bilindustrien

DU skal ikke være så veldig alpininteressert for å skjønne at sporten i den norske yndlingen Henrik Kristoffersen har noe stort i vente. I vinter har den ene gamle storheten etter den andre overgått hverandre i superlativer om denne 19-åringen. Likevel har visst ikke dette varselet nådd eks-stjernen Arnold Schwarzenegger. For da Henrik vant sitt første slalåmrenn i verdenscupen, stakk det måpende ansiktet til The Terminator seg ut blant 50 000 landsmenn som tegn på skuffelsen i det som var ment å være et eneste stort østerriksk vorspiel til vinter-OL.

Nærbildet av Østerrikes egen Arnold i folkehavet i Schladming med maska stivere enn det noen dopet kroppsbygger eller aldrende filmhelt kan oppnå selv med fast abonnement på botox, er det bare å klistre rett opp som passende trofe på gutterommet på Løvenstad utenfor Lillestrøm.

Men sett av plass på veggene. Her kommer det mer. Mye mer.

FOR denne seieren var altså langtidsvarslet. I hvert fall i norsk idrett. De siste årene har beskjeden vært ganske tydelig:

- Jeg skal bli best i verden, har Henrik svart hver gang han er blitt bedt om å sette opp de sportslige målene sine.

For det litt eldre hjemmepublikummet lyder det kjent. Det var jo samme svar Kjetil Andre Aamodt ganske tidlig kom med. Også den gang hørtes forsikringen naturlig ut. Det har aldri vært noe brautende over noen av dem.

KANSKJE det er en av de gode grunnene til at den lille norske alpinsporten med akkurat passe mellomrom alltid får fram nye store stjerner. Det var ikke gitt at noen av dem skulle lykkes:

•• Av de fem største de siste 25 årene kommer samtlige fra områder som knapt kan defineres som spesielt alpine.

Bare hør på Jessheim (Ole Kristian Furuseth), Lambertseter (Kjetil Andre Aamodt), Siggerud (Lasse Kjus) og Kjeller (Aksel Lund Svindal).
Og nå altså Løvenstad.

Blokk og rekkehus alt sammen. Langt fra villa på vestkanten, strøkent utstyr og gryn nok til dyre heiskort som en gang var den kulturelle vimpelen på norsk alpinsport.

ELLERS er det mye snakk om å lære av god sportskultur. Bindingen mellom pappaen til Kjetil Andre og pappaen til Henrik er vel kjent. Finn Aamodt har fungert som sportslig mentor for Lars Kristoffersen, selv om virkemidlene underveis i utviklingen av hver sin sønn til toppalpinist kanskje har vært litt ulike.

Fellestrekkene er likevel viktigere. Viljen til å prioritere røft, evnen til å lære av de aller beste og to unger som mest av alt har ønsket å bli gode selv. Til sammen har det vist at det er mulig for små miljøer å gjøre det ekstremt bra i en ganske stor idrett.

DESSUTEN er det nok av stahet i Henrik Kristoffersen selv. I fjor vinter holdt han seg tidvis unna samlingene til verdenscuplaget for å få trent med østerrikske Christian Mitter på nivået under.

Denne sesongen ble Mitter flyttet opp på verdenscuplaget, og sammen tok de tak i de tekniske justeringene som var nødvendige for å komme helt opp i verdenstoppen. Henrik er ikke i tvil om at det har vært avgjørende for den raske framgangen:

— Det skal definitivt Christian ha sin del av æren for. Han har mange av de samme treningsprinsippene som pappa  og jeg har brukt i alle år, sa Kristoffersen før dette rennet i Schladming.

Etterpå snakket han mest om rennene som kommer.

NETTOPP den spesielle evnen til å ta nye stadig nye steg gjør at varslene stemmer. Det er en ny tidsalder i norsk alpinsport. Muligens gir den medalje allerede i Sotsji, men garantert etter hvert.

Eller som Henrik selv ganske selvfølgelig oppsummerte denne første verdenscupseieren:

- Nå får jeg litt mer press i OL. Men det er ok.