Harald Tom Nesvik (Frp) sier nei til gjenvalg til Stortinget. Sylvi Listhaug overtar dermed førsteplassen på Frp-lista i Møre og Romsdal, melder Sunnmørsposten.
Nesvik, som sitter i Utenriks- og forsvarskomieen på Stortinget, har vært Frps parlamentariske leder siden 2013.
Han sier til Dagbladet at årsaken til at han trekker seg er at Frp i fylket har to store politiske talenter som han ønsker å gi plass til: Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug og landbruksminister Jon Georg Dale.
- De er større politiske talenter enn jeg noen gang har vært, sier han om partifellene.
Hans sier videre at han vil være 51 år når stortingsperioden er omme, og har sittet på Stortinget siden 1997, og mener tida nå er inne for å trekke seg tilbake om han skal ha en annen karriere. I tillegg ønsker han å være tettere på sønnene på 14 og 17 år.
DRAMMEN (Dagbladet): Hvis noen var 90-tallets svar på Martin Ødegaard, må det være Tommy Svindal Larsen. Den teknisk begavede midtbanespilleren ble ansett som et av verdens største midtbanetalenter og fikk merkelappen «Guds gave til fotballen».
Fire år i Nürnberg og tysk fotball, samt 24 A-landskamper for Norge, vitner om en god karriere, men kanskje ikke like lysende som mange spådde. Ingen har flere aldersbestemte landskamper for Norge enn det tidligere stortalentet fra Skien, som stoppet på 46 kamper for U21-landslaget.
Når Norge skal sikre playoff-spill til U21-EM i Polen med seier borte mot Kasakhstan i morgen, er Martin Ødegaard (17) en av nøkkelspillerne. Men dette er på ingen måte den eneste sjansen for Real Madrid-talentet til å kvalifisere seg for et sluttspill med U21-landslaget.
Ødegaard kan spille U21-landslagsfotball helt fram til EM i 2021. Om så skjer, vil 17-åringen kunne slå Svindal Larsen legendariske rekord hva angår antall kamper for det norske U21-landslaget.
STORTALENT: Tommy Svindal Larsen ble regnet som et av verdens mest lovende midtbanespillere, men endte opp med flere U21-landskamper enn A-landskamper. Fotball
Stortalentet fra Drammen ler når Dagbladet spør om han har et mål om å kapre denne rekorden.
- Haha, nei, det er ikke en rekord jeg håper at jeg tar. Jeg har høyere ambisjoner enn som så. Jeg håper å etablere meg på A-landslaget innen den tid, forteller Ødegaard til Dagbladet.
Tran, Ludvigsen og Fjørtoft
Hai Ngoc Tran har nest flest U21-landskamper, men fikk bare én A-landskamp. Overgangen opp til seniorlandslaget har også flere av U21-traverne med flest kamper slitt med (se komplett liste nederst i saken), som Trond Fredrik Ludvigsen, Kristian Flittie Onstad, Steinar Perdersen, Thomas Holm og Karl Oskar Fjørtoft.
Flest mål for det norske U21-landslaget har Ludvigsen med 16 scoringer, mens Tore André Flo og Steffen Iversen følger nærmest med henholdsvis 15 og 14 nettkjenninger.
- Jeg har ikke noe mål om å komme meg inn på denne lista, nei, sier Ødegaard og smiler.
NEST FLEST: Hai Ngoc Tran har nest flest U21-landskamper for Norge. Foto: Dagbladet Vis mer
Med ni A-landskamper allerede som 17-åring vil han i stedet jakte John Arne Riises seniorrekord med 110 A-landskamper.
- Jeg vil etablere meg på A-landslaget så raskt som mulig, men jeg synes også det er veldig moro å spille med disse gutta på U21-landslaget. Vi har mange gode ballspillere og en ambisjon om å gå ut å styre uansett hvem vi møter, sier Ødegaard.
Det skal han og resten av nye Norge gjøre mot Kasaksthan i morgen – få timer før det norske A-landslaget møter San Marino foran nesten 20 000 tomme seter på Ullevaal.
I europatoppen
Norges A-landslag er nr. 70 på FIFA-rankingen og har 32 europeiske lag foran seg. Ved neste FIFA-oppdatering kommer Høgmos menn til å rase ytterligere på rankingen. Sommerens EM med 24 lag røk som kjent på målstreken i Ungarn. I VM i 2018 får bare 13 europeiske lag delta. At Norge er et av dem, er omtrent like sannsynlig som at Norge ikke blir beste langrennsnasjon under ski-VM i Lahti til vinteren.
