Europa har helt siden 2001 opplevd en rekke blodige islamistiske terroraksjoner som enten har rammet blindt, eller rammet spesifikke ikke-muslimske individer og mål. På dagen i dag derimot, for akkurat ett år siden, opplevde Europa antageligvis sin aller første islamistiske terroraksjon rettet mot et muslimsk individ. Den skotsk-pakistanske ahmadiyyamuslimen, Asad Shah, ble myrdet av en fanatisk sunnimuslim fordi Shah visstnok hadde «vanæret» islam. Selv om morderen påsto at motivet var Shahs angivelige påstander om egen profetstatus, et uhyrlig motiv like fullt, så er det opplagt at drapet på Shah var et direkte resultat av pakistansk islamistisk sekterisme importert til Skottland.
Shah og hans familie hadde ironisk nok kommet til Skottland for beskyttelse grunnet forfølgelsen ahmadiyyamuslimer er utsatt for i Pakistan. Denne pågående massive og morderiske forfølgelsen er både av statlig og ikke-statlig art. Den ikke-statlige undertrykkelsen begås ikke bare av terrorgrupper av salafistisk opphav, men også av sunnimuslimer som anses som fredelige, deriblant barelvimuslimer. Ifølge den amerikansk-pakistanske legen og menneskerettighetsaktivisten Kashif N. Chaudry, blir disse stadig mer radikalisert. Dette er et varsko ettersom barelvimuslimer utgjør majoriteten i Pakistan. Shahs morder var også tilhenger av Mumtaz Qadri, politimannen og barelvimuslimen som myrdet den pakistanske politikeren Salman Taseer, grunnet dennes kritikk av den pakistanske blasfemiloven.
Kan noe lignende skje i Norge? Blant de mer ekstreme islamistiske og sekteriske grupperingene finner vi Khatme Nubuwwat – en leverandør av hatpropaganda til vestlige muslimer. Denne bevegelsen har spesifikt ahmadiyyamuslimer som skyteskive, og skaper med sin retorikk et generelt hatsk klima som fører til islamistiske drap på ahmadiyyamuslimer. Hittil har de tilsynelatende unngått norske mediers søkelys, til tross for at de jevnlig blir invitert til Norge. Dunya News, en 24-timers pakistansk tv-kanal som når ut til store deler av den pakistanske diasporaen, Norge inkludert, kunne på Facebook rapportere at Muslim Senter Furuset i Oslo avholdt den «årlige Khatme Nubuwwat» – konferansen i november 2016. Bevegelsen er heldigvis fortsatt obskur i Norge, i motsetning til i Storbritannia, hvor den har egen moské som base.
Det som er foreløpig er en mer aktuell problemstilling, er såkalte unge «moderate muslimer» som sprer islamistisk gift i lukkede grupper på sosiale medier. Måten dette gjøres på er mer underfundig, ettersom giftsprederne også prøver å fremstå som moderate. Den politiske og religiøst funderte demoniseringen av ahmadiyyamuslimer har et underliggende voldspotensial også her til lands. Islamister tilhører den ytterste høyrefløyen politisk sett, og i en tid hvor islamofobien er på fremmarsj så vil ahmadiyyamuslimer være dobbelt utsatt. De er ikke bare utsatt for sekteriske og islamistiske muslimers vrede, men også ikke-muslimske høyreekstremister. Ahmadiyyamenigheten ble da også rammet av det som var blant de første terroraksjonene i Norge etter krigen, da deres moske på Frogner i Oslo ble utsatt for et bombeangrep av en høyreekstremist i 1985.
Flere og flere har begynt å innse at terrorismen i Pakistan har et sekterisk opphav. Den pakistanske journalisten Kunwar Khuldune Shahid konkluderer helt korrekt at Pakistan må akseptere ahmadiyyamuslimer som muslimer for å vinne sin kamp mot Jihadisme. Den pakistanske ambassadøren har til og med bedt norske myndigheter om å overvåke moskeenes pengebruk etter at en barelvi-imam deltok i støttemarkeringa for den islamistiske morderen Mumtaz Qadri og den pakistanske blasfemiloven i Oslo, hvor ahmadiyyamuslimer også fikk gjennomgå verbalt. Dette henger sammen med at blasfemilovgivningen i Pakistan strafferettslig kriminaliserer ahmadiyyamuslimers religionsfrihet, og islamister og sekteriske muslimer bruker ofte hatet mot ahmadiyyamuslimer til å mobilisere for blasfemiloven.
Her bør PST og sivilsamfunnet være føre var. Khatme Nubuwwat og deres ideologiske kloninger må holdes under oppsyn. Heldigvis er det ikke slik at alle som erklærer ahmadiyyamuslimer som «vantro» er voldelige, men det er rimelig å tro at disse står i fare for å bli radikalisert i en langt høyere grad, da dette standpunktet svært ofte går hånd i hånd med reaksjonære verdier og bokstavtro islam. Spørsmålet om ahmadiyyamuslimer erkjennes som muslimer eller ikke er derfor selve lakmustesten på om respondenten er moderat eller ikke.
Det er ikke bare nyheter fra utlandet om islamisters myrderier som gir islam et veldig dårlig rykte. I det dagligdagse livet i Norge har «moderate» muslimer som diskriminerer og sprer sekterisme en lang større injurierende kraft enn ekstremister i Langtvekkistan. Ideer spiller en overveiende stor rolle, og den islamske verden hadde neppe vært preget av nesten daglige terroraksjoner hvis sekterismen og islamismen hadde vært et marginalt problem.
Både islamister, sekterister og høyreekstremister prøver å splitte opp våre samfunn i «oss» og «dem». Å føre en effektiv kamp mot islamofobi og islamisme er umulig hvis ikke muslimer som helhet forsvarer menneskerettighetene, uavhengig av kjønn, legning og religiøs tilhørighet. Dette krever at muslimer må bli langt mer inkluderende enn det de er i dag. Dette innebærer igjen at sunnimuslimer og andre aksepterer ahmadiyyamuslimer som muslimer, og som en del av det islamske mangfoldet.
Foreningen Ilmr arbeider imot alle former for høyreekstremisme, og er under oppstart.
