bilindustrien

fra Ark

(Dagbladet): – Er dere klare til å dø?

Det skal ha vært noen av de siste ordene til bussjåføren, før den fullastede skolebussen veltet inn i et tre.

Hendelsen skjedde i amerikanske Tennessee for to dager siden, og bilder viser at bussen nærmest var delt i to.

- Min datter sa rett før bussen snurret rundt at han tråkket på gassen rundt svingen og spurte dem: «Er dere klare til å dø?», sier trebarnsmor Jasmine Mateen til CBS News.

At sjåføren kom med disse uttalelsene er ikke bekreftet av myndighetene.

Mange alvorlig skadd

Trebarnsmorens seks år gamle datter var en av fem barn som ble drept i det voldsomme sammenstøtet. Dattera satt ved siden av en av de andre barna hennes.

- Jeg er sint og såret, sier Mateen.

Ifølge politisjef Fred Fletcher var det 35 grunnskoleelever på bussen, og flere er alvorlig skadd. 23 barn ble fraktet til sykehus. Tre av de drepte gikk i fjerdeklasse, én i førsteklasse og én i barnehagen.

Elevene gikk på skolen Woodmore Elementary.

- Det mest unaturlige i verden for foreldre er å sørge over tapet av et barn. Det er ikke noen ord som kan trøste en mor eller far. Så i dag ber byen for disse familiene, sier borgermester Andy Berke.

Kjørte fort

Bak rattet satt Johnthony Walker (24) som skal ha kjørt mye fortere enn tillatt hastighet på stedet. Han skal også ha kjørt på en vei som ikke inngikk i den planlagte skoleruten. Veiforholdene skal også ha vært gode i området hvor bussen kjørte.

Walker skal ikke ha noe kriminelt rulleblad i Tennessee, ifølge lokale og nasjonale myndigheter. Han er nå fengselet og blant annet siktet for uvøren kjøring med døden til følge.

Nå har politiet tatt hånd om bussens sorte boks, i håp om at den kan gi ytterligere svar på hva som faktisk skjedde.

fra Ark

Den kristne TV-kanalen Visjon Norge kom i hart vær etter at NRK viste dokumentaren «Pengepredikanten», 25. oktober. Her ble det satt søkelys på at TV-pastor Jan Hanvold i Visjon Norge, har samlet inn én milliard kroner de siste femten årene, og at minstepensjonister og uføretrygdede er de flittigste når Hanvold ber folk om å gi. TV-pastoren har samtidig bygd opp et privat eiendomsimperium.

Kringkastingsrådet har fått til sammen 21 klager på Brennpunkt-dokumentaren om Visjon Norge-sjef Jan Hanvold. Men de har også mottatt seks henvendelser med skryt av dokumentaren.

Klagerne mener blant annet at programmet er på grensen til overgrep, at NRK henger ut Hanvold ved bruk av løgn og forfalskning, at og at Hanvold ikke fikk svare ordentlig for seg. En klager mente også at NRK i programmet latterliggjorde minstepensjonister og andre som støttet kanalen, og la til at dette ikke er en uensartet gruppe med mange oppegående personer.

Etter at dokumentaren ble vist har TV-pastor Jan Hanvold, sagt at han ikke forstod hva slags program han medvirket til.

– Jeg er veldig takknemlig for at folk står opp for oss, for slik det er fremstilt i Brennpunkt er blank løgn og hets, har Hanvold tidlgiere uttalt til Dagen.

- Vi var tydelige

Vebjørn Selvbekk, rådsmedlem og redaktør i avisen Dagen, stilte spørsmål om hvilke premisser som ble gitt til Hanvold, i forbindelse med hans medvirkning i dokumentaren.

- Vi har vært veldig tydelige på hva det er vi har forsøkt å lage, sa Brennpunkts Bjørn Olav Nordahl, som hadde regien på dokumentaren.

Han forteller at de først gikk bredt ut, og ville se nærmere på kristne miljøer utenfor den norske kirke. Dette ble Hanvold opplyst om. Når de fant interessant informasjon om Visjon Norge og Hanvold ble fokuset derimot snevret inn. Han forteller at de har hatt løpende kontakt med Hanvold fra april og frem til sendedato.

- Før siste intervjuet, hvor han ble konfrontert med en god del av de økonomiske disposisjonene, fikk han 16 spørsmål, med underspørsmål, en og en halv uke før vi intervjuet han. Han fikk gå gjennom alt på forhånd, slik at han ikke skulle bli overrasket over hva vi spurte om, sier Nordahl.

Han legger til at Hanvold også fikk se dokumentaren før sending.

- Han var her i god tid før sending, og fikk se denne filmen. Etterpå sa han at han ikke hadde noen innvendinger, og at han ikke kunne se noen faktafeil. Vi skiltes som ganske forlikte. Så har han valgt en annen kommunikasjonsform etter at han skjønte at det tok litt av i norske medier og i sosiale medier, sier Bjørn Olav Nordhal.

- Ikke noe lureri

Rådsmedlemmene var samstemte om at dokumentaren var godt laget. Rådsmedlem Finn Egil Holm legger likevel til at han synes spørsmålet til Vebjørn Selbekk er sentralt, siden Hanvold har sagt at han mener han var med i programmet på falske premisser.

