bilindustrien

MENS lette, elegante Marcus Hellner danset fra Maxim Vylegzhanin, Jelena Välbe, Vladimir Putin og resten av det mektige russiske langrennsriket som i flere år har pøst ut penger for å vinne akkurat denne olympiske OL-stafetten, hørte jeg bakgrunnslyden av svensk dansbandmusikk gjennom bjørkskogen.

Det kunne vært i sköna Värmeland, det kunne vært i skihistoriske Mora, men det var i Sotsji-fjellene.

Og mest av alt var det lyden av vakker skiidrett.

DE siste årtiene har jeg som sportskommentator mest subbet i svenske nederlag i skisporet. Det har vært sesong på sesong hvor vi nordmenn har vendt oss til å vinne. De få svenske triumfene underveis har bare vært unntakene for å få rettet sånn nogenlunde opp litt konkurransestemning før neste norske seier.

Over tid har den norske dominansen krevd en forklaring. Det er da noen har bablet om doping, mens andre har hatt holdbare, faglige forklaringer om revolusjonen i behandling av skisålene eller prøvd seg på den store samfunnsanalytiske modellen med den klare forskjellen i avfolkningen på de svenske og norske bygdene.

JEG tror fortsatt det ligger mye i den siste forklaringen. Over tid har norsk langrenn skaffet seg en posisjon som landsdekkende nasjonalidrett som svenskene ikke er i nærheten av, men nå er det bare denne uka som gjelder:

•• Da er det så svensk rundt langrennsløypene i Sotsji-fjellene at du med rett innbilning altså kan tro du hører suset av dansbandmusikk bak bjørkene.

Men den norske mumlingen om at all elendigheten skyldes dårlige ski, er dessverre ingen innbilning.

FOR NÅ begynner de norske sprekkene underveis å bli så mange at også påstanden om en total norske smøringsbom må nyanseres. Dette uansett hva Eldar Rønning og Chris Jespersen hadde å slite med av manglende glid på de klassiske etappene, eller at Martin Johnsrud Sundby mistet farta på skøyteskiene mot slutten.

Det er lett å score enkle retoriske poeng når et ambisiøst vitenskapelig smurningsprogram til flere titalls millioner plutselig framstår totalt mislykket. Noe er også åpenbart gått galt for det norske smøreteamet et sted på veien mellom skihistoriens gamle smurningskokere og labben på Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet. Men de godt skolerte smørerne er neppe alene om den sjeldne missen de opplever i Sotsji; akkurat som de bare har vært en del av den nesten sammenhengende norske suksessen siden OL i Vancouver 2010:

•• Etter tre svake norske dager i langrennsløypa må det etter hvert analyseres bredere.

På samme måte som de norske smørerne møysommelig går ut for å teste ski både etter gode og dårlige dager, blir Olympiatoppen og Skiforbundets retestingen av treningsopplegg og OL-forberedelser en viktig oppgave.

Når OL er ferdig altså.

I MELLOMTIDA gjelder det å holde fokus på det byggende, kunnskapsbaserte fellesskapet vi ønsker norsk toppidrett skal være. Sånt starter med den selvfølgelige gratulasjonsrunden som Petter Northug tok blant alle konkurrentene i målområdet. Petter som ellers gikk en fin etappe med en annerledes skipreparering enn den som bremset farta til Martin Johnsrud Sundby, har åpenbart skjønt det:

•• I dag var det ikke noen svensker og russere som først og fremst hadde bedre ski enn oss. De gikk også fortere.

Sånn har det heller ikke vært i hele dette mesterskapet. Guttas sprintlandslag har tatt sitt OL-gull og jentene sine to. På disse glade dagene snakket vi ikke så mye om norske ski som gled bedre enn konkurrentenes.

TIL UKA kommer væromslaget i Sotsji-fjellene, og da kan løpere våre ha glid godt nok igjen til å være i tetkamp på de to sprintstafettene. Det snur sikkert mumlingen om smøringsbom, men det er hverken denne klagetonen eller lyden av dansbandmusikk som over tid topper hitlistene i langrenn.

Der ligger de løperne som virkelig lærer både av nederlag og seire, og fortsatt tror jeg de helst blir norske.