FLEST MÅL: Ingen har scoret flere ganger for det norske U21-landslaget enn Trond Fredrik Ludviksen. Foto: Knut Fjeldstad / SCANPIX Vis mer
U21-gutta er imidlertid svært nær EM-deltakelse i Polen neste sommer. Der er det bare plass til de elleve beste nasjonene i Europa, i tillegg til vertsnasjonen. Nye Norge vil med en oppskriftmessig seier borte mot Kasakhstan i morgen være klar for playoff. Der skal fire lag gjøre opp om de to siste EM-plassene.
Det skjer i konkurranse med stormakter som Spania, Frankrike, Kroatia, Belgia og Nederland – og forteller at Norges U21-landslag er mye nærmere de beste på dette nivået. Alle disse kan bli motstandere for Norge i en eventuell EM-playoff. Det samme kan også Østerrike, Serbia og Makedonia bli.
Er U21 på nivå med A-landslaget?
Det er helt åpent hvem som havner på 2. plass i sine respektive grupper og blir blant de fire beste toerne, men Norge blir garantert én av dem med seier i Kasakhstan i morgen.
- Det er moro at folk bryr seg om U21-landslaget. Jeg er stolt av hvordan vi reiste oss mot et så godt lag som Sveits. Jeg har veldig lyst til å spille EM med denne gjengen. Det bor mye i dette laget, sier Mats Møller Dæhli til Dagbladet.
Majoriteten av det norske folk har gitt opp det norske A-landslaget. VM 2018 ser helt umulig ut bare to kamper ut i kvalifiseringen. For tre år siden var vi i en liknende situasjonen. Mange ønsket å bytte ut hele A-landslaget med U21-landslaget. Nye Norge skulle sørge for en ny norsk gullalder.
Laget som tok bronse i U21-EM i Israel i 2013 dominerer nå det norske A-landslaget, men resultatene på seniornivå har likevel uteblitt. Spørsmålet som dukket opp for tre år siden er igjen kommet til overflaten: Er U21-landslaget på høyde med det norske A-landslaget, i det minste når det kommer til etablert angrepsspill?
- A-landslaget skal selvfølgelig være et nivå opp, men de tekniske ferdighetene på U21 er veldig bra. Vi spiller ambisiøst og styrer kampene. Det gjør vi uansett hvem vi møter, sier Ødegaard til Dagbladet.
- Det er veldig gøy å spille på dette laget, og jeg tror mange av denne gjengen vil gjøre det bra på A-landslaget i årene som kommer. Å sammenlikne oss med A-landslaget, er ikke noe jeg ønsker å gjøre, men mange fra denne gjengen kan ta steget opp raskt, mener Møller Dæhli.
Det er mange fallgruver i å skrive bok for mennesker i livskrise. Mennesker har så mange ulike utgangspunkt og det er garantert at du bommer på veldig mange.
Forfatter Oda Rygh Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer
Jeg skrev i 2015 en håndbok for unge folk som opplever at livet kan være kjipt. Jeg har særlig fått kritikk for ett viktig element i boka. Og kritikerne har helt rett:
Mye av boka er fokusert på to fiktive personer og deres strevsomme perioder. Men mangee av løsningene er basert på at noen ser. At noen er der. At foreldre tilpasser seg, at kjærester hjelper. At venner gir en hånd med noe.
Men det kan ikke alle regne med.
Ensomhet er en ekte ting. Og det finnes deessverre ingen større ulykke enn å være uheldig med foreldre eller nettverk ellers fra fødselen av. Dette er noe jeg nær sagt selvfølgelig var klar over, men jeg gjorde et bevisst valg å ikke skrive «skaff deg bedre foreldre»-kapittelet. Fordi, vel, der har du ikke akkurat verdens beste råd. Ei heller noe umiddelbart du kan bare gå ut og gjøre. Etterspørselen etter medmenneesker er uendelig.
Derimot vil jeg gjerne i dag, på verdensdagen for psykisk helse, oppfordre til en økning på TILBUDSSIDA.
Slik hjelper du andre (særlig om du vet det ikke er mange nære):
1. Du kan ikke fikse hjertesorg eller kreft eller et dødt marsvin. Noen ting er ufiksbart eller en sak for spesialisthelsetjenesten eller andre enn deg.
2. Derimot kan du være der på alle andre måter, små og store. Bare å bli sett og at noen spør hvordan det går hjelper masse. «Hvordan går det?» er forøvrig et godt åpent spørsmål: da kan personen enten svare «greit» og slippe å si noe mer, eller komme med hele historien, litt ettersom han selv vil.
3. Du KAN NOE. Et av problemene med tunge dager er at den totale byrden i livet er større enn man får til. Men livet er fullt av ting du får til. Du kan bære flyttelass, møte opp på døra med pizza eller en gryterett, følge til legen, ta opp forelesninger på mobilen … Dra litt av andres totale livs-lass.