- Men etter det vi har hørt her i dag, er det vel ikke noen tvil om at programmet er basert på fakta, det har ikke vært noe lureri og det har vært en helt ryddig, normal prosess i forbindelse med at programmet endte opp slik som det gjorde, sier Holm.

Han legger til at det er vanskelig å være kritisk til programmet.

- Jeg tror også at det er sånn, at noe av reaksjonene fra Jan Hanvold bunner i at han ikke helt har likt de skarpe reaksjonene som har kommet på programmet. Det er faktisk noe helt annet, sier Holm.

- Mannen driver en TV-kanal

Også rådsmedlem Inger Gunn Sande, som også er daglig leder i Nordnorsk kommunikasjon, mener at Hanvold ikke har noen grunn til å si at han føler seg lurt.

- Mannen driver en TV-kanal. Han vet jo hvor sterkt TV-medier er. Er det noen som vet det, så er det han. Så da synes jeg ikke han kan ikke komme i ettertid og si at han ikke skjønte hva han var med på, sier hun, og legger til at hun synes det er veldig betimelig å sette søkelys på temaet som tar opp i dokumentaren.

- Jeg synes det var en knakende god dokumentar. Punktum, sier Sande.

Parallellsamfunn

Rådsmedlem Phillip Rygh, som er tidlgiere Krf-politiker, sier han kjenner godt til miljøene som beskrives i dokumentaren. I likhet med flere i klagebunken, tar han opp at han mener noen grupper ble presentert som noe enkle, og at det ble sagt at det var uføretrygdede, minstepensjoniser og andre som støttet Visjon Norge. Han mener dette ikke nødvendigvis gir et riktig bilde av Visjon Norges seeere.

Også rådsmedlem Torgeir Nærland mener dokumentaren viste god og kritisk journalistikk, men mener den tegner et noe ensidig og negativt bilde av mennesker i dette miljøet, som uføretrygdede og gamle, som bli utnytta.

Han stiller spørsmål om NRK her bidrar til å skape, elller å forsterke parallellsamfunn, ved å tegne et så ensidig bilde av en stor gruppe. Til dette svarer kringkastingssjeg i NRK, Thor Gjemund Eriksen, at NRK er veldig opptatt av dette temaet, og at de skal speile bredden.

- Så tenker jeg at man også kan tenke at det har den motsatte virkningen. At det å sette søkelys fører til at vi får en debatt om ulike miljøer, som fører til åpenhet og større oppmerksomhet, sier Eriksen.

Solvik-Olsen til Visjon Norge

I kveld er samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (Frp) gjest i kanalen. Flere har kritisert besøket, og mener dette kan tolkes som at han gir legitimitet til Jan Hanvolds arbeidsmåter. Blant dem som mener det kan tolkes slik er Bård Vegar Solhjell, mediepolitisk talsperson i SV, Espen Ottosen, informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband, Jens-Petter Johnsen, direktør i Kirkerådet i Den Norske Kirke og Kristin Mille, generalsekretær i Human-Etisk forbund.

- Hvis han ønsket å markere at han er kritisk til det som er blitt avdekket av Brennpunkt, ville det å la være å stille opp, være en enkel og klok måte å markere det på, har Solhjell uttalt til Dagbladet.

fra Ark

I 2003 ble popstjerna Anastacia Lyn Newkirk (48) diagnostisert med brystkreft og gjennomgikk både operasjon og strålebehandling for å bli kvitt sykdommen.

Ti år senere fikk hun brystkreft for andre gang og ble da tvunget til å avlyse alle konserter, reiser og opptredener.

Anastacia, som for alvor slo gjennom som artist tidlig på 2000-tallet med låtene «I’m Outta Love», «One Day in Your Life» and «Left Outside Alone», har i tillegg til kreftdiagnosen også måttet slite med sykdommen Chrons siden hun var 13 år gammel.

Nervøs for å vise arrene

Nå stiller 48-åringen opp splitter naken på forsiden av magasinet Fault, der hun viser fram de synlige arrene etter brystkreftoperasjonen i 2013.

- Jeg er nervøs for å la folk se dem, virkelig. Men jeg vil ha muligheten til å dra på stranda uten at fotografene er de første som tar bilder av kroppen min. Jeg ønsker å være fri, sier hun til magasinet.

Arrene, som vanligvis etter en slik operasjon er synlige på fremsiden av kroppen, strekker seg ned over Anastacias rygg. Kirurgene måtte finne en annen måte å gjøre inngrepet på grunnet hennes tatoverte kropp.

- Jeg hadde ikke forventet at arrene skulle være så lange, men det var den eneste måten å gjøre det på, sier hun i intervjuet.

- Arrene er kunst for meg

Etter at kreften satte synlige spor på hennes kropp, forteller Anastacia at det å få tilbake motet til å vise fram kroppen igjen har vært en lang prosess.

- Denne fotoserien er den riktige måten for meg å gjøre det på. Nå kan jeg være sikker på at verden ser arrene slik jeg ser dem – som kunst, sier 48-åringen.

For Anastacia har alle operasjonene og sykdommen tatt bort mye av det kvinnelige ved henne, og det er noe hun aldri vil få tilbake.

