bilindustrien

ULLEVAAL (Dagbladet): Det regnes på teoriene, det sansynlighetsberegnes ut fra motstandernes styrker, svakheter og gjenstående kampprogram, og det advares på det sterkeste. Mot de samme motstanderne. Alt i beste mening, selvfølgelig. Men slik VM-kvalifiseringsgruppe E nå ser ut, selv om et utall sluttabeller er fullt mulig, er det først og fremst to ting som gjelder.

Og det er Norges to veier til Brasil.

VINNER VI DE tre siste kampene – mot Sveits i kveld, mot Slovenia i Maribor 11. oktober og mot Island på Ullevaal fire dager senere — er andreplassen garantert sammen med en av åtte plasser i det avgjørende play off-spillet i november. Det kan selvfølgelig skje.

VINNER VI DE tre siste kampene, og Sveits avgir poeng i Albania eller hjemme mot Slovenia på finalekvelden — skal vil til Brasil som en av Europas ni gruppevinnere. Det kan selvfølgelig også skje.

Men inntil videre er det ikke veldig sansynlig selv om de fleste dører åpnet seg fredag kveld.

Fordi spillet så langt ikke har matchet ambisjonene, forventningene og nå også mulighetene.

NÅR JEG HØRER Drillo si sjansen for gruppeseier er blitt større med Islands sensasjonelle opphenting til 4-4 i Bern, men at resultatet samtidig betyr at det er mindre sjanse for å bli nummer to, vel, så skjønner jeg hva han mener. I teorien. Taper Norge to poeng på veien til finalekvelden mot Island 15. oktober kan poenget islendingene skaffet seg på fredag fort bli det som holder dem foran oss på tabellen. Men det er ikke alle verdens teorier som er det essensielle nå – inntil vi skriver 15. oktober og eventuelt har flere muligheter ut fra resultatene både her og der er det ikke noe stort poeng hva de fire konkurrentene har gjort og kan gjøre i løpet av de tre siste kampene.

Fokuset må være på den muligheten vi selv har.

Og at det er Norge som skal ta Norge til Brasil.

INNGANGEN TIL KVELDENS kamp vil helt sikkert være å gjøre det vi gjorde godt i Bern enda bedre. Klarer vi det, og evner å holde trøkket på Sveits lenge før et dårlig utgangspunkt (0-1) eventuelt gjør oss desperate, blir det fort tre poeng i kveld også. Og derfor vil Drillo ha som overordnet mål at den defensive strukturen holdes optimal – vi vil jo ikke bli tatt på en kontring imot – samtidig som den offensive risikoen i hvert fall ikke går ut over de rammene vi er vant til.

Det betyr at vi som ønsker Stefan Johansen som sentral midtbanespiller ikke får viljen vår.

Han blir indreløper som sist.

Og at langballer — enten direkte i bakrom når det er plass bak dem, eller mot Daniel Braaten når sveitserne er på plass — blir hovedregelen for den norske offensiven.

GRUNNEN TIL DET er veldig enkel. Sveits plages av norske dødballer. De er ikke komfortable under trøkk og press. Og jo oftere vi får ballen ned i hjørnene, jo større er sansynligheten for et innkast eller en corner.

Og jo flere norske cornere , jo større er sjansen for mål.

Eller et helt nødvendig innhopp fra Frode Johnsen.

KING ELLER MOA på topp? Jeg tror King. Ikke fordi han trives bedre enn Moa som ensom (møtende) spiss i et langtslående norsk lag. Men fordi Kypros-scoringen og den generelle tilstanden hans gjør det mulig å tro på et overgangsøyeblikk der han som sistemann i en kjede av noen få gode og presise norske pasninger tar ballen hele veien til scoring. Det var det som skjedde da han ordnet 2-0 mot Kypros.

Det er det som skal skje med Josh King.