham – fader Maurice Dionne, nå seint i 80-åra. Heller ikke han vet hvor dokumentene etter fader Olivier kan tenkes å befinne seg.

– Men navnet ditt fins et sted, konstaterer fader Maurice.

Ingenting i arkivet

Hvor det skulle være, er en gåte. Også da jeg søkte det norske Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) om innsyn i mine adopsjonsdokumenter, var svaret at de ikke finner noe som helst. Ikke et eneste papir.

– Det er dessverre typisk for dere Vietnam-barna, var beskjeden fra saksbehandler.

Ganske oppsiktsvekkende, med tanke på hvor tykk bunke dokumenter en moderne adopsjon genererer.

– Hvis det er noen trøst, kom vår sønn Jahn også uten noen papirer, sier Ingelise Jakhelln til meg.

Så der står saken nå. Jeg kommer altså ikke videre, og har mer eller mindre forsonet meg med at jeg kanskje aldri finner ut av mitt biologiske opphav. Livet går videre.

Rett og galt

Men dette reiser et viktig spørsmål. Er det riktig å ta et barn ut av sitt opprinnelige miljø, samtidig som barnet har begrensede eller ingen muligheter til å finne ut av sitt biologiske opphav?

Sylvia, som etter turen i 1975 gjennomførte en rekke flere reiser for å hente barn, sier hun i mange år hadde veldig dårlig samvittighet.

– Jeg tenkte at man kan ikke bare dra og ta barn ut fra sitt egentlige miljø. Tidligere hadde det ikke falt meg inn at det kunne være galt å hente barn fra barnehjem i et annet land. Jeg hadde noen tøffe år, sier hun.

– Barn er barn. Selv var jeg sterk motstander av krigen, men det var ikke noe ideologisk i å hjelpe til med å evakuere ungene til et bedre liv, sier Arvid.

Han understreker:

– Det var stort. Jeg følte at jeg gjorde noe viktig, og var glad for å være til nytte. Men de som gjorde jobben, var Sylvia Bukne og de andre.

På tross av uenigheten om hvem som skaffet flyet ut av Saigon, er Arvid spesielt nevnt av ekteparet Jakhelln i brevet de sendte ut til adoptivforeldrene etter at vi var kommet til Norge. I likhet med de seks i Foreldre-foreningen fortjener han «en særskilt honnør».

- Barnehjem sjelden ideelt

Ingelise forteller at flere og flere av «hennes» barn kommer på besøk nå for tida. De fleste er på min alder, rundt 40, og oppover.

– En del har vanskelig for å forholde seg til at de er adoptert, sier hun.

– Hvordan ser du på det moralske i å ta barn ut fra sitt vante miljø på denne måten?

– Det er et veldig vanskelig spørsmål. Å vokse opp på et barnehjem er sjelden ideelt – enten det er i Vietnam eller Norge, sier Ingelise Jakhelln.

Hun understreker at barn har det best hos sine biologiske foreldre.

– Men det forutsetter at de får tilstrekkelig med mat, ordentlig skolegang, nok klær og bolig. Å vokse opp i den ytterste fattigdom er ikke bra. Som i Vietnam i 1975.

Ikke i tvil

Hun legger til:

– Ingen mor leverer fra seg sitt barn frivillig. Hvis hun likevel gjør det, er det fordi hun tror noen kan gi barnet et bedre liv og bedre sjanse til å leve opp. Det er jeg helt overbevist om.

Min mor Frøydis er heller ikke i tvil:

– Du ville aldri klart deg i Vietnam. Og du har, siden du ble frisk etter ankomsten, aldri vært syk. Det er en bekreftelse på «survival of the fittest»; de som klamrer seg til livet, klamrer seg veldig godt.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Magasinets papirutgave lørdag 24. mai 2014.

magasinet@dagbladet.no