bilindustrien

Den norske artisten Moodi (Pål Knutsen) forteller at avlyser en lenge planlagt konsert i Tel Aviv 1. februar med tungt hjerte.

- Jeg er både lei meg, frustrert  – og veldig engasjert.

Er veldig i tvil

I brevet «Når kunst kommer til kort» som både blir lagt ut på nettsiden ytring og i en engeslek versjon i The Guardian i dag, forteller Moddi om den vanskelige avgjørelsen. Brevet kan du også lese lenger nede.

- Jeg for første gang spurt meg selv om stillhet av og til kan være enda sterkere enn musikk, sier Moodi.

Og han tviler om han gjør det rette når han nå velger ikke å gjennomføre det som ville blitt hans første konsert i Israel.

Et voldsomt vepsebol

Moddi har i flere uker lest og studert konflikten mellom Palestina og Israel. Da han for få dager siden luftet sin frustrasjon på Facebook, haglet det inn med sterkt polariserte ytringer.

- Jeg har aldri stukket foten inn et et mer hissig vepsebol, sier Moddi til Dagbladet.

Han har på et par dager mottatt 1400 meldinger på nettstedet, og reaksjonene fortsetter å hagle inn. Når hans velartikulerte brev blir offentlig, regner han med et enda mer voldsomt engasjenmet – fra begge sider.

På kontroversiell grunn

Moddi har spilt på kontroversiell grunn før. I Tyrkia, hvor kurdere og armenere nektes eget språk og kultur. I Irland, hvor voldtektsofre må ut av landet for å ta abort. I Russland, hvor homofile trakasseres systematisk og aktivister sperres inne, som han uttrykker det.

 - Og i Norge, hvor tiggere behandles som søppel og klærne vi går med sys for slavelønn, sier Moodi.

- Men å velge ikke å spille i Israel, er den vanskeligste avgjørelsen jeg har tatt – både som menneske og musiker. Jeg føler meg tvunget til å ta et standpunkt – og jeg vet ikke om jeg gjør det riktige.

- Siden dialogen mellom Israel og resten av verden har spilt falitt, velger jeg å avlyse konserten, sier Moddi til Dagbladet.

Her kan du lese Moddis brev i sin helhet:

«Når kunst kommer til kort»    

 De siste par ukene har jeg vært stilt overfor mitt livs største utfordring som musiker. Jeg har alltid hatt en tro på kunst som en unik brobygger og felles arena for debatt. I møte med den politiske situasjonen i Israel har jeg for første gang spurt meg selv om stillhet av og til kan være enda sterkere enn musikk.

Det skulle være en helt vanlig konsert. En velrenommert klubb i Tel Aviv, kjent for sitt lyttende publikum og gode arrangører. Reisen var kort, honoraret til å leve med og iveren stor etter å utforske et helt nytt land og møte nye mennesker. I stedet har jeg valgt å avlyse det som skulle være min aller første konsert i Israel. Eller snarere: utsette den, på ubestemt tid.

Jeg har spilt på kontroversiell grunn før. I Tyrkia, hvor kurdere og armenere nektes eget språk og kultur. I Irland, hvor voldtektsofre må ut av landet for å ta abort. I Russland, hvor homofile trakasseres systematisk og aktivister sperres inne. I Norge, hvor tiggere behandles som søppel og klærne vi går med sys for slavelønn. Allikevel faller midtøstenkonflikten i en annen kategori enn alle disse, en kategori jeg som kunstner skulle ønske ikke fantes i det hele tatt. Mens opplysning og debatt er eneste farbare vei for de første, later det for Israels vedkommende til at stillhet er det eneste midlet som står igjen. Alt annet er prøvd.