Men i intervjuet forteller hun at det å vise seg fram på denne måten hjelper henne med å endelig føle seg som den kvinnen hun en gang var.

Kastet klærne i musikkvideo

I 2008, fire år etter at hun måtte utføre en rekonstruerende operasjon på brystene på grunn av kreftsykdommen, kastet sangstjerna klærne i musikkvideoen til låta «I Can Feel You».

I videoen poserte Anastacia blant annet toppløs i et svømmebasseng.

- Jeg føler meg ikke som et offer på grunn av alt dette, jeg viser fram sykdommene mine som medaljer, sa hun den gang.

Sangeren giftet seg i Maxico i april 2007 med sin tidligere livvakt Wayne Newton, men paret gikk hver sin vei i 2010 etter at Anastacia søkte om skilsmisse.

fra Ark

(Dagbladet): – Vi har vært bevisste på å ikke krangle underveis, og det har vært veldig gøy, sier forfatter Hilde Hagerup til Dagbladet.

- Når man kjenner hverandre så godt gjør det at man har litt mindre respekt for dønn ærlige tilbakemeldinger. Vi tør å ta hverandres tekster, fortsetter forfatter og søster, Hanne.

- Vi bor heldigvis fra hverandre, konkluderer, du gjettet riktig, forfatter og pappa, Klaus, med et smil.

Lang prosess

Klaus, Hilde og Hanne Hagerup startet tilbake i 2012 jobben med å skrive historien bak årets NRK-julekalender, «Snøfall» (se faktaboks), og det er Hanne som hadde ideen til adventskalenderen.

Selve produksjonen startet i 2014, og torsdag har NRK presselansering for serien. Om en uke er det endelig klart for premiere.

Dagbladet treffer den kreative familien på Operaen i Oslo.

- Vi håper «Snøfall» står igjen som en serie som skaper julestemning for både store og små, og at familien har lyst til å se den sammen. At folk sitter igjen med en spenningshistorie, men også finner en ro ved å følge med, sier Hilde.

- Og at man forstår hvor viktig det er å være glad i hverandre, sier Klaus.

Koster 50 mill.

Og det er ikke et lite juleunivers familien har vært med å skape. Ifølge tall Dagbladet har fått tilsendt fra NRK er totalbudsjettet på hele 50 millioner kroner.

- Vi visste ikke at budsjettet ble så stort da vi startet, og for oss er det helt gigantisk. Samtidig er dette mye tv for pengene, forteller Hanne, som avslører at de tre manusforfatterne også er med som statister.

- Det var veldig gøy. Jeg har aldri vært så stressa før, selv om alt jeg skulle gjøre var å gå inn en dør å si «her var det fint». Detaljene som er med på sett er utrolige.

Finner en portal

I «Snøfall» møter seerne foreldreløse «Selma» på ni år som tas vare på av nabodama «Ruth». «Selma», som dagdrømmer om sin avdøde mamma og pappa, befinner seg en dag i et gammelt antikvariat. Der kommer hun over det som viser å være en hemmelig portal.

På magisk vis befinner hun seg plutselig i nisseland, i landsbyen Snøfall, og der starter julemagien, forteller forfatterne.

Forrige uke kom det imidlertid kritikk fra Norges Fosterbarnforening i retning NRK. De reagerte sterkt på «Snøfall»s framstilling av den strenge «Ruth» og barnevernet i serien, og hevder det kan føre til mobbing av fosterhjemsbarn.

- Ikke bioligi, men kjærlighet

- Vi tar kritikken på alvor. Det er viktig for oss å si, men hun som tar seg av «Selma» i serien er ikke en fostermor, hun er en nabo som ikke helt får det til. Samtidig, «Selma»s reise i «Snøfall» handler om at familiebånd ikke er biologi, men kjærlighet, sier Hilde.

- Hovedkonflikten er ikke mellom «Ruth» og «Selma». Naboen er ikke en skurk i det hele tatt. Før man forteller hvordan ting skal være, må man fortelle hvordan de ikke skal være. NRK Super er utrolig bevisste på ansvaret de har overfor barn, sier Hanne.

Skrevet 10 000 sider

Den svært meritterte Klaus Hagerup har jobbet som regissør, skuespiller og forfatter siden 60-tallet, og har vunnet en rekke priser, blant dem Brageprisen. Han forteller at det å lage en barnefortelling «nå» kontra «da» ikke nødvendigvis er så forskjellig.

- Nei, i bøkene mine finnes ikke mobiler og Facebook, men opplevelsen av å være barn er fortsatt den samme. Det viktige er å fortelle om karakterer som går gjennom en emosjonell utvikling, som er på en reise, sier Klaus.

Å skrive «Snøfall» har også vært en reise for Hilde, Hanne og Klaus, en svært lang en. De har jobbet tett med NRK i prosessen.

- Kona (Bibbi Børresen) har lest gjennom alt, og har talt underveis. Det er faktisk over 10 000 sider, forteller Klaus.

Tuller ikke med jula

Siden seint på 70-tallet, da «Jens Petrus Andersen» (Henki Kolstad) og «Tøflus» (Åsmund Huser) snurret film i «Jul i Skomakergata», har generasjoner på generasjoner med nordmenn funnet fellesskap i NRKs adventskalendere.