4. Å tilby en sofa og/eller et lån i en måned kan redde liv. Husvære og penger er akutte problemer i mange situasjoner, fra samlivsbrudd til fæl leietaker til at arbeidsgiver går konk. Prosaisk men sant: alt er lettere med en krone eller fler ekstra i lommeboka.
5. Noen ganger er helt basale ting mye mer hjelp enn koselig støtte. Dette eksempelet fikk jeg fra Ida Jackson da jeg spurte henne om råd med noen kapitler: «Om du har fått en unge alene og ung er det ikke blomster som virkelig hjelper. Å dukke opp og holde ungen i en halvtime mens hun får dusja for første gang på ei uke er derimot en helt utroolig hjelp».
6. Kriser er noe du blir flink til med trening. Og fordelen med at alle får fæle perioder innimellom er at vi alle etterhvert får litt av den treninga. Dette er kompetanse som kan deles. Kanskje du vet noe om hvem man spør om hjelp? Kanskje du kjenner igjen at noen må til legen? Kanskje du er en røver på NAV-søknader eller å søke gjennom kommunens hjemmesider?
Så i dag er dette noe jeg vil oppfordre til: se deg om. Om du vet noen ikke har så mange som kan stille opp er det mulig å hjelpe litt, selv i periferien. Det er nemlig vanskelig nok å ende med kluss i livet om du ikke skal bære det alene på toppen av det hele.
Pass på hverandre. Så går det som regel bra til slutt.
18 fots motorbåt. Strålende solskinn. Badetemperatur. Vindstille. Indre oslofjord. Likevel fikk jeg en bot for ikke å ha redningsvesten på meg. Fordi noen har bestemt at det skal være slik.
Noen år tilbake fikk jeg i et ubevokta øyeblikk mitt pengebelte frastjålet i Kolbotn kultursenter. I det hadde jeg alt fra bankkort og nøkler til penger og førerkort. Låsen i døra hjemme måtte byttes, låsene i bilen omprogrammeres, nye bankkort og førerkort anskaffes. Det kosta meg noen tusen kroner. Den 17 år gamle gutten som tok tingene mine, ble fanga på videokamera da han smilende løp av gårde med mitt pengebelte. (Jeg fikk scenen referert, men ikke lov til å se video-opptaket, av personvernhensyn.) Securitas visste hvem han var og hvor han bodde. Politiet fikk informasjonen, men saken ble henlagt. Politiet hadde ikke kapasitet.
Så seint som denne våren fikk vi vite fra øverste politiske hold at hverdagskriminaliteten dessverre må nedprioriteres. Vi har ikke en ubegrenset pengebinge å ta av, lød det fra politikerhold. Men da bør en kanskje heller ikke vedta lover som ikke vi kan være sikre på er helt nødvendige for å bevare liv og helse? Problemet er at denne typen lover er med på å undergrave respekten for politiet, særlig når politiet ikke er der for deg når det virkelig gjelder.
Så vil kanskje noen si at kriminaliteten har falt de siste årene, derfor ville de i dag ha prioritert et slikt tyveri som jeg beskrev ovenfor. Mulig. På den andre sida ble min sykkel til 8000 kroner stjålet for tre uker siden. Låst til et sykkelstativ ved boligen med en lås til 500 kroner. Noe arbeid må det ha vært å dele den i to. Henleggelsen kom før det hadde gått ei uke. Ble tyveriet etterforsket? Var det andre tyverier i området samme natta? Sjekka de videokameraer i området? Det tviler jeg på.
Bare halvparten av alle lovbrudd blir i dag oppklart. Hvilket ikke er nok. I alle fall ikke om politiet skal være nødt til å bruke ressurser på å gå etter mennesker uten redningsvest i båt på en solskinnsdag med badetemperatur innaskjærs.
Enten må loven om obligatorisk bruk av redningsvest fjernes. Eller så må politikerne sørge for at politiet har ressurser nok til å etterforske hverdagskriminalitet. Slik det er nå, brytes respekten for lov og orden ned.
Bakgrunnen for at RBK-spilleren blir hentet inn i troppen er Stefan Johansens karantene, samt at landslagsledelsen fremdeles avventer et svar på om Ole Selnæs blir suspendert eller ei.
Sistnevnte kan få en reaksjon for sine dommeruttalelser etter kampen.
– Stefan Johansen pådro seg gult kort mot Aserbajdsjan, og må stå over. I tillegg avventer vi svar fra FIFA angående Ole Selnæs, sier informasjonssjef Svein Graff til Adresseavisen.
23-åringen har tidligere fått ett innhopp for Norge. Det kom mot Estland i 0-0-kampen i mars.
Politiet har drevet en intens jakt på 22-åringen gjennom helga. Tre kamerater av mannen må møte i retten, anklaget for å ha vært medhjelpere.
