I Norge går vi tur. Vi vinker til hverandre og vi tåler å passere hverandre på en sti. Det er typisk norsk å sitte på en stein over tregrensen og skrelle en appelsin og si hei eller i hvert fall nikke til andre mennesker som passerer bare noen få meter unna. Vi trenger ikke snakke sammen, men vi anerkjenner hverandres tilstedeværelse uten å angripe hverandre fysisk. Moskusen har ingen respekt for norsk kultur. Den spiser ikke appelsin. Den har ikke engang motstående tommel å skrelle en appelsin med. Selv norsk lav er ikke godt nok for den. Nei da, gress må det være. Verst av alt er selvfølgelig moskusens voldelige vesen, som gjør at hvis du kommer nærmere et dyr enn 200 meter, så angriper det og stanger deg i hjel.
Vi norske statsborgere, som har gjort oss fortjent til opphold i Norge ved å bli født her eller bestå en prøve og betale skatt til fellesskapet, har aldri fått stemme over om vi syns det skal være sånn. Ingen har spurt oss om vi ønsker å dele dette landet med dyr som angriper om vi kommer nærmere enn 200 meter.
Moskusen er ikke et norsk dyr. Tanken om at Norge trengte moskus oppsto i 1913, da rallare som anla Dovrebanen fant moskusbein og ikke hadde vett nok til å grave dem ned igjen. At moskusen hadde dødd ut, burde i seg selv vært nok til å fortelle datidens mennesker at den ikke lenger hørte naturlig til i landet. I vår tid vet vi hva som skjer når man gjeninnfører utdødde raser. Det eneste formildende trekket, det eneste som kan gjøre det mulig å tilgi den absintslurpende Kristianiaeliten for at den gjeninnførte moskus til Norge, det er at de ikke hadde sett den filmen om fornøyelsesparken hvor dinosaurene går amok, siden den ikke var laget ennå.
Moskus ble forsøkt innført på Gurskøy utenfor Ålesund i 1925, men dyrene – som hadde blitt brakt dit fra Grønland om bord i norske selfangskuter – mistrivdes og døde. Igjen: Normalt ville man tatt det som et bevis på at moskus ikke hører til her i landet, men nei da. I 1947 ble ti dyr hentet fra Arktis og satt ut på Dovrefjell. Dette var utgangspunktet for stammen som fortsatt herjer der oppe. I 1964 ble en mann stanget i hjel i Åmotsdalen. Da er det underlig at det er ulven som skaper de store reaksjonene. Ulven har aldri stanget noen i hjel på norsk jord. Den har ikke revet uskyldige mennesker fra hverandre med de skarpe tennene sine siden 1800-tallet. Det som norske sauebønder og innlendinger burde demonstrere mot, er moskus. At mennesker skal bruke tid, krefter og forargelse på å demonstrere mot ulven, når det er moskusen som utgjør den reelle trusselen mot menneskeliv, det blir mildest talt spesielt, på grensen til veldig spesielt.
Det er vanskelig å se poenget med å importere moskus, når den ikke bidrar med noe positivt til samfunnet. Alt den gjør er å true og trakassere fjellvandrere på vei til Snøhetta. Dette er særlig forkastelig når man vet at Snøhetta er et yndet mål for norske funksjonshemmede som trenger å bevise at de kan sette seg mål og gjennomføre dem på tv.
Vi kan ikke godta no-go-områder på våre fjell. Hvis vi skal ha moskus her i landet, så er det den som må respektere oss og våre funksjonshemmede. I stedet er det blitt slik at det ikke er tillatt for mennesker å bevege seg opp på Driva uten ledsagelse av en sertifisert moskusfører. Vi mennesker har blitt fremmede i vårt eget land.
Det er endog blitt umulig å slippe sauer ut på beite på Dovrefjell. Sauen kan ikke lese, den vet ingenting om sikkerhetsavstand og risikerer dermed å trå moskusen for nær og bli stanget i hjel uten annet å forsvare seg med enn, i beste fall, en bjelle. Riktignok har vi klart å holde moskusbestanden nede ved hjelp av NSB, som jevnlig reduserer bestanden ved å lokke moskusen opp på skinnegangen når Dovrebanen kommer susende i en snittfart på 82 kilometer i timen, men det er ikke nok.
Her må det innføres mer effektive tiltak. Så får vi heller leve med kritikken fra den kamomille-te-slurpende svart-høyhalset-genser-brukende skravleklassen der nede i Oslo som i sin tid kjempet gjennom at moskusen skulle bli innført til Norge, bare for at den moskuselskende kultureliten i hovedstaden skulle få bedre samvittighet uten å måtte leve med konsekvensene av sine egne handlinger. Vi kan ikke gjøre Dovre til en fornøyelsespark hvor bare moskusen er fornøyd. Mange av oss mener at moskusen må holdes ute av landet, for eksempel i Härjedalen i Sverige, der det likevel ikke finnes mennesker, og at vi bør bygge en mur slik at den ikke kommer inn igjen. Skal vi gjøre et unntak og likevel slippe moskusdyr inn i landet, må de ha vist at de står for noe helt annet enn den tradisjonelle moskusismen.
Vi må stille spørsmålet om vi skal ha moskus her i landet, eller om vi skal ha sau og funksjonshemmede. Mange av oss har allerede bestemt seg. Vi er rasende. Vi krever at myndighetene iverksetter tiltak for å beskytte oss mot moskus, og hvis det ikke skjer vil vi vurdere å ta loven i egne hender, subsidiært forlange flere avganger på Dovrebanen.