Situasjonen burde være kjent for de fleste. Mens fredsforhandlinger mellom Israel og Palestina står på stedet hvil, fortsetter utbyggingen på den okkuperte Vestbredden i stor stil. I romjulen kunngjorde Israel byggingen av 1400 nye bosetninger på palestinsk jord. Bosetningene, beskyttet av egne israelske veinett, kontrollposter og sikkerhetsgjerder gjør Vestbredden til en demografisk sveitserost hvor det stadig blir vanskeligere for palestinere å bo og leve. Nøden og nedverdigelsen utløser ekstremisme. Ekstremismen munner ut i desperate terroranslag mot israelske sivile, og nærer slik den intense frykten som den israelske staten begrunner politikken sin med. Og mens talløse forhandlinger har hatt som mål å bryte denne onde spiralen, fortsetter Israel å tilegne seg land og ressurser i stillhet.

Situasjonen er uakseptabel, og det er ikke kunnskapsmangel som står i veien for endring. Siden konserten ble annonsert har jeg blitt kontaktet av utallige mennesker verden over, også israelere. De er klar over situasjonen og vet hva som foregår. De skammer seg over sin egen regjering, beskriver sitt eget land som et apartheidsystem og ber om støtte. Noen ber meg bruke konserten til å snakke høyt om situasjonen, støtte fredstanken og likeverdet gjennom musikken, fremme dialog og respekt fra scenekanten. Det var også utgangspunktet mitt for å ville dra. Det gjør grusomt vondt å måtte skuffe de som har bedt meg om å stå sammen med dem.

Mange musikere har vært i min situasjon tidligere. Jello Biafra, tidligere frontmann i Dead Kennedys, har levert en velskrevet artikkel om det umulige dilemmaet han fant seg selv i: Skulle han støtte fansen og de gode kreftene innad i Israel, eller skulle han bruke sin posisjon som kjent musiker til å legge internasjonalt press på politikerne? Akkurat som ham føler jeg meg fanget i kryssilden, i en debatt så intens og polarisert at enhver handling vil tas til det ene ytterpunktets fortjeneste og det andres fordømmelse. Musikere som spiller og «nekter å la seg plassere i bås» tas automatisk til inntekt for den ene siden.

Debatten går i svart/hvitt, mens løsningene er som oftest å finne et sted midt imellom. Som musiker er man i en unik posisjon til å skape en arena hvor mennesker kan møtes i dialog. Når jeg allikevel velger å avlyse konserten i Tel Aviv, er det fordi dialog gjennom tiår har blitt misbrukt. Fredsdiskursen har ligget som et tykt slør over det som nå er i ferd med å demre for resten av verden: ord og handling går ikke hånd i hånd. Blokaden av Gaza, oppstykkingen av Vestbredden og diskrimineringen av den arabiske befolkningen i Israel fortsetter til tross for alt som snakkes om, diskuteres og avtales. Jeg er redd for at oppfordring til forståelse og dialog bare er å insistere på håp i tomme ord. Jeg frykter at en boikott av Israel er det eneste som kan tvinge frem en sammenheng mellom ord og handling.

For en musiker er det en smertefull avgjørelse å avstå fra en konsert. For en hvis yrke er å snakke og synge, er stillhet det vondeste som finnes. Men det får ikke hjelpe. Enn så lenge velger jeg å oppfordre til en reell politisk dialog, og en stans i utbyggingen av okkuperte områder mens den pågår. En dag i fremtiden, når dialog er et middel for å løse konflikt og når grunnleggende menneskerettigheter blir respektert, håper jeg på endelig å kunne gjøre min første konsert i Israel. Inntil da er stillheten det sterkeste våpenet jeg har.

PS: For mer informasjon om den hva den norske kulturelle og akademiske boikotten av Israel går ut på, gå til www.akulbi.net.

PPS: Mange har oppfordret meg til å ikke stole på noen og heller dra til Vestbredden for å «se selv». Jeg drar, selv om konserten ikke går som planlagt. Ingen ting ville gledet meg mer enn om det ikke er så ille som de sier.

