bilindustrien

For Las Vegas-bandet Imagine Dragons er som en legofigur satt sammen av legoklosser stjålet fra andre band.

Vokalist Dan Reynolds forsøker å synge som Chris Martin, men har en vinglete veik vokal som ikke bærer over Hoveplassen før han får varmet den ordentlig opp.

Gitarist Wayne «Wing» Sermon har knabbet gitarsounden til U2s The Edge, men da det er hans tur til å peise løs med en gitarsolo, blir det mye mer guitar hero enn gitargud.

Trommis Daniel Platzman er rett og slett elendig, men får heldigvis hjelp av at de andre også har fått utdelt hver sin solotromme.

Som om de alle var medlemmer av trommemusikalen «Stomp».

Og tekstene, herregud tekstene, er banale klisjégjentakelser av setninger som «candle in the wind», «never changing who I am»,«the city never sleeps tonight» osv.

Imagine Dragons er som en av de supersjakkdatamaskinene som klarer å slå Magnus Carlsen.

Så korrekt – men åh å så feil!

I tillegg har de klart å lage en hit, «Radioactive», en usjarmerende og seig jævel av en låt som likevel er så djevelfengende at jeg, hvis jeg bare hadde hatt en eneste øl innabords, antakelig ville ha gaulet med på.

Og Hove-publikummet har MANGE øl innabords.

Derfor er det allsang, snapchatting, instagramming, hopping på «Radioactive» og generell trivelig festivaloppførsel blant publikum.

Og det er selvfølgelig stas.

Men det er jo en smule bortkasta på et band, som da de helt til slutt covrer Blurs «Song 2», ikke engang klarer å si whooo-hooo riktig.