bilindustrien

(Dagbladet): Et offentlig servicetilbud i Nederlands hovedstad sørget for at lørdagen til en av byens innbyggere gikk i dass.

Det var nemlig et såkalt UriLift-toalett som ga mannen problemer. Toalettene skal dukke opp når kveldstimene inntar Amsterdam for å hindre at folk urinerer på gata.

Og dukke opp var nettopp hva toalettet gjorde. Toalettet steg opp fra bakken uten forvarsel og traff en moped som kom kjørende. Mopeden ble slengt opp i lufta – og traff den stakkars forbipasserende.

Vitner sier til BBC at de hørte et kraftig smell da ulykka skjedde. Mannen slapp fra det hele med lettere skader, men måtte få behandling på sykehus.

Hva som gikk galt i teknologien inne i toalettet etterforskes nå.

(Dagbladet): «Vær så snill og hjelp meg. Hjelp meg. Jeg kjenner ikke beina mine. Jeg er så varm. Hjelp meg».

Blant andre likesinnede jenter løper Kayla Montgomery så fort hun kan for å komme først over målstreken.

Men når 18-åringen sier til treneren Patrick Cromwell at hun ikke kjenner beina sine, så mener hun alvor med det.

Det er ikke bare for å understreke hvor sliten hun er etter å ha løpt en 5000-meter eller andre langdistanser.

Har ingen følelse i beina

For jenta fra Winston-Salem i Nord-Carolina har ingen følelse i beina sine når hun løper – og ei heller når hun er ferdig med løpet.

Derfor kollapser 18-åringen hver gang hun når målstreken. Treneren må stå klar for å ta henne imot – og deretter bære henne bort for å få i henne drikke og ise ned beina.

For Kayla Montgomery har Multippel sklerose (MS) og mister følelsen i beina mens hun løper. Og hvis hun stopper – så kollapser hun. Sykdommen er kronisk, og angriper sentralnervesystemet – hjernen og ryggmargen.

Jenta fikk diagnosen for tre år siden, etter en fotballkamp. Hun måtte gi opp lagidrett, og satset heller på løping. Og nå er hun blant de største talentene i USA.

- Det å løpe får meg til å føle meg normal. Det er vanskelig å leve med en sykdom der kroppen din slåss mot seg selv. Så når jeg løper så føler jeg at jeg takler det. Så lenge jeg løper så er alt fint, forteller 18-åringen i en ESPN-dokumentar.

- En fordel

Trener Patrick Cromwell forteller at jenta var en av de tregeste på laget da hun startet, men etter mye hard jobbing og trening, så har hun blitt den raskeste av dem alle. Tidligere i år vant Kayla Montgomery 3200-meteren i statsmesterskapet i Nord-Carolina.

- Hun sa at jeg vil løpe, jeg vil løpe fort, og du må ikke holde tilbake, minnes treneren om beskjeden fra den bestemte jenta for tre år siden.

Når kroppstemperaturen øker under løpet svekkes nervesignalene fra hjernen til beina, og gradvis forsvinner følelsen i beina til Kayla.

Det har fått folk til å stille spørsmål om ikke 18-åringen faktisk har en stor fordel underveis i løpene.

- Noen mener det er en fordel å ikke kjenne beina sine mens man løper, men selv om jeg ikke kjenner smerten i beina, så kjenner jeg jo alt annet ubehag som kommer ved å løpe. Og siden jeg ikke kjenner beina mine, så kjenner jeg heller ikke hvor fort jeg løper – og det er en stor ulempe når man driver med løping, understreker Kayla overfor ESPN.

- Jeg tror det er en fordel med nummenheten. Men jeg tror ikke det er noen med hode på rett plass som ville byttet, som ville frivillig hatt MS for å kjenne nummenhet i beina mens de løper, sier trener Cromwell til New York Times.

Vil forsette så lenge hun kan

I vår avsluttet hun løpekarrierren sin ved Mount Tabor High School og startet ved Lipscomb University i Tennessee. Der tar hun biologi og håper på å utdanne seg til rettsmedisiner.

Men er det en ting hun ikke vil gi opp, så er det løpinga. Ikke før kroppen hennes tvinger henne til å slutte.

- Jeg håper jeg kan løpe så lenge jeg kan, og gjøre så mye ut av det, så lenge jeg kan. Hvis jeg en gang i framtida ikke kan løpe lenger, så kan jeg i alle fall se tilbake at jeg ga alt mens jeg kunne.

(Dagbladet): – Jeg ble litt hønemor for de gutta. Jeg syntes så fryktelig synd på mennene fra India som jobbet dag og kveld. Etter hvert begynte jeg å gå til brakkene de bodde i om morgenen og ga dem bakevarer og godteri. De ble jo bare tynnere og tynnere. Men jeg fikk beskjed om å aldri si noe til gartnerieieren. Han likte visst ikke sånt, sier Julie Skagestad.

