Mer fra Dagbladet Meninger:
Et land i verden
Vi går inn i et jubelår, Eidsvollsgrunnloven skal feires. La det skje uten for mye nasjonal retorikk.
Gi Snowden asyl
Edward Snowden er en modig mann som varslet om verdensomspennende overvåking. Han fortjener bedre enn Russland.
Blod på hendene
Den kinesiske nobelprisvinneren i litteratur, Mo Yan, er ute med ny roman på norsk. Tittelen er «Frosker» og temaet er den kinesiske ettbarnspolitikken.
Med tusj og blyant
Første juledag fylte Finn Graff 75 år. Han er Dagbladets eneste uunnværlige medarbeider.
En gyllen anledning
En revolusjon er som kjent ikke noe teselskap, selv ikke på 120-årsdagen for den revolusjonære.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
«Vi står foran det store jubileums tid, tiden for de bevegende ord, de tykke, tykke bind. Hva vil ikke bli sagt om fedrene på Eidsvoll og deres etterslekt, – hva vil ikke bli sagt om grunnloven ( … ) Mye riktig, naturligvis. La oss benytte anledningen før flommen er over oss. I dag vil vi gråte tørre tårer».
Slik innledet historieprofessor Jens Arup Seip sitt legendariske foredrag «Fra embedsmannsstat til ettpartistat» høsten 1963, året før 150-årsjubileet for Eidsvollsgrunnloven.
Er advarselen fra Seip berettiget på terskelen til jubileumsåret 2014?
Vi må anta at vi får høre noen bevegende ord, men kanskje ikke først og fremst fra våre politiske ledere. Den norske politikerretorikken er ikke nødvendigvis preget av de store ord. Taler til paradeformål er sjeldne. Lærerretorikken har nok også endret karakter siden lærerstanden hadde monopol på 17. mai-talene. Hva så med dem som er utdannet i retorikkens kunst, våre folkekirkeprester? De har overlatt ordet i jubileumsåret til dikteren Edvard Hoem, «landets 13. biskop», ifølge Andreas Hompland. Kirkerådet har bedt ham skrive både prolog og bønn, og ordene har voksterkraft i både munn og ører.
Nei, den patriotiske tale vil nok ikke prege årets jubileum slik den har preget alle de foregående. Til det er alle de store årstall i landets historie kommet på litt vel lang avstand: 1884, 1905, 1940 og 1945 er retusjert i folkeminnet som de store frihets- og frigjøringsminner.
Men de tykke bind er allerede over oss. Juristene ligger først i løypa. Deres bidrag omfatter allerede fire romslige bind om rettshistoriske emner knyttet til 1814. De kaster nytt lys over grunnlovens tilblivelseshistorie, og er i seg selv en god grunn for nøktern tale ved så vel lokale som nasjonale arrangementer. I sum viser de at grunnloven ikke primært kom som et nasjonalt krafttak, men hadde både intellektuelt, rettslig og maktpolitisk internasjonale forutsetninger. Rettshistorikerne, med professorene Dag Michalsen og Ola Mestad i spissen, har lett i europeiske arkiver og sett på traktater og en rekke av grunnlovene som ble skapt mot slutten av 1700-tallet, og har funnet linjer til Eidsvoll som ikke har vært tydelige tidligere.
Historikerne er naturligvis også med nå som før. Også de har funnet nye kilder og nye sider ved grunnlovsverket og demokratiseringen i etterkant. De fastholder nok at grunnloven var embetsoverklassens verk, en grunnlov av og for dem. Men allmuen, bøndene, spilte en større rolle enn vi tidligere har fått dokumentert både i 1814 og seinere. Og rundt omkring i norske kirker vil det fra jubileumsåret henge kopier av støtteerklæringer til de lokale representantene i Riksforsamlingen på Eidsvoll, som gave fra Riksarkivet.
Til høsten vil det så foreligge et mektig bind om Stortingets historie, akkurat som i 1964, men denne gang om de siste 50 år.
I tillegg til dette har kjente forfattere, som Karsten Alnæs, gitt sine bidrag.
Men «hva vil ikke bli sagt om grunnloven?» I alle fall er den gitt en tydeligere plass i nasjonens liv siden 1964. Da ble den omtalt som et «gulnet papir», «høyt elsket, men et rusk i øyet for alle som ikke har nøyet seg med å tilbe». Allerede i 1989, ved 175-årsjubileet, kunne sosiologiprofessor Dag Østerberg konstatere at «( …) halvannet århundre etter Torvslaget lyder på ny ropet «Leve Constitutionen!». I dag betraktes grunnloven som en levede tekst, som domstolene bruker som rettskilde, og som både er modernisert, og som vil bli ytterligere fornyet, utbygget med en rad menneskerettigheter og språklig justert opp til dagens målformer, kanskje til og med på nynorsk.
Stortinget vil at jubileet skal være et «demokratiprosjekt». Rammen blir selvsagt nasjonal, slik grunnlover er. Men utfordringene til demokratiet har i dag internasjonale rammer. Menneskerettighetene, som spiller en siviliserende rolle i verdenssamfunnet, legger begrensninger på den nasjonale maktutfoldelsen, og bidrar til det statsviterne kaller «rettsliggjøring», som innebærer at makt overføres fra folkevalgte organer til domstolene. Vårt assosierte medlemskap i EU via EØS, stiller nye krav med opprinnelse i overnasjonal beslutningsmakt. Ved inngangen til 2014 diskuterer både jurister og politikere beslutningsgangen ved «lite inngripende» myndighetsoverføring» til EU: Hvilken av grunnlovens paragrafer skal brukes, 26 eller 93?
En debatt om slike forhold er meningsfylt. Jubileet vil nok også ha sine festlige sider, med opptog, tablåer, sang og musikk. Og først i toget vil vi se nye landsmenn fra mange religioner viftende mer iherdig med det korsmønstrede flagget enn gamle landsmenn. Grunnlovsfeiring er også integrerende, har sosiologene Olaf Aagedal og Pål Ketil Botvar vist. Slik vil også grunnlovsjubileet markere at Norge er annerledes enn det vi feiret både i 1964 og i 1914. Vi er blitt et «land i verden», for å si det med tidligere statsminister Lars Korvald.