Den aller første kom i 1970 og het «Barnas førjulskalender», og siden den gang har blant annet «Portveien», «Amalies jul», «Jul i Blåfjell», «Jul i Svingen», «Julekongen» og «Jul på Månetoppen» rullet over norske tv-skjermer.

Det er med andre ord en tung kulturarv som nå hviler på skuldrene til familien Hagerup.

- For oss har noe av det viktigste vært å ikke tulle med jula, forklarer Hilde.

Leker morderleken

- Ja, også er det viktig at det er konflikter, at personer utvikler seg gjennom serien, fortsetter Klaus.

- Det må være et karakterdrevet drama sett gjennom et barns øyne. Ikke ovenfra og ned, men nedenfra og opp, konkluderer Hanne, og legger til at magien og eventyrene i Harry Potter er en av inspirasjonskildene til «Snøfall».

- Hvordan feirer familien Hagerup jul?

- Vi har grøt 23. desember. På julaften er det til vanlig ribbe, og så pakker vi opp gavene før middagen, for hvorfor skal man vente. Etter det er det lek, og «Morder i mørket» er favoritten, den har vi holdt på med nå i fire generasjoner, forteller de.

- I år feirer vi hos meg, og da blir det kalkun. Sorry, folkens, sier Hilde og legger strategisk skylden på sin britiske ektemann.

«Snøfall» har premiere torsdag 1. desember klokka 18 på NRK Super, men kan også ses på NRK1 klokka 18.35, og strømmes fra klokka 06.

fra Ark

(Dagbladet): Tjue timer etter at en stål- og betongkonstruksjon raste sammen ved et kullkraftverk i det østlige Kina, leter store letemannskaper med hunder fortsatt etter overlevende i ruinene.

40 arbeidere er bekreftet omkommet, fem er skadd, mens det fortsatt er ukjent hvor mange som ligger under den sammenraste konstruksjonen, melder engelskspråklige kinesiske medier – de fleste med det statlige nyhetsbyrået Xinhua som kilde.

Det var ved 22-tiden lokal tid onsdag at plattformen til et kjøletårn under oppføring ved et kullkraftverk knakk sammen i byen Fengcheng i Jianxi-provinsen.

Uansett hva dødstallene ender opp i, er dette en av de største enkeltulykkene i arbeidslivet i Kina under den industrielle boomen de siste årene.

Eksplosjon – 173 drepte

Ulykken som har krevd flest dødsofre, skjedde i den nordlige havnebyen Tianjun i september 2015.

Da ble 173 mennesker drept i to eksplosjoner i en lagerbygning til en kjemisk bedrift. Store naboområder ble ødelagt, og etterforskningen har vist at feil lagring av kjemikaliene var årsak til eksplosjonen.

Etter den ulykken har kinesiske myndigheter intensivert sikkerhetsarbeidet i bygg og anlegg og ved fabrikkanlegg.

Bildelfabrikk

Arbeidsulykken som har tatt nest flest liv, skjedde på en fabrikk for bildeler i Kunshan i det østlige Kina i august 2014, viser en oversikt som BBC har samlet.

Gasser og støv utløste en eksplosjon som tok livet av minst 75 arbeidere. Minst 180 ble skadd.

I november 2013 ble 62 mennesker drept i en eksplosjon da en oljeledning sprakk lekk i Qingdao i Shandong-provinsen.

Ellers gruveulykker gjengangere på ulykkesstatistikken i kinesisk arbeidsliv.

En av de siste store gruveulykkene skjedde i en naturgips-gruve i Pingyi i Shandong-provinsen like før jul i fjor. 17 gruvearbeidere ble sperret inne, og de fleste omkom.

Kritikken mot sikkerheten i gruva førte til at styreformannen i gruveselskapet tok sitt eget liv to dager etter ulykken.

fra Ark

(Dagbladet): En eksplosjon har rystet området ved guvernørens kontor i den tyrkiske byen Adana, ifølge CNN Turk.

Ifølge Reuters skal minst fem personer være skadet i eksplosjonen.

Guvernøren tilhører det prokurdiske partiet HDP.

Saken oppdateres.

fra Ark

(Dagbladet): «Eier og innehaver av dyr plikter uansett skyld fra sin side å erstatte skade som dyret volder på person eller på klær eller andre vanlige bruksting mens noen har dem på seg».

Det sier skadeerstatningsloven om dyreeiers plikter. Denne måneden fikk Marleén Hodne fra Måløy kjenne ansvaret på kroppen.

Hunden Ivo må ta ansvaret for at en person falt og brakk lårhalsen. Nå må Hodne, som er ufør og aleinemor, betale 100.000 kroner i erstatning, skriver NRK Sogn og Fjordane.