(Dagbladet): En ny forskrift fra regjeringen strammer inn muligheten for å få utført senabort. Abortloven sier at et svangerskap ikke kan avbrytes etter uke 18, med mindre det er tungtveiende grunner for det. Den nye forskriften presiserer at etter fullgåtte 22 uker, kan bare to grunner defineres som tungtveiende:

At fosteret ikke er levedyktig eller at morens liv står på spill.

Tidligere var loven praktisert slik at også kvinnens fysiske og psykiske helse, livssituasjon eller straffbare forhold, som at kvinnen var offer for incest eller voldtekt, kunne gi rett til abort etter 22 uker. Det blir det nå slutt på, sier statssekretær i Helsedepartementet, Anne Grethe Erlandsen.

Fosteret først

- Har det ingen betydning om moren er offer for en straffbar handling?

- Nei. Hvis fosteret er levedyktig, har det rettigheter. Bare hvis morens situasjon er livstruende eller hvis barnet ikke er levedyktig, kan det innvilges abort etter 22 fullgåtte uker. Hvis ikke må man fullføre svangerskapet, sier Erlandsen til Dagbladet.

Loven er ikke endret, men innskjerpet slik at den ikke kan tolkes videre. Bakgrunnen er at jordmødre ved Oslo universitetssykehus i 2011 slo alarm om at det ble abortert levedyktige fostre. Ett år etter satte daværende helseminister Anne Grethe Strøm-Erichsen ned et ekspertutvalg. Utvalget konkluderte i april 2013 med at loven burde strammes inn. Helsedirektoratet mente med det samme, og Strøm-Ericsen uttrykte støtte til direktoratets syn.

- Det er bred politisk konsensus om dette, sier statssekretær Erlandsen.

Hun sier at praksis ble innskjerpet etter at jordmødrene slo alarm, slik at senaborter de siste par årene har skjedd i tråd med det nye lovforslaget.

KrF er fornøyde

KrF er særlig fornøyd med forskriften.

- For KrF blir retten til liv det viktigste. Vi er glade for at det blir satt en grense. Det tror vi er godt for alle i samfunnet; helsepersonell, barnet og mor. Nå er det ikke lenger opp til hver enkelt doktor å tolke, sier KrFs Olaug Bollestad.

- De siste årene har det vist seg at opptil 17 friske barn har blitt abortert etter 22. uke. Jeg er sykepleier selv, og har hørt jordmødre fortelle hvordan de setter alt inn for å redde barn født så tidlig som i 23 uker på det ene rommet, mens de fjerner barn i 22. uke som er levedyktige på det andre rommet. Vi tror det også det vil bli lettere for kvinnene. De må ta et valg. Når vi har kommet til 21 uker og seks dager, har også barna en rettighet, ikke bare mor, sier Bollestad.

-  Er det ikke mye å kreve av en kvinne som er blitt voldtatt eller utsatt for incest at hun må bære fram barnet?

- Her er det snakk om å kreve at hun bærer fram et barn resten av tida. Dette er vanskelig, kjempevanskelig, men her gjelder det to liv, mor og barn. Hun har allerede over halve svangerskapet. Da tenker jeg at vi må hjelpe mor resten av svangerskapet. Når en mor har født et barn etter en voldtekt eller incest kan helsevesenet ivareta både mor og barn på en profesjonell og god måte. Samfunnet må ta vare på barnet om mor selv ikke kan, sier Olaug Bollestad.

Også Erlandsen presiserer at helsevesenet skal stille opp for de som blir tvunget til å føde.

Leger ber departementet snu

Gynekologisk forening er sterkt kritiske til forslaget.

- De har ikke rett til å gjøre dette med utgangspunkt i lovens tekst der det står at man kan ta abort frem til fosteret er levedyktig. Det er ingen som mener at fosteret er levedyktig før det er 23 uker. Det er en liten andel som er levedyktige mellom 23 og 24 uker, sier nettredaktør i Norsk gynekologisk forening Mette Løkeland til NRK.

