Mer fra Dagbladet Meninger:
Den nye retningen
I verdens rikeste land liker ikke finansministeren skatter og avgifter,
skriver Marie Simonsen.
Naive nordmenn
Etter å ha møtt ikke-nordmenn i Norge begynner jeg å lure på om de har rett, alle de som sier at vi er uendelig naive som tror vi lever i verdens beste land.
Autoriteter og amatører
Problemet er at det ikke er kunsten eller kunstnerne som får makten, men en liten gruppe akademikere, og de som snakker deres stammespråk.
Ansvar og skyld – og medansvar
Har vi ikke et ansvar for å hjelpe hverandre med å utøve dette ansvaret for våre gjerninger og misgjerninger? Både i Øygard-saken og Christoffer-saken har slikt medansvar vært fraværende.
- Det er ingen som ber deg ligge med oss.
Programleder Siri Kristiansen raser mot Irvoll-hets.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Mitt aller første møte med det helt ukjente, det som følger med global vandring og innvandring, var da vi låste opp et avstengt kjellerrom i bygården jeg bodde i den gangen. Rommet var helt mørkt, låst utenfra og med en vask som åpenbart ble brukt til samtlige gjøremål man ellers utfører på et bad. I rommet bodde en liten familie av afrikansk opprinnelse. Senere fortalte de som hadde låst seg inn, på borettslagets vegne, at menneskene i rommet hadde stirret forskremt på dem. En halv time senere, i den glipen av tid nordmennene brukte på å summe seg og forstå hva de nettopp hadde sett, forsvant familien.
Noen år senere var jeg på visning i et litt falleferdig hus, men med fin tomt og det som heter «potensiale» i prospektene. Der inne bodde det så mange somaliere at vi ikke klarte å telle dem. Sengene var stablet inntil hverandre og oppå hverandre i samtlige rom, bortsett fra badet. Eieren, som kunne fortelle at han hadde et enda større hus litt lenger opp i gata, fortalte fornøyd at han fikk penger av kommunen for å leie ut til «disse folka». Det tjente han slett ikke dårlig på, kunne han fortelle – uten at det sto helt klart for meg nøyaktig hvilken status eller posisjon disse menneskene hadde som gjorde dem så vidt innbringende. Eller hvilke kommunale ordninger som lå til grunn for pengeoverføringene.
Etter hvert som jeg har blitt eldre møter jeg stadig flere som opplever at noen de kjenner blir sendt ut av landet. Noen av dem har bodd her i åtte-ni år, jobbet, betalt skatt og etablert familie. En fikk først avslag på søknaden sin, men fikk forlenget oppholdstillatelse på grunn av krigen i Irak. I løpet av de årene fikk han barn i Norge. Det ble ansett som «for løs tilknytning til landet» til at han fikk bli. En annen opplevde at kona og barna fikk oppholdstillatelse, men ikke han. Så nå får familien penger av Staten i stedet for å forsørge seg selv, som de hadde gjort i alle årene fram til det endelige utvisningsvedtaket ble fattet.
Samtidig som Carl I. Hagen og Jan Arild Ellingsen vekselvis forteller oss at tragedien i Årdal ikke ville ha funnet sted om de hadde styrt landet, og tar til orde for lukkede asylmottak, leser jeg en svensk bok om barn som forsvinner. Og som ingen leter etter. «De förlorade barnen» handler om barn som forsvinner fra asylmottak. I Sverige, skriver forfatterne, har 783 mindreårige forsvunnet mellom 2007 og 2012. I Norge er det 250 som har blitt borte, uten at noen har eller tar ansvar for å forsøke å finne ut hva som skjer med dem, hvor de forsvinner eller hvorfor.
I boken har journalistene Katia Wagner og Jens Mikkelsen fulgt sporene fra noen av disse unge menneskene og funnet dem rundt omkring i Europa. To av dem holdt til i Oslo, en livnærte seg som gutteprostituert. Den andre ble skambanket da han nektet å selge narkotika for marokkaneren som hadde plukket ham opp på gata.
Det er når man hører sånne historier, og det stadig blir flere av dem, at man begynner å lure på hva som egentlig foregår der ute. Eller rettere: Her hjemme. Er dette virkelig et land hvor barn kan forsvinne uten at noen bryr seg? Er dette et land hvor mennesker kan tjene godt på å stable mennesker oppå hverandre og leie ut sengeplasser til kommunen? Og et land hvor man syns det er greit å skille foreldre fra barn og fornuftig å sende ut forsørgeren slik at resten av familien blir sosialklienter?
Jeg innbiller meg at det er bred enighet om at vi ikke skal ta inn flere flyktninger enn vi klarer å håndtere, innenfor rammene av universelle ordninger og et tillitsbasert samfunn. Det betyr selvsagt at folk må sendes ut, helst mye raskere enn tilfellet er i dag. Enten de er enslige barn, familier eller menn som søker arbeid. Og likevel, selv om vi erkjenner at veien til å bevare det vi liker aller best ved å bo i Norge er å gjøre seg hard mot mennesker som skulle ønske de var oss, så tenker jeg – stadig oftere – at vi mister noe av oss selv på veien. Mens vi leter etter skjæringspunktet mellom humanisme og realisme siger det sakte inn en erkjennelse av at vi har vært naive i innvandringspolitikken. Ikke fordi det kommer for mange eller for få. Men rett og slett fordi vi ikke vet hva som foregår med dem som faktisk er her.