Henlagt på grunn av bevismangel

På Facebook presenterer Hodne saken slik:

«Det hele startet 27. november 2014. Jeg var ikke helt i form, så ei venninne gikk tur med Ivo på fjellet i halvannen time. Når hun kom tilbake lurte hun på om Ivo skulle komme inn eller stå ute i bånd da han var litt gjørmete på labbene. Han likte å ligge i bilburet sitt i bilen, med bagasjeromsluka åpen. Båndet pleier å bli festet i hengerfestet. Det ble også gjort denne dagen. Når Ivo vil inn pleier han å gi fra seg et kort lite ‘boff’. Ivo hoppet inn i buret og båndet ble festset på tilhengerfestet. Venninna mi og jeg gikk inn i huset for å skravle. Etter en stund ringte det på døren og jeg lukket opp. Det var naboen som kom og informerte meg om at Ivo var innblandet i en ulykke. Jeg byksa ut døra og bort i veien, 15 meter fra huset. Ambulansen kjørte akkurat videre med den forulykkede, men det var ei dame som sto ved en bil. Så jeg gikk bort. Hun kunne fortelle at hun var på besøk hos en annen nabo i gata da de hørte noen rope om hjelp.»

Samme kveld skal Hodne ha fått vite at den fornærmede hadde fått lårhalsbrudd og måtte inn til operasjon. To uker senere fikk hun historien gjenfortalt:

«Hun fortalte at hun hadde gått tur opp til byggefeltet hvor jeg bort, og like ved mitt hus kom Ivo løpende mot henne. Han verken bjeffet, knurret eller viste tenner. I sin forfjamselse dro hun i halsbåndet til sin egen hun og dro ham opp på bringa. I det hun gjorde det, tråkket hun over og datt».

Saken ble anmeldt av fornærmede et snaut år etter at hendelsen fant sted.

- Fornærmede ringte til politiet rundt det tidspunktet hvor hendelsen fant sted. Det ble skrevet en egenrapport basert på den samtalen. Etter at saken ble anmeldt i 2015 ble det foretatt en samtale med fornærmede. Saken ble henlagt noen måneder senere, på grunn av mangel på bevis, opplyser Nils Bakke, fungerende lensmann ved Vågsøy lensmannskontor, til Dagbladet.

- Kan bli amerikanske tilstander

Etter at saken ble henlagt, ble Marleén Hodne stevnet inn for forliksrådet.

- Det endte med at jeg fikk et valg: Enten måtte saken gå til tingretten, eller så måtte vi inngå et forlik, forteller hun til Dagbladet

På grunn av fare for en høy regning ved å ta saken til tingretten, valgte Hodne å inngå et forlik på 100 000 kroner. Hun ble dermed ansett for ikke å være ansvarlig for skaden, men skulle erstatte skadeomkostninger.

- Jeg tenker at hundeloven er for vag – den sier at vi som hundeeiere skal ta skylda uansett. Det kan bli amerikanske tilstander. Vi må i større grad spesifisere loven. At det for eksempel må være merke på gjenstand eller person før man kan holdes ansvarlig som eier. Eller at vitner ser at hunden faktisk har hoppet på en person. Hundeloven sier at du som eier er ansvarlig for erstatning, men på hvilket tidspunkt trer dette i kraft?

Mener loven er tydelig

Til NRK sier Trine Hage, administrerende direktør i Norsk kennel klubb, at erstatninger som dette er sjeldne.

- Hundeloven er veldig klar. Du har ansvaret for din hund, og du skal ha kontroll på den.

Det er advokat Stephan Didrich Eid, som samarbeider med Norsk kennel klubb, enig i.

- Loven er tydelig, men eierne reagerer ofte på at det er en pliktlov. Den gir ingen rettigheter, kun plikter, og overlater alt til eier. Skade på person anses som et objektivt ansvar, er det snakk om skade på en annen hund blir det ofte tatt en mer konkret vurdering, sier Eid til Dagbladet.

Han mener at saker som dette ikke er veldig vanlige, og at det ofte dreier seg om mindre erstatningsbeløp.

- I denne saken har sakene forhandlet og kommet fram til et beløp på 100 000 kroner. Betingelsen da må være at det finnes en årsakssammenheng mellom lårhalsbruddet og hunden. Så må personen ha et økonomisk tap på 100 000. I legesaker erstatter man ofte egenandel, men dersom fornærmede er selvstendig næringsdrivende kan det bli snakk om større beløp.

- Alltid ha kontroll

Stephan Didrich Eid forteller at sakskostnadene ved å ta en sak til tingretten, kan bli store.

- Man er nødt til å ha med seg advokat. I Oslo vil en sak i tingretten fort koste mellom 50 000 og 100 000 kroner for én dag. Dersom du taper saken, kan du bli sittende igjen med en regning på mellom 150 000 og 200 000 kroner.

Han understreker at utfallet av situasjoner som Hodnes, ofte kan oppfattes som litt underlig.

- Problemet med personskadet, hvor eier får et objektivt ansvar, er at de må betale selv om de ikke har skyld i det. Likevel skal man alltid ha kontroll på hunden på områder hvor allmennheten er tilstede. Man vet aldri hva som kan skje, selv den snilleste hund kan miste kontrollen.

NRK har vært i kontakt med både fornærmede og fornærmedes advokat, som ikke ønsker å uttale seg om saken.

fra Ark

(Dagbladet): I går formiddag ble en 32 år gammel mann pågrepet og siktet for drap eller medvirkning til drap på 23 år gamle Egil Tostrup Bråten, som ble funnet drept utenfor Oslo-hybelen sin i 2002.

