Mer fra Dagbladet Meninger:
Nobelkomiteen
tærer på sin ære
Nobelkomiteen har, ved å kaste Thorbjørn Jagland som leder, brutt med en sedvane og satt en presedens som blir plagsom i lang, lang tid: Press nytter.
De store teknologigigantene som Apple og Google skaper monopoler
Staten bør hjelpe gründerne å sprenge monopolene
Blåst av banen av soul
“Northern soul” er blitt kultfenomen
I dag kan Ytterhorn, Syse og Kullman Five kaste Jagland, og velge Kaci Kullman Five til ny leder av Nobelkomiteen
Det vil i tilfelle bryte med tidligere praksis i Nobelkomiteen
Det er et tankekors at det er så stille om Liu Xiaobo fra mange av dem som har gjort ytringsfriheten til sin kampsak
Det er forstemmende
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Det nye flertallet i Den Norske Nobelkomiteen har valgt Kaci Kullmann Five til ny leder og dermed kastet Thorbjørn Jagland, som hadde ønsket gjenvalg. Det er et oppsiktsvekkende valg – ikke valget av Kullmann Five, men å avsette Jagland – som sender et budskap både hit og dit. Det blir lagt merke til.
Nobelkomiteen har anstrengt seg for å imøtegå mistanker og anklager om å være for tett knyttet til Norges regjering og Stortinget. I utlandet har mange vanskelig for å oppfatte komiteen som helt uavhengig.
Og omvendt har norske regjeringer hatt vanskeligheter med å fraskrive seg ethvert ansvar for komiteens valg. Ingen andre tildelinger viser dette så sterkt som da Liu Xiaobo fra Kina i 2010 fikk Fredsprisen. Fra da av har Norges forhold til Kina skapt hodepine for norsk diplomati.
Nå har flertallet i Nobelkomiteen, ved å skifte ut lederen, bekreftet båndene mellom komiteen og de politiske institusjonene. Etter de borgerlige partienes seier i valget til Stortinget i 2013 fikk Nobelkomiteen et nytt flertall som altså førte til ny leder.
Dette er et brudd med tidligere sedvane i Nobelkomiteen. Francis Sejersted var oppnevnt av Høyre og ledet komiteen fra 1991 til 1999. Han ble gjenvalgt som leder mens venstresida hadde flertallet i komiteen.
For det andre ser det ut som et knefall for Kina. Og det ser ut som om de politiske myndighetene i Norge har presset fram et lederskifte i Nobelkomiteen. Det langvarige politiske ordskiftet i Norge om Jagland som leder, bare forsterker dette inntrykket for alle som bryr seg. Det har vært mange dårlig skjulte forslag om å be Kina om godt vær. Med ytringsfrihet har alle rett til å mene hva de vil, men av og til kan det være klokt å tie og tenke framfor å si noe dumt.
Jagland har nemlig vært Kinas fremste skyteskive helt fra Liu Xiaobo i 2010 fikk Fredsprisen, uansett om Kullmann Five og de andre medlemmene var med på et enstemmig vedtak.
«Jagland og hans kumpaner har gjentatte ganger brukt Nobelprisen som et politisk verktøy», het det i en lederartikkel fra det offisielle nyhetsbyrået Xinhua (Det Nye Kina) dengang.
«Jaglands arroganse og fordommer kan ikke skjule det faktum at Kina har gjort bemerkelsesverdig framgang når det gjelder demokratisering og menneskerettigheter», het det videre.
Kina anklaget Nobelkomiteen og Vesten for å bruke menneskerettighetene «som unnskyldning for å blande seg inn i andres indre anliggender og trampe på andre lands suverenitet».
Fredsprisen til Liu er da virkelig ingen omstridt pris, i hvert fall ikke for de som støtter ytringsfrihet på prinsippielt grunnlag, og i hvert fall ikke i Norge og andre demokratiske land, skulle vi håpe og tro. Prisen er bare «omstridt» fordi de kinesiske lederne føler seg fornærmet og da vil straffe norsk diplomati og næringsliv. Det er «å rette baker for smed» om man tror på Nobelkomiteens uavhengige stilling fra statsstyret.
Men ytringsfrihet er altså ikke så viktig å kjempe for når man rammes på pungen, mener øyensynlig en del folk som ellers ikke har så mye ideologisk til felles med Kinas Kommunistiske Parti (KKP).
Det har vært et tydelig politisk press for å få Jagland til å trekke seg. Og vi har sett statsminister Erna Solberg og Stortingets president, Olemic Thommessen, nekte å møte fredsprisvinneren Dalai Lama. Lurer noen med forstanden i behold på hvorfor?
Ikke prisen til Liu, men prisen til Barack Obama, som da var nyvalgt president i USA, er omstridt, og den var dum. Kullmann Five er medansvarlig for begge tildelingene.
Som ny leder sier Kullmann Five at det er «bred enighet i komiteen om at Thorbjørn Jagland har vært en god leder». Og komiteen skal hvert år velge leder. Etter klok sedvane vil hun ikke si noe om hva som har skjedd rundt Nobelkomiteens bord.
Men Nobelkomiteen dømmes ikke bare på hva den sier og ikke sier, snarere på hva den gjør. Det spiller liten rolle hva medlemmene har tenkt, hva de har sagt rundt bordet. Det avgjørende er hvordan deres avgjørelser oppfattes.
Medlemmene er helt likestilte. De kunne ha latt Jagland sitte videre i sin stol, gjort sine vedtak og fortsatt som før, men med nye medlemmer. Så kunne de ha tatt et lederskifte seinere, til og med gjort en avtale om et skifte seinere. Men de valgte å gjøre det nå, med den oppsikt det vekker, framfor å vente litt, til det ville virke utad som hva det egentlig er, nemlig ingenting å hisse seg opp for.
For de forfengelige ligger det i vervet som leder av Nobelkomiteen, å hvert år kunngjøre hvem som tildeles Fredsprisen og å holde hylningstalen for verdens øyne. Det er saktens noe. Men det ligger ikke noe mer makt der enn hos de andre medlemmene.
Derfor har Nobelkomiteen skapt en slags presedens, som vil vare i lang, lang tid, og plage både komiteen og Norges politiske myndigheter: Er man stor og sterk nok og legger tilstrekkelig press på lille Norge, så kan man tvinge Nobelkomiteen i kne.
Det hjelper ikke engang om dette skulle være delvis eller nesten usant. Mange vil prøve seg, og like tungt vil det være å stå imot.
