bilindustrien

fra norsk tipping

(Dagbladet): I den forrige sesongen av «Anno» var det årets eldste deltaker, Lars-Kristian Engelbregt Grøholt (61), som gikk helt til topps i NRK-programmet.

I den ferske «Anno»-sesongen var derimot årets eldste deltaker den første som røk ut.

Fredag kveld fikk seerne se Anne-Berit Holden (65) forlate resten av deltakerne etter å ha tapt en nervepirrende fekteduell mot førsteduellant Linn Elise Rølvåg (33).

Exiten kom etter at Charlotte Fossum (20) ble nødt til å trekke seg fra ukas svenestykke. Dermed ble Bjørn Angell Knudtzen (60) svenn, sikret herrelaget immunitet og utpekte Rølvåg til førsteduellant.

- Hadde ikke en sjanse

Tidligere i fredagens episode måtte de øvrige kvinnelige deltakerne konkurrere mot hverandre for å avgjøre hvem som skulle møte Rølvåg til duell.

I turneringen måtte de traktere en trebuchet (slyngevåpen som ble brukt til beleiring i middelalderen, journ.anm.), og det var Holden som brukte lengst tid på å treffe de oppsatte blinkene med trebucheten.

- Jeg tapte først turneringen, så gikk jeg i fekteduell med Linn Elise. Hun har fektet tidligere så jeg hadde ikke en sjanse, og jeg endte med tap og en blå arm. Det gikk fint med armen og jeg kjente ikke skaden før etterpå, sier Holden til Dagbladet.

65-åringen, som ikke hadde noen ambisjoner om å vinne «Anno», synes fortsatt det var synd at hun røk ut først av konkurransen. Likevel legger hun ikke skjul på at «Anno»-tilværelsen var krevende.

- Det hadde vært fantastisk å være med videre, men når det ble som det ble at jeg gikk ut, så tenker jeg på hvor sliten og sårbar jeg var etter bare en uke, sier hun.

Holden legger til at hun følte et behov for å «skjerme seg mot 2016» i noen dager. Etter «Anno»-exiten trengte hun å bearbeide opplevelser og inntrykk fra 1537-livet i erkebispegården i Trondheim.

Ble «mormor» for hele «Anno»-gjengen

Årets «Anno»-sesong ble spilt inn i skyggen av den mektige Nidarosdomen, på et innspillingssett som er det dyreste hittil i NRK-programmets korte historie.

Anne-Berit Holden forteller at hele opplevelsen, inkludert samholdet mellom deltakerne, overgikk de forventningene hun hadde på forhånd.

- Det var fabelaktig å være der. Mye mer fantastisk enn jeg hadde trodd på forhånd. At relasjoner og så tette bånd mellom mennesker kan skapes over natta, er jo helt utrolig. Jeg ble jo hele Annos «mormor» på få dager!

Og personen som «døpte» Holden mormor, meddeltaker Stian Tusse Tønnessen (26), forteller at det var tungt å ta farvel med henne så tidlig ut i oppholdet.

- Det var jo veldig trist. Oppholdet for min del ble litt tyngre. «Mormor» var jo min støttespiller der inne, det var hun jeg kom nærmest, sier Tusse Tønnessen til Dagbladet.

26-åringen legger til at han, i likhet med Holden selv, ikke ble overrasket da Linn Elise Rølvåg gikk seirende ut av fekteduellen:

- Jeg ble overrasket over at «mormor» var så uheldig og røk ut av konkurransen som førstemann. Men den fektekonkurransen var nesten avgjort på forhånd. Linn Elise er jo en maskin, hun driver med yoga og er veldig sprek. Så det var veldig vanskelig for «mormor» på 65 år å skulle hamle opp med henne.

Våknet med kameraer i fjeset

Selv om Anne-Berit Holden fikk en knapp uke som «Anno»-deltaker, har hun gjort seg opp visse meninger om hvem av de gjenværende deltakerne som kan vinne.

- Jeg har mine favoritter. Tar man bort tilfeldighetens spill, som det er i bøtter og spann der inne, så er det klart at Simen (Havig-Gjelseth, journ.anm.) er en vinnerkandidat. Han har en fantastisk personlighet og er flink og arbeidsom, sier Holden.

65-åringen har tidligere sagt til Dagbladet at hun angret litt på at hun søkte da hun innså hva tv-deltakelsen innebar. I ettertid har hun bare gode ting å si om «Anno».