Det er første gang noen pågripes i saken.

Den tyrkisk-fødte, norske mannen er tidligere domfelt ti ganger, blant annet for ID-forfalskning, ran, innbrudd, trusler og for flere tyverier av blant annet spilleautomater og biler.

- Han nekter straffskyld, sier forsvarer Vidar Lind Iversen til Dagbladet.

Lang liste

«I perioden januar 2001 til august 2005 ble han domfelt fem ganger, blant annet for ran, grovt tyveri, bilbrukstyveri, naskeri etc. I tillegg er han også domfelt for vold, trusler og narkotika», heter det i en dom fra 2010.

Sammen med en annen person ble han i 2011 dømt for å ha oppbevart 2,7 kilo cannabis. Han skal også ha dyrket cannabis.

- Han tar siktelsen tungt, sier forsvarer Lind Iversen.

Lydopptak og video

Egil Tostrup Bråten var fra Våler i Hedmark, og hadde bodd i Oslo i fire år da han var på kinofilmen «xXx» på Eldorado med noen venner, kvelden 18. november 2002.

Han var på vei til hybelen sin etter å ha blitt med vennene hjem etter kinoturen, da en politipatrulje i 00.50-tida tilfeldigvis kjørte nedover Nordahl Bruns gate i Oslo. På bakken, bak en parkert personbil, lå Egil Tostrup Bråten i en blodpøl, med stikkskader i brystet.

Politibetjentene forsøkte å gjenopplive ham på stedet, men han døde kort tid etter på Ullevål sykehus.

Siden har saken stått som et av 2000-tallets uløste drapsgåter.

Venner beskriver Bråten som en som aldri gjorde en flue fortred. Foreldrene har siden november 2002 jaktet på den eller de som tok livet av sønnen. Denne gangen ønsker de ikke kommentere utviklingen i saken.

- Han var en livlig kar som søkte sosialt samvær. Han fant stadig nye venner. I tillegg var han et ekstremt rettferdighetsmenneske, sier en av kameratene, Øyvind Bratlie Skaare, til Dagbladet.

Med ny teknologi har saken jevnlig blitt tatt opp siden.

- Saken er fremdeles under etterforskning. Vi er blant annet opptatt av dette med DNA og ny teknologi rundt det. Vi har også tidligere vært hos Scotland Yard i London med lyd- og bildeopptak, sa seksjonsleder Grete Lien Metlid ved politiets voldsavsnitt til VG i fjor.

Lydopptak fra et portrom og overvåkningsbilder av to menn som gikk forbi den døende 23-åringen der han lå langs veien, har vært sentrale i etterforskningen.

Filmet to menn

Fire minutter før Bråten ble funnet i en blodpøl, filmet et overvåkingskamera to menn som passerte inngangen til Bygdelagets hybelhus i Nordahl Bruns gate i Oslo sentrum. Politiet sa at de etter samtaler med dem, ikke mistenkte at de hadde noe med saken å gjøre.

Kvelden Bråten ble funnet drept, så en drosjesjåfør to personer følge etter 23-åringen. De to ble bedt om å melde seg, men politiet har aldri hørt noe fra dem.

Om den nå pågrepne mannen mistenkes å være én av disse to, vil ikke politiet gå inn på. Han var 18 år da Bråten ble drept.

En av politiets teorier har vært at Bråten var et tilfeldig offer. Fortsatt sier politiet at den drepte og den siktede tilsynelatende ikke hadde noen relasjon.

- Oss kjent, var det ikke ingen relasjon mellom de to, sier leder for voldsavsnittet, politioverbetjent Stein Olav Bredli, til Dagbladet.

- Et meningsløst drap

- Det var et meningsløst og stygt drap, sier privatetterforsker Finn Abrahamsen.

Han var politioverbetjent og ledet voldsavsnittet i Oslo da Bråten ble drept.

- Denne saken har tynget politiet i mange år. Drapet bærer preg av at han var et tilfeldig offer, at han trolig var et ransoffer. Dette var en ung gutt uten noen problemer, som intetanende gikk fra kino, sier han.

Abrahamsen mener nettverket rundt den siktede 32-åringen nå vil bli noe av det mest interessante for politiet.

- Jeg vet at politiet har gjort et dypdykk i saken, og jobbet med den som en cold case-sak. Det betyr at de har snudd alle steiner og funnet et vitne som de vil gå videre med. Hvorfor han har blitt avhørt for tre år siden, vet ikke jeg, men det betyr at de har jobbet med denne saken hele tida, sier Abrahamsen, som ga seg i Oslo-politiet i 2007.

Kriminelle miljøer

Privatetterforskeren forteller at de sjekket ut mange personer fra det kriminelle miljøet og fra ungdomsgjengene som holdt til i området i Oslo sentrum på begynnelsen av 2000-tallet.

Mannen som nå er siktet var bare 18 år da Egil Tostrup Bråten ble drept.

- Vi avhørte masse vitner da. Også ungdom i forskjellige gjenger. Vi vet det var gjenger den gangen som kunne finne på slike ting. Ingen av de nådde opp da, sier han. Vi så også inn i det tunge kriminelle miljøet, sier han.

