bilindustrien

«- Det er bare jeg», svarer Anders Behring Breivik da politiet endelig får lagt ham i bakken på Utøya. Ensomheten og de stadige avvisningene i livet hans blir tydelige i Åsne Seierstads nye bok om terrorhandlingene Breivik utførte 22. juli 2011.

I et kapittel i «En av oss. En fortelling om Norge» skildrer hun hvordan Anders Behring Breivik systematisk skyter 69 mennesker på Utøya. Selv om skildringen er en liten del av boka, beskriver Seierstad den kjølige systematikken, kulenes bane og skadeskutte kropper. Hun har tatt med luktene og hva ofrene sa.

Grunnen til de detaljrike skildringene skyldes det store politiarbeidet som ble nedlagt senere.

– Om man skal ta fatt i noe som Norge gjorde bra – det var jo veldig mye som gikk galt – så er det det. I min bok blir Norge sammenlignet med terrorhandlingene i London og Madrid, der man bare samlet sammen de døde, men som pårørende må du få vite hva som skjedde, sier forfatteren i et intervju med TT Spektra.

Snakket med moren

Åsne Seierstad intervjuet Breiviks mor åtte dager før hun døde av kreft.

– Jeg hadde prøvd å få et intervju med henne i ett år, jeg visste at hun lå for døden og ringte til hennes advokat. Hvem kan frata et sykt menneske retten til å si sin mening? Det er jo på dødsleiet man vil snakke. Det var litt sånn, men da visste jeg jo ikke at hun hadde sittet og snakket med Marit Christensen i ett år.

Forfatteren sier at hun syntes moren fremsto som forholdsvis klar.

– Dette var ting hun mente og som hun til og med hadde sagt til sine venninner tidligere. Hun hadde vært innlagt på en psykiatrisk klinikk i noen måneder, men kom ganske tidlig inn i en forsoning, det sa også hennes venninner.

Seierstad sier at Breiviks mor ikke er i en posisjon til å tilgi.

– Om det er noen som skal tilgi, er det jo foreldrene til dem han drepte.

Norsk smerte

«En av oss» utgis mandag både i Norge og Sverige. Alle pårørende til ofrene, overlevende og deres familier har fått lese gjennom teksten på forhånd.

– Jeg har snakket med 20 eller 30 personer, men det er jo så mange flere. Det kommer sikkert noen innvendinger, det har jeg ikke tenkt på, men takk for at du bringer det på banen, sier Seierstad lett ironisk.

Fortellingen om Breiviks livshistorie blandes med skildringer av noen av ungdommene som 22. juli skulle befinne seg på Utøya.

Seierstad ønsker å løfte fram berøringspunkter på en måte som hun mener bare er mulig i litteratur.

– «Har det ikke kommet nok bøker nå?», sier man til meg i Norge. Jeg mener at helt til vi kan se hva dette egentlig handler om, så kan vi bare si: «Bring them on». For hver bok kommer vi et skritt nærmere svaret.

Oversett barn

Åsne Seierstad gir ikke noe entydig svar på hvorfor Anders Behring Breivik ble en massedrapsmann.

I hans barndom løfter hun fram den grundige psykiatriske utredningen som ble gjennomført på 1980-tallet og som konkluderte med en anbefaling om fosterhjemsplassering for å skille den fire år gamle gutten fra en mor som vekselvis elsket, vekselvis hatet sitt barn. Anbefalingen ble ikke tatt til følge.

– Han ble oversett av både faren og moren. Moren ønsket iblant at han var død, men det tror jeg det finnes mødre som gjør både i Sverige og Norge – og det blir ikke en Breivik av deres barn av den grunn, sier Seierstad.

Hadde den unge Breivik lyktes i å oppfylle sin første store drøm – å bli ufattelig rik – hadde Utøya aldri skjedd, fastslår Seierstad, som fortsatt spør seg hva det var som gjorde ham til en terrorist.

Så sent som i 2009 håpet han at Fremskrittspartiet og Høyre skulle danne regjering, og at han selv skulle få en politisk oppgave. Da var han fortsatt innenfor demokratiets rammer.

– Det er fullt mulig at han tenkte på vold tidligere, men jeg lurer på hva det var som fikk ham til å tippe over? Jeg tror det har med avvisningene å gjøre. Han ble avvist fra alle miljøene han oppsøkte, til slutt til og med fra det høyreekstremistiske. Jeg tror det handler om det, men jeg kan ikke fastslå det – jeg vet ikke.

(NTB)