- Opplevelsen er vanvittig flott må jeg si. Man blir filmet, hele tida, og det er rart, men man blir godt ivaretatt. Det er anstrengende, samtidig som du bare må bli vant til det. Du legger deg og våkner med kameraer i ansiktet, men det går. En tilpasser seg og innretter seg. Etter hvert later man som om de ikke er der.

- «Anno» har vært en opplevelse for livet. Uten tvil! fastslår Anne-Berit Holden.

fra norsk tipping

Det finnes en lang tradisjon i barnelitteraturen for voksne som er fryktelig slemme mot smårollinger. Den ukronede kongen er selvsagt Roald Dahl, og Netflix’ nye serie slekter mye på ham. Serien er basert på bøkene «A Series of Unfortunate Events» («Den Onde Greven» på norsk), skrevet av Daniel Handler under pseudonymet Lemony Snicket (også seriens fortellerstemme), som allerede har en smått mislykket filmversjon fra 2004 med Jim Carrey.

Kløktige barn

De kløktige og veslevoksne (som barn gjerne er i denne sjangeren) Baudelaire-barna blir brått foreldreløse, og via triksing og fiksing klarer den pur onde Grev Olaf å bli deres lovlige verge (fordi han er deres nærmeste slektning, som i geografisk nærmest, ikke sant).

Olaf gjør selvsagt ikke dette ut av nestekjærlighet, men for å få kloa i den ikke ubeskjedne formuen barna er arvinger til. De flytter inn i hans falleferdige kråkeslott, og så begynner barnas lidelseshistorie for alvor, mens Olaf setter i gang mer og mer intrikate og innviklede planer for å få tak i arven. Hvis du trodde det var synd på Harry Potter som måtte sove i skapet under trappen skal du bare se sengen Baudelairene får tildelt.

Selvforherligende narsissist

Greven, spilt med flott komisk timing og åpenbar entusiasme av Neil Patrick Harris (selveste barnegeniet «Dr. Doogie», og Barney fra «How I Met Your Mother») bak masse tegneseriesminke, er, foruten å være ond, også gjerrig, smålig, dypt narsissistisk og krenkbar. Han er en forkledningens «mester», skuespiller av yrke, og går ikke av veien for lange, selvforherligende monologer om sine formidable evner.

Litt av en type, altså, og kanskje enda mer underholdende for voksne enn for barn.

Svart barnehumor

Svart humor for barn har vært en suksessoppskrift for flere enn Dahl, og Handler/Lemony Snicket omfavner dette med hud og hår. Dette er en sånn serie som advarer deg hvert femte minutt over hvor fælt alt er, og hvor ille det vil ende. Sånt får det til å krible i små mager.

Serien har en lekker og dukkehuspreget look, med oppstilte bilder og tilskrudd spillestil. Tim Burton og Wes Anderson har nok vært inspirasjonskilder for regissør Barry Sonnenfeld (som står bak sin del mørk humor med «The Addams Family» og «Men in Black»-filmene). Alt er enten duse pastellfarger eller dystert og fargeløst.

Tegneserieaktig

Men det mørke blir aldri for mørkt, serien har en lettbent tegneserieaktig tone, den går minimalt inn i et reelt psykologisk landskap, og det venter alltid en metavits rundt hjørnet når dramaet skrur seg til for mye. Det er vel kanskje sånn det må være for at en historie om foreldreløse barn som utsettes for psykologisk terror av en ond, gammel mann ikke skal bli uutholdelig, men det resulterer også i at dette blir mest en artig remse med hendelser som ikke angår oss så fryktelig mye på et dypere plan, og at vårt emosjonelle engasjementet ikke blir like sterkt som hos Dahl og J. K. Rowling, som alltid hadde en veldig menneskelig nerve og sårhet i bunn.

Men så lenge en Neil Patrick Harris i toppslag får synge og danse litt mellom all barnemishandlingen så skal man ikke klage så altfor mye.

fra norsk tipping

(Dagbladet): I dag meldte VG at NFF har gitt Ståle Solbakken et konkret tilbud rundt den ledige jobben som norsk landslagssjef, noe verken Solbakken selv eller toppfotballsjef Nils Johan Semb foreløpig vil bekrefte.

Etter det Dagbladet kjenner til er førstevalget Solbakken interessert, men han har fortsatt ikke bestemt seg om Norge er det rette for ham – akkurat nå.