- Tror du politiet nå har DNA-spor å gå på?

- Det vet jeg ikke, men en kan aldri utelukke at man har nådd fram til noe ved hjelp av nye metoder, sier han.

32-åringens forsvarer, Vidar Lind Iversen, satt i går i lange avhør med siktede.

- Det er ikke så mye jeg har å si, annet enn at han tar det tungt, sier han til Dagbladet.

Ragne Kristin Farmen, førsteamanuensis i rettsgenetikk og tidligere daglig leder ved det private DNA-instituttet Gena, sier at Rettsmedisinsk institutt tok i bruk ny DNA-teknologi i 2013.

- Teknologien er basert på det samme som tidligere, men den er mer følsom og har flere DNA-markører. Det har gitt større sannsynlighet for å få fram en profil, sier hun og nevner at det har gitt nye sport i både Monika- og Kristin Juel Johanessen-saken.

fra Ark

Fraværsproblemet i videregående forsvinner ikke. De som vil se, vet at problemet ikke først og fremst har å gjøre med vgs., men har dypere røtter. De som ikke fullfører slet allerede på barneskolen.

Det er altså ikke snakk om uregjerlig ungdom som heller vil finne på tull og som må disiplineres av fraværsregler til å holde seg på skolebenken. Det er barn som sviktes av et skolesystem som ikke er tilpasset dem, om de er evnerike eller har vanskeligheter for å lære.

Det er ingen tvil om at bedre og mer spesialundervisning de første åra hadde hjulpet. Men det kamuflerer det underliggende problemet, nemlig at skolen er en forferdelig konstruksjon for læring.

Man sier gjerne at barn trenger disiplin for å lære. Det er nok en nødvendig ingrediens. Men det blir alt du har å spille på om du først har tatt knekken på lærelysten og ikke evner å motivere dem til å bry seg om oppgavene.

Skulle jeg laget et system som dreper barnas naturlige lærelyst, ville jeg konstruert den skolen jeg gikk på, og som fortsatt er dagens skole.

Det verste jeg vet er å tvinges til å lære noe jeg ikke forstår hvorfor jeg skal lære. Og den verste måten jeg tilegner meg kunnskap på er umotivert tavleundervisning.

I et slikt klima kan jeg kanskje motiveres av en konkurranse, en prøve. Gjør jeg det godt, motiveres jeg i det minste til å gjøre det bra på prøven. Gjør jeg det dårlig over tid, gir jeg opp. Hvem gidder å spille et spill du taper?

Dette er den norske skolen. Det belønner de pliktoppfyllende, de som vet å tilpasse seg systemet og som ikke har for mye mark i rumpa.

Frafallet er størst på yrkesfag. Det skyldes nok at dette er elever som er skoletrøtte og som studerer det de må, framfor det de har lyst til. Men det skyldes også at yrkesfag er skåret over samme lest som resten av skolen.

Hvis du heller kan gå rett i lære hos en bedrift får du konkrete prosjekter å løse. Du fyller en funksjon i et arbeidsfellesskap. Du må bruke huet selv for å løse et konkret problem som en kunde er avhengig av at du løser. Det kan være hardt, det kan være kjipt, men det er meningsfullt på en helt annen måte enn skolen er.

Det er umulig å fastslå hvilke konkrete løsninger som vil være best egnet for å skape motivasjon allerede i barne- og ungdomsskolen. Til det kreves det prøving og feiling av en helt annen art enn det styringen av den norske skolen legger opp til i dag.

Men det er likevel klart at det å gi elevene større rom for å fordype seg og utforme egne prosjekter som faktisk betyr noe for dem, vil være nødvendige ingredienser i dette. Vi motiveres av å jobbe sammen mot et felles mål, for å gjøre noe som betyr noe for noen.

Se bare på de mest skoletrøtte elevene. Når de finner sin nisje, f.eks. i et dataspill, kan de bruke time etter time på å forbedre seg, lære og gjøre. De var ikke immune mot læring, de var bare allergiske mot skolen.

fra Ark

Natt til tirsdag 15. november vil for alltid bli kjent som Skrekknatten. Norge, nasjonen som det siste året har blitt kjent for å ha den strengeste asylpolitikken i hele Europa, demonstrerte sin politiske makt med en overraskende aksjon. Til de tusener av flyktninger som sitter rundt i det ganske land – eller de som skulle vurdere å søke beskyttelse i Norge – var signalet tydelig: Her er dere ikke trygge.

I morgentimene, før solen hadde stått opp, gikk Politiets utlendingsenhet, med regjeringen i ryggen, til aksjon mot over 70 unge afghanere over hele landet. De ble arrestert uten å ha brutt noen lov, bare basert på en antakelse om at de vil gjøre det i framtida. Denne maktdemonstrasjonen ble forsvart med sannsynligheten for «unndragelsesfare», altså at de skulle flykte fra mottakene når de fikk endelig avslag. Dette undergraver rettssikkerheten som hver enkelt asylsøker har ved at de fratas muligheten til å gjennomgå vedtaket med advokat, eventuelt NOAS. Det er viktig for å avdekke eventuelle feil i det endelige vedtaket, og det å miste denne muligheten frarøver dem sjansen til å anke saken til domstolene.