45-åringen startet som butikksjef i et gartneri i Buskerud i 2010. Eieren (64) av gartneriet må til våren møte i Drammen tingrett tiltalt for grov menneskehandel og økonomisk kriminalitet. Ifølge tiltalen skal mannen ha utnyttet Raspal Singhs sårbarhet i hjemlandet India og i Norge til utføre tvangsarbeid i et halvår av gangen fra 2008 til 2011.

Ifølge tiltalen måtte han jobbe sammenhengende i opptil 14 timer av gangen med kun korte pauser. Lønna skal ha vært rundt 20 000 kroner. Han skal ha blitt fratatt passet sitt og skal ikke ha fått lov til å forlate gartneriet. Ifølge ham selv skal han heller ikke ha fått lov til å snakke med nordmenn (krever abb.)

64-åringen avviser anklagene og nekter straffskyld (krever abb.)
- Jeg blir fremstilt som slaveeier og drapsmann. Jeg er ikke et monster. Jeg orker ikke dette lenger. Med disse anklagene har jeg mistet alt, sa svigerfaren til Dagbladet tidligere i år.

Fikk god kontakt

Skagestad sier hun raskt la merke til overarbeida indiske menn ved gartneriet.

- De begynte tidlig å snakke med meg. De fortalte om falske kontrakter, at de ikke fikk lov til å ha lengre spisepauser og at de egentlig ikke fikk lov til å snakke med meg. De beskrev at de arbeidet under et veldig strengt regime. De var ulykkelige og hadde det vondt og vanskelig, sier hun.

Hun sier hun etter hvert fikk et godt forhold til Rasphal Singh og 17. mai 2011 inviterte hun ham og andre indiske arbeiderne hjem til 17. mai-fest. Ifølge tiltalen fra Oslo statsadvokatembeter arbeidet Rasphal Singh hver dag med unntak av en fridag, nemlig 17. mai.

- De så på 17. mai-toget for første gang og ble med hjem for å spise og hygge oss. Det var en veldig fin dag, sier Skagestad.

Møte etter razzia

I oktober samme år slo politiet og Økokrim mot gartneriet. Skagestad sier hun og de andre ansatte ble kalt inn til et møte av eieren etterpå.

- Vi fikk beskjed om å slå av telefonen og ta ut batteriet. Under møtet fikk vi beskjed om hva vi skulle si dersom politiet ville avhøre oss. Etter møtet møtte jeg kolleger i skjul og ble enige om historien som skulle fortelles, men jeg bestemte meg med en gang at jeg ikke ville være med på det. Jeg ville fortelle sannheten, forteller hun til Dagbladet.

Hun hevder hun har blitt oppsøkt av gartnerieieren og blitt fortalt at hun ikke skal fortelle sannheten. Hun sier hun har opplevd direkte trusler fra tiltalte og hans familie.

- Jeg har snakket med politiet flere ganger og fortalt alt jeg vet. Politiets oppfølging i en ganske så presset tid har vært enestående, sier hun.

«Kebabkasse»

Skagestad forteller at det var mer enn de indiske arbeiderne hun stusset over på gartneriet. Hun forteller at blant kassene kundene skulle henvende seg for å betale for varer, var det en egen kasse som bare gikk under navnet «kebabkasse».

- Det var et eldre kassaapparat som kontantbetalingen skulle legges i. For å åpne kassa måtte vi trykke på en knapp det sto «kebab» på og så la vi kontanter i den kassa. Samtidig måtte vi påse at de andre kassene fikk inn 10 000 kroner hver i løpet av arbeidsdagen, sier Skagestad, som sier hennes arbeidsforhold ved gartneriet var i henhold til regelverket og at hun personlig ble behandlet godt av gartnerieieren mens før det ble en politisak.

Dagbladet har sett dokumentasjon om hennes arbeidsforhold på stedet. Hun sier hun under arbeidsforholdet fortalte ei venninne om tilstandene ved gartneriet og ønsket at hun skulle varsle Arbeidstilsynet.

- Jeg tenkte i grunn der og da ikke på å kontakte politiet, sier hun.

Dagbladet er kjent med at politiet har avhørt flere tidligere og nåværende ansatte ved gartneriet. De alle fleste har en helt annen versjon enn hva Skagestad forteller, får Dagbladet opplyst.

I tillegg til 64-åringen er hans datter og tidligere svigersønn tiltalt for lignende forhold ved et annet gartneri i fylket. De nekter straffskyld. 64-åringens forsvarer, advokat Torgeir Falkum, sier hans klient ikke kjenner seg igjen i beskrivelsene i denne saken.

- Han avviser dette og registerer at hun er den eneste med denne oppfatningen. Han avviser at han skal ha truet henne på noe vis, sier han.