Samtidig møtte Nils Johan Semb nylig Swansea-sparkede Bob Bradley på Gardermoen denne uka, åpenbart for å snuse på mulighetene for en amerikaner i sjefsstolen eller liknende – selv om ingen ville si noe mer om det.

Grant Wahl, sjefsskribent i amerikanske Sports Illustrated, hadde en svært åpenhjertig Bradley som gjest i sin podkast denne uka, der den tidligere Stabæk-helten blant annet snakket varmt om tiden sin i Norge.

Wahl, som kjenner Bradley godt etter jobbene i MLS og for USAs landslag, tror imidlertid NFF – om de kommer med et tilbud – vil få hard konkurranse fra den nystartede MLS-franchisen Los Angeles Football Club (LAFC).

- Han hadde tilbud fra Los Angeles før han gikk til Swansea, men valgte å takke nei. Så vidt jeg skjønner er han fortsatt førstevalget deres, og de trenger å hyre en trener snart. Det store spørsmålet er om han ønsker å fortsette dette europeiske eventyret, eller dra tilbake til USA, sier Wahl til Dagbladet.

- Jeg tror han skjønner at om han drar hjem nå, så avsluttes mulighetene i Europa, om ikke for godt, så i hvert fall til en viss grad. Og jeg tror han ville elske å avslutte det kapittelet på en annen måte enn det som ble slutten i Swansea, sier den erfarne skribenten.

Lukrative Los Angeles

I Swansea gikk det fort skeis for Bob Bradley. I den nevnte podkasten snakker amerikaneren blant annet vidt om hvordan han måtte sette planer på vent i jakten på kortsiktig suksess, og om hvordan han til syvende og sist føler han aldri fikk vist fram hvilken trener han egentlig er i Wales.

LAFC på sin side satser knallhardt, og bruker også økonomiske muskler på vei mot MLS-debuten. I Stabæk skal Bradley ha tjent i underkant av tre millioner det siste året, og han kan neppe forvente mer enn maks det dobbelte i Norge-jobben. Det lønnstilbudet vil bli knust av vestkystamerikanerne.

- I LA vil han fort tjene rundt 1,5 millioner dollar (i underkant av 15 millioner NOK) i året. Den høyest betalte treneren i MLS er Patrick Vieira i New York City, han har rundt 3 millioner, og selv om Bradley ikke vil nå helt opp dit, vil han være i nærheten, sier Grant Wahl.

- Men han har takket nei til liknende lukrative tilbud før, og valgt noe annet enn pengene, blant annet da han gikk til Stabæk. Jeg har aldri sett lønna som en viktig faktor hos Bradley, og han tar aldri den lette utveien. Samtidig, har han to tilbud, LAFC og Norge, så er det flere faktorer enn pengene som kan tale for begge deler, sier Wahl.

Foretrekker klubbjobbing

For Bob Bradley har fortsatt en høy stjerne i USA, selv etter flere år utenlands etter sparkingen som landslagssjef der borte. Da landslagstrenerjobben gikk fløyten valgte Bradley å satse utenlands, han har vært i Egypt, Norge, Frankrike og Wales, og han har hatt med kona på lasset hele veien.

- Kanskje tenker han også: Jeg klarte å komme meg til en trenerjobb i Premier League. Jeg har tatt med familien verden rundt. Kanskje jeg skal bestemme meg for å reise hjem til en god situasjon med forholdene til rette i Los Angeles, spekulerer Grant Wahl.

Og en faktor som trolig taler for LA, eller en liknende jobb, og mot Norge, er Bradleys vanvittige sans for daglig, knallhard jobbing, tror Sports Illustrated-skribenten.

- Jeg tror han virkelig liker dag-til-dag-arbeidet, så jeg tror han hvis han måtte velge fort kunne foretrekke klubbjobbing. Samtidig behandlet han landslagstrenerjobbene akkurat som klubbjobbing, med daglig og intenst arbeid. Bradleu jobber hardere enn noen andre jeg har sett i min karriere som journalist, han er ekstremt ambisiøs og driven, sier Wahl.

