bilindustrien

HO CHI MINH/HUE (Dagbladet): Dette er det jævligste jeg har sett. Til vanlig bruker jeg sjelden ordet “jævlig”, men her har djevelen selv vært forkledd som en av oss fra vår vestlige kultur. For visst finnes det onde.

I Krigsmuseet i Ho Chi Minh-byen er ondskapen rammet inn og hengt sirlig opp på veggene. Det pyntelige bildet nede i propagandaavdelingen i førsteetasjen fra et demonstrasjonstog i Moss seint på 1960-tallet, er likevel ikke hele sannheten. Fotoet viser det som kunne vært tanta eller onkelen din fra Østfold i nylonfrakk og for store briller under antikrigsfanene, og er ett av hundrevis av billedbevis i museet på at selv vi i Vesten støttet vietnameserne i Amerikakrigen deres.

Men den myke starten der nede i førsteetasjen, er bare en finte. Når du blir dratt noen trappetrinn lenger opp i denne bygningen, er plutselig den liksom så forståelsesfulle og velvillige vestlige kulturen vår ingenting verdt.

Rett foran disse virkelige fotobevisene på krigens grusomheter er det bare å kle av seg alle frasene om menneskerettigheter, demokrati og humane verdier som vi fra vest ellers flagrer med. Sånt fantes jo ikke da amerikanerne på vegne av oss på 1960 -og 70-tallet drev verdikamp i Vietnam. Resultatet er så djevelsk at blodet spruter fra steinveggene. Bilde for bilde, rom for rom legges bitene i det puslespillet som til slutt gir svaret vi ikke vil se om våre egne vestlige liv.

ALLER VERST er rommet med bildene fra amerikanernes kjemiske krigføring. Neida; dette var ikke som nå nylig i Syria. Giften var ikke ment å drepe mennesker. Den skulle bare drepe det tette løvverket over skogene i Vietnam, så det deretter var mulig å se menneskene som skulle drepes.

Lite visste de amerikanske militærmyndighetene da de begynte å tømme millioner av liter med plantevernmidler over Vietnam i 1962 at denne stygge historien vile slå tilbake med en enda ondere tvist. For ett av midlene de brukte; det som ble lagret i tønner med oransje bånd og raskt fikk navnet “Agent Orange”, hadde under produksjonen utviklet den lumske giften dioksin. Den en gang så lojale planteeteren Agent Orange var fullstendig ute av kontroll.

Først etter åtte års stadig økende bruk, avslørte et dyreforsøk den grusomme sannheten:

•• Plantegiften i tønnene kunne gi deformerte avkom.

Det vidundermiddelet som så effektivt gjorde den tropiske skogen om til ørken; og en stakket stund ga et amerikansk militært overtak, rekylerte mot de som hadde spredd giften over Vietnam. Dyreforsøket var knapt nok kjent, før alarmerende helserapporter fra de amerikanske soldatene strømmet inn. Huden sprakk, krefttilfellene økte, nervesystemene gikk i spinn og da soldatene ble pappaer, steg antall misfostre.

BRUKEN av denne plantegiften ble stoppet i 1971. Siden da har de brutale bivirkningene vært sammenhengende vurdert i medisinske forsøk, regjeringskommisjoner og rettssaker. Seinest for noen uker siden kom det nye erstatningsregler for de som mente seg rammet av nevropati, på samme måte som sykdom etter sykdom er undersøkt for å se forbindelsen mellom plantegiften og de helseplagene som rundt 200 000 amerikanske Vietnam-veteraner har slitt med.

Men dette var altså virkningen for som oftest kastet ut giften fra flyene oppe under himmelen. Hva med dem som stod under og fikk den i hodet?

DET er her det verste værelset i Krigsmuseet forteller en flik av lidelseshistorien. På veggene vitner de abnorme hodene, de vridde kroppene og de hjelpeløse pårørende om galskapen vi satte i gang. Du klarer ikke så mange av bildene av misdannelser, men har du et tilnærmet normalt følelsesliv trenger du bare et eneste glimt inn i dette rommet for å spørre om hvordan vi kunne la slik djevelskap skje.

Hva som skjer videre, skjønner vi ikke. Nå er giften i arvestoffet. Det er ikke lenger bare barna til de som fikk giften over seg, som rammes. Det er barnebarna; det er slekt etter slekt, det er en foreløpig uendelig rekke av lidelser.

Ingen vet nøyaktig hvor mange som er rammet. I enkelte av rettssakene som har versert i USA, er tallet satt til 3 millioner vietnamesere, men omfanget er knapt til å tallfeste. På samme vis er det umulig å si presist hvilke lidelser som er knyttet til bruken av Agent Orange. Det eneste som er sikkert, er at områdene i Vietnam som ble dynket med plantegift, nå har en overhyppighet av unger med ulike funksjonshemninger.