Hjerteskjærende scener rapporteres inn i etterkant av denne episoden. Ungdom og unge menn har prøvd å ta sine egne liv. Mennesker er i panikk, uten muligheter til å protestere mot den inhumane behandlingen. Ungdom, avkledd og satt på glattcelle, blir fratatt mobil og mulighet til å kontakte sine verger, representanter eller venner. Unge sårbare mennesker er i katastrofeberedskap. Deres eneste synd er at de har flyktet til Europa med et brennende ønske om ei framtid som fullverdige mennesker.

Hvem er de arresterte? Noen av disse er våre venner, flyktninger vi ønsker å verne om og gi en verdig oppvekst og utfoldelse i våre distrikter. Dette er Ali, Aref, Javad, Mohammad, Ebrahimi og mange andre.

Enkelte av ungdommene går på skole og deltar i fritidsaktiviteter. Noen har fått norskundervisning via mottaksordninger og aktiviteter gjennom frivillig arbeid. Noen er gutter som har spist ved våre middagsbord og sendt oss meldinger når de er redde eller ensomme. Noen har flyktet fra tortur og drapstrusler, eller de har levd som ulovlige immigranter i nabolandene Iran og Pakistan. De aller fleste kommer fordi deres liv, helse og utvikling er i reell fare.

Mange av barna er ofre for en alderstest, med røntgenanalyse av skjelett og tenner. Denne bestrider vi på grunn av påvist unøyaktighet og dårlig metodikk. Vi viser bla. til Englands avgjørelse om å ikke anvende denne metoden og til T.J. Cole (2012/2015) hvor australsk rett gir medhold i kritikken mot denne metoden. I motsetning til disse landene vil en runde i røntgenmaskinen her i Norge med et pennestrøk overprøve oppgitt alder slik at de vurderes som voksne. Noen får oppjustert alderen til over 16 år, slik at de får opptil to års midlertidig oppholdstillatelse, eller til over 18 år slik at de får avslag og kan sendes ut av landet. Det finnes ingen muligheter for å overprøve aldersfastsettelsen, til tross for de alvorlige konsekvensene dette har for guttenes framtid. Er dette en rettsstat verdig?

Afghanske flyktninger har med dagens regelverk ikke lenger noen reell mulighet for midlertidig eller varig oppholdstillatelse. Kriteriene som ble lagt til grunn for asyl har nå blitt forkastet. For kort tid tilbake ble det signert en avtale mellom EU og Afghanistans president Ashraf Ghani om at Afghanistan skulle motta de såkalte «grunnløse» asylsøkerne som EU ønsker å deportere. Til gjengjeld ble landet lovet utviklingshjelp til 3,75 milliarder dollar årlig i årene 2017–2020.

«Joint Way Forward», som avtalen blir kalt, er både høyst tvilsom og fullstendig uetisk. Både internasjonale organisasjoner og representanter i den afghanske regjeringen advarer EU mot å effektuere avtalen.

Landet kan ikke engang sikre basisbehovene til de eksisterende 1,3 millioner interne flyktningene, og langt mindre de rundt 2,5 millioner som nå er på vei fra nabolandene Iran og Pakistan.

Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan blir stadig verre, med terroraksjoner og hyppige maktdemonstrasjoner fra Taliban. Ukentlig rapporteres det om grufulle brudd på menneskerettigheter overfor kvinner og barn, homoseksuelle, kristne, konvertitter og andre minoritetsgrupper. Ingen kan være i tvil: dette er et land som befinner seg i en dyp politisk, økonomisk og humanitær krise.

Framtidsutsiktene til dem vi deporterer er meget dystre. Europa svikter de afghanske flyktningene. Det er knapt noe mottaksapparat rundt de returnerte – etter to ukers innkvartering blir de overlatt til seg selv. De eneste som jubler over deportasjonen av unge menn er kyniske opprørsgrupper som betaler godt for å styrke hæren sin. For mange, spesielt de mest sårbare, er den eneste løsningen å legge ut på ny flukt.

• Vi retter sterk kritikk mot alle i dagens regjering. Vi stiller våre folkevalgte til ansvar for den mangelfulle psykiske og fysiske helseomsorgen menneskene som søker asyl i vårt land blir tilbudt. Vi føler dyp avmakt og fortvilelse over flyktningpolitikken til nåværende regjering, og krever at dere som folkevalgte taler folkets røst. Vi er mange, og vi kan ikke lenger være stille!
• Vi krever at deportasjonene stanser og at ungdommene flyttes tilbake til sine mottak og får en rettssikker behandling av sine søknader.
• Vi krever at alderstestene blir avvist som grunnlag for utvisning, og at psykologiske tester og uttalelser fra verger, representanter og lærere i stedet blir lagt til grunn der det er usikkerhet om alder.
• Vi krever en individuell behandling av alle asylsøknader fra Afghanistan og at det tas spesielt hensyn til sårbare grupper, bl.a. etniske og religiøse minoriteter, konvertitter/ateister, overgrepsofre, barnefamilier, kvinner og mindreårige gutter.
• Vi krever at afghanske flyktninger uten særlig tilknytning til Afghanistan får bli i Norge og ikke blir deportert.