- Men, igjen, han snakker bare positivt om erfaringene i Stabæk. Selv om klubben ikke hadde mye penger, opplever jeg at han fikk stor støtte av folkene rundt. Det var en god stemning i laget, og spesielt den andre sesongen har gitt ham gode minner. Det at han måtte ta Uefa-lisensen i Norge hjalp ham også med å bygge relasjoner til andre trenere og miljøet. Så selv om han kanskje ville foretrekke et klubblag, så handler det først og fremst om at han ønsker seg å jobbe et sted der han kan bygge opp noe, tror Wahl.

Et Norge uten praktiske muligheter til å ta seg videre fra VM-kvalifiseringen – i et generasjonsskifte og med mye velvilje mot en tidligere stor eliteserieprofil – kan kanskje være det stedet.

Men først må nok Ståle Solbakken eventuelt takke nei til Semb og co.

P.S. Nettavisen skriver i dag at Bob Bradley skal ha fått et tilbud om å bli Norges neste landslagssjef. Samtidig melder Aftenposten på sin side at verken Bradley eller Solbakken har fått noe tilbud.

fra norsk tipping

DET var NRK-radio hjemme i Norge som hadde den kjappeste reaksjonen på Daniel Andre Tandes totale fiasko i avslutningen av Hoppuka. I studio var det rett fra gravalvoret blant kommentatorene i Bischofshofen til Di Derres klassiker om 90 meters bakken:

• Våre tanker går i kveld til alle dem som mistet lyset midt i satsøyeblikket; for dem som syntes alt gikk skitt i nitti; i nitti, i nitti-metersbakken.

«Ironisk avstand», kalles sånt. Av og til slenger vi også på et “passe ironisk avstand” for å markere at dette var dumt, men heller ikke noe mer.

Sånt går det greit å ta det når det ikke er du som opplever at bekmørket kommer midt i svevet; og det som ikke skulle ha skjedd med bindingen din, likevel skjer.

Men det holder ikke for dem som er der.

DET var vel derfor det var Tandes lagkamerater som igjen hadde de riktige refleksene, og sa det eneste som skulle sies etter å ha klemt på den stakkars gutten:

- Dette er en bra gjeng når det går bra. Men vi er også en bra gjeng når det ikke går bra, fortalte Andreas Stjernen.

For tida er han Norges klart nest beste hopper, men fokuset i hele dag var likevel på Daniel-Andre. Kameratene var så spente på om han skulle lykkes. Så ivrige på at han skulle få det til.

Så var det i steden en binding som røk.

EN eller annen gang om virkelig lang tid kommer Daniel-Andre Tande selv til å tenke på at han da det gjaldt som mest ble tvunget til å nødlande i Paul Ausserleitner-bakken. Daniel-Andre har helt siden han som guttunge bestemte seg for å bli hopper, hatt et historisk perspektiv på favorittsporten sin. Han var fra Kongsberg; Norges hovedstad for enhver som har det med skihopp i blodet. Byen med brødrene Ruud og Kongsberg-knekken.

I Bischofshofen var det en som ikke klarte å nødlande. Paul Ausserleitner som ble drept i denne bakken under trening i 1952, og som har gitt navnet til anlegget:

• Det navnet gir en farlig sport den rammen av alvor som alltid må være der for å passe på hoppernes sikkerhet.

Daniel-Andre tapte en historisk sjanse, men han kom seg ned fra sitt eget bekmørke i sikkerhet.

OM han hadde vunnet med bindingen på plass og venstreskia under kontroll, får ingen noe svar på.

Det eneste som står sikkert igjen etter denne episke avslutningen på den tyskøsterrikske hoppuka er at konkurransen likevel fikk en flott vinner. Det er en sjelden prestasjon av Kamil Stock å hoppe to gode hopp med en ødelagt skulder og et forslått kne.

Seinest for et par dager siden sendte østerrikske medier ut nyhetsmeldinger fra sykehuset i Innsbruck om tilstanden hans. Der ble den skadde polakken behandlet etter fallet i treningsomgangen. Kamil fullførte likevel rennet i vindkastene der, og fortsatte altså å imponere i Bischofshofen.

DET kommer også Daniel-Andre Tande snart til å gjøre igjen. For en 22-åring er dette bare den dramatiske starten.

I dagesvis har han taklet all framgangen og all oppmerksomheten på avslappet vis. Han har gitt norsk hoppsport den frontfiguren miljøet lenge har ønsket seg, og han har gitt det norske idrettspublikummet mer lyst til å følge med på hopping.

Så som lagkameratene vil si det.

- Dette er en bra gutt i medgang. Og en bra gutt i motgang.