I et brev til helseminister Bent Høie ber foreningen om at loven ikke endres.

- Ifølge loven skal man vurdere den enkelte saken for seg, og da kan man ikke sette en absolutt øvre grense. Dette er å ikke ta spesielt sårbare kvinner på alvor, sier Løkeland.

(Dagbladet): I 1964 arrangerte New York «The World’s Fair» for tredje gang. Verdensutstillingene foregår i forskjellige deler av verden, og har blitt arrangert siden det 19. århundret. I nyere tid har den fått navnet «Expo».  

Den kjente russisfødte forfatteren og professoren i biokjemi Isaac Asimov benyttet muligheten til å forestille seg en hvordan vår verden ville se ut i 2014. I en artikkel i New York Times med tittelen «Visit to the World’s Fair of 2014» beskrev han sitt framtidsscenario. Og på noen områder tok han feil. Men veldig mange av hans spådommer må kunne sies å være riktige.

Robotens framtid

Asimov var mest kjent for sine science fiction-bøker. Han var spesielt opptatt av roboter, noe som litteraturen hans bærer preg av. Filmen «I, Robot» er delvis basert på hans novellesamling med samme tittel.

Men til tross for den store robotinteressen, var han ikke så optimistisk når han beskrev robotene i det inneværende år:

«Roboter vil verken være vanlige eller særlig bra i 2014, men de vil finnes»

Han mente derimot at det ville finnes biler drevet av «robot-hjernre», og kjøre til enkelte destinasjoner uten sjåfør. Et prosjekt Google annonserte i 2010, og som ble testet på veiene i 2012. Volvo er blant selskapene som satser hardest på selvkjørende biler. Innen 2017 skal hundre førerløse biler ha blitt sluppet løs på veiene i og rundt Göteborg.

«Automåltid»

Asimov mente også at mennesket ville fortsette å bevege seg vekk fra naturen for å skape et miljø som passer dem bedre.

«Dingser vil fortsette å gjøre kjedelig arbeid lettere for folk. Kjøkkenutstyr vil kunne lage «automåltid», varme vann og gjøre det om til kaffe, riste brød, steke og posjere egg, steke bacon og så videre».

Han skrev også at elektrisk utstyr vil være trådløst i 2014, og i stedet for være drevet på atomdrevne batterier.

Asimov hadde også ganske korrekte antakelser om telekommunikasjonen:

«Du vil kunne både se og høre den du snakker med på telefonen. Skjermen vil også kunne brukes for å lese dokumenter, se bilder og lese utdrag fra bøker. Satellitter i verdensrommet vil gjøre det mulig for deg å ringe direkte til hvert sted på jorda, inkludert værstasjonene på Antarktis».

Kjedsomhet

«Verden i 2014 vil ha få rutinejobber som ikke kan drives bedre av en maskin enn av et menneske. Menneskene vil derfor ha blitt en rase av maskinoperatører. Skolene vil også gå i den retning. Alle elever ved videregående skoler», skrev han.

Men samtidig var han pessimistisk når han beskrev hvordan hverdagen ville være i denne teknologiske tidsalderen:

«Menneskeheten vil bli rammet hardt av sykdommen kjedsomhet, en sykdom som vil smitte flere og øke i intensitet for hvert år som går. Dette vil få alvorlige mental, følelsesmessige og sosiologiske konsekvenser, og jeg vil våge å si at psykiatri vil være den viktigste medisinske spesialisthelsetjenesten i 2014.»

Asimov anslo verdens befolkning til å være  6,5 milliarder. Tallet er i skrivende stund er befolkningtallet 7,203 milliarder. I 1964 var tallet 3,276 millarder.

Han advarte også mot overbefolkning:

«Verden vil være et eneste stort Manhatten innen år 2450, og samfunnet vil kollapse lenge før det. Det vil derfor bli verdensomfattende kampanjer og propaganda for å få ned fødselstallene, og i 2014 vil dette ha fått en tydelig effekt.»