Og at slike unger er de mest sårbare i det vietnamesiske samfunnet.

UTE blant disse barna har Misjonsalliansen tatt videre tenkningen fra Football for All i Vietnam (FFAV). Arbeidet drives i Mekong-deltaet, noen timer utenfor storbyen Ho Chi Minh. Her stod FNL-geriljaen sterkt under borgerkrigen på 60-tallet og utslippene av gift var svært store:

- Jeg har sett 3, 4-åringer som ikke klarer å sitte. De er helt mentalt friske, men ryggmargen er skjev og ødelagt. Dette er tegn tett oppunder det som er karakteristisk for ofrene etter Agent Orange, sier Kåre Rønningen som leder virksomheten her.

Som de fleste som driver det daglige arbeidet i feltet, er han egentlig ikke så interessert i fortid og skyldfordeling. Det er framtida som gjelder:

- Vi jobber ikke klinisk medisinsk og tenker ikke så mye diagnose. Vi ser på den enkelt unge og prøver å gi livet en sjanse.

- Utfordringen er å komme i gang så tidlig som mulig. Det å bryte skammen over å ha en skadet unge. Klarer vi å finne de yngste, kommer vi raskt igang med å trene fysikk, motorikk og språk. Målet er å få de inn i skolen slik at de får vanlige kamerater og sammen forandrer kulturen. Slik kan det om tjue, tredve år kanskje bli normalt med funksjonshemmete som jobber som hvem som helst, sier Rønningen som ser at Misjonsalliansen i løpet av noen år har hjulpet fram nettopp denne endringen.

Organisasjonen har allerede fullført arbeidet i den første provinsen sin og overdratt det daglige ansvaret til de lokale myndighetene. Der i Vinh Long er nesten 1 500 funksjonshemmete barn kommet i vanlig skole. Nå er arbeidet flyttet over grensa til Tien Gian-provinsen med nær 2 millioner innbyggere der alliansen jobber med de regionale skolemyndighetene for å utdanne lærere til å klare den samme daglige integreringsjobben.

TANKESETTET er hentet fra kjernen i det norske fotballarbeidet i Vietnam; det selvfølgelige ved at alle skal få sjansen til å være med:

- Vi vil snu folks oppfatning om hva det vil si at vi alle har forskjellige forutsetninger. Det er ikke funksjonshemninger som er problemet; det er samfunnets rammer. Nå har vi hip-hop gruppe for døve. Når døve får til sånt, hva kan ikke da hvem som helst andre klare, sier Kåre Rønningen som har brukt modellen til Anders Krystad og Football for All i Vietnam til å få unger med ulike funksjonshemninger inn i 12 av de fotballklubbene som allerede er startet i den nye provinsen i Mekong-deltaet.

Tilbake i Hue-regionen der FFAV startet virksomheten, er ungene med slike læringsvansker eller store fysiske hemninger forlengst blitt hverdagslige i fotballklubbene. Det er spesielt mange av dem på landsbygda inn mot grensa til Laos der bruken av giftmiddelet var ekstremt.

INNE i selve byen er det lokale kultursenteret blitt samlingsstedet for en egen klubb. Phan Ngoc Duy har trent der et par, tre ganger i uka siden starten i 2008. Han er 26 år, men har alltid med pappa på treningene:

- Duy blir aldri voksen, sier pappa Phan Ngoc Thach.

- Selvsagt var jeg lei meg da jeg skjønte akkurat det, men så er det bare kjærligheten til gutten min som betyr noe. Her i klubben skjønner de det.

Duy er kommet inn i rommet som et eneste smittende smil. Han klemmer klubbleder Tran Van Phnoc, han klemmer trener Vo Quoc Thinh, og så er han klar til nok en økt som keeper:

- Jeg vil være keeper, score mål og bli kaptein, oppsummerer han målsettingen for denne kvelden.

- Og hva er aller best?

- Å ta ballen, sier Duy, og løper ut fordi han ikke klarer å vente på å komme i gang. Det kan ikke treneren hans heller. Vo Quoc Thinh var selv en god fotballspiller, men har forlengst forstått at det var mye mer å lære av ungene ute på dette treningsfeltet:

- Når jeg leder en slik gruppe, er det egentlig jeg som er funksjonshemmet; jeg som ikke har tankene som strekker til for hele tida å forstå dem. Ungene kaller meg “Treneren med funksjonshemming”, gliser han.

Kanskje er det kommet nye og bedre ting inn i arvestoffet i Vietnam.

LES OGSÅ FRA VIETNAM:

Snart spiller hele Vietnam barnefotball på godt norsk

Denne granaten lå rett bak mål