Menneskejakten ble utløst av funn av opp mot en kilo sprengstoff i en leilighet i byen Chemnitz lørdag. Sprengstoffet som ble funnet skal være langt farligere enn TNT og selv små mengder kan gjøre stor skade. Ifølge politiet klarte Albakr så vidt å unnslippe da spesialstyrker gikk til aksjon lørdag. Nå skal han være tatt.
- Disse fire veldig modige kvinnene ville gjerne komme, og det er en ære for oss å hjelpe dem, sa Trump, før alle de fire ytret noen ord om hvorfor de støtter Trump.
STØTTE TRUMP: Kathy Shelton. Foto: Øistein Norum Monsen Vis mer
- Jeg følte meg bra i dag og jeg synes Donald Trump lagde et bra show, sier Broaddrick.
Broaddrick beskyldte Bill Clinton for voldtekt i 1978.
- Ikke en brikke
STAKK INNOM: Paula Jones var innom presseområdet etter debatten, men gjorde ingen intervjuer. Foto: Øistein Norum Monsen Vis mer
Hun sier at hun ikke visste at hun skulle komme til debatten før i går. Flere eksperter mente Trump brukte de fire kvinnene til å få oppmerksomhet vekk fra skandaleopptaket fra 2005, som har truet med å legge hele valgkampen hans i grus.
- Jeg følte meg ikke som en brikke i Trumps spill, sier Broaddrick til pressen.
- Jeg er glad han spurte. Det er en dobbelstandard her. Trump har sagt dumme ting. Jeg synes det er dumme utsagn.
Kathy Shelton sier at hun var klar over Donald Trumps skandaleutsagn fra videoen som ble sluppet forrige fredag før hun takket ja til å bli med.
- Jeg synes det er uanstendig og respektløst, men jeg er glad for at han unnskyldte det. Det er mer enn vi noensinne har fått av Clinton, sier Shelton.
- Den egentlige grunnen til at jeg er her er dette; media fortsetter å kalle Bill Clintons problemer for utroskap. Seksuelle overgrep, voldtekt og seksuell trakassering er ikke utroskap. Det er kriminelle handlinger, sier Shelton.
Trump unngikk pressen
Donald Trump tok selv ikke noen spørsmål fra pressen i St. Louis, men sendte ut sine talspersoner og støttespillere. På slutten av Trumps Facebook-livesendingen før debatten ble det imidlertid ropt et spørsmål fra salen rettet mot Donald Trump.
- Hvorfor sier du at du kan ta på kvinner uten deres tillatelse? spurte en journalist og siktet til fredagens lekkasje, som har vært det alle snakker om de siste dagene.
- Hvorfor spør du ikke Bill Clinton om det? Hvorfor spør du ikke Hillary Clinton? ropte Paula Jones, som saksøkte den tidligere presidenten for trakassering i 1994. Saken endte i forlik, uten at Clinton innrømmet skyld.
Peter Kastor, professor i amerikanske kulturstudier ved Washington University i St. Louis og ekspert på amerikansk valghistorie, sa før debatten til Dagbladet at vi aldri har sett noe liknende som Trumps stunt.
- Dette er uvanlig på alle mulige måter. Men det er spesielt uvanlig at ektefellen til en presidentkandidat blir dratt inn på denne måten. Men så har vi heller ikke hatt en presidentkandidat tidligere som er gift med en tidligere president, sa Kastor.
(Dagbladet): Det ble en røff tone og tøffe personangrep mellom Donald Trump og Hillary Clinton under nattas presidentdebatt i St. Louis i Missouri.
De fleste eksperter var enig om at Hillary Clinton vant den første debatten for to uker siden, men i natt hadde duellen de to imellom en ganske annen tone.
Dette mener eksperten om hvem som er vinner og taper etter nattas debatt:
- Den første halvtimen var veldig spesiell og handlet bare om kandidatenes karakter. Det er ikke så rart med alt som har skjedd de siste dagene, sier USA-kjenner og Minerva-journalist Jan Arild Snoen til Dagbladet.
- Velgerne ble ikke noe særlig klokere
Snoen mener verken Trump eller Clinton peker seg ut som en klar vinner etter den andre debatten.
- De fleste vil se på denne debatten som en slags uavgjort. Den flytter ikke velgere og forandrer ikke retningen på valgkampen, sier Snoen.
- Trumps angrep på Clinton var mye skarpere enn i den første debatten. Han ville sende henne i fengsel, sa hun hadde mye hat og kom med sterk kritikk. Samtidig ble ikke velgerne noe særlig klokere eller lærte seg noe nytt, sier han.
Han peker på at det er minimal bevegelse i oddsmarkedet, noe som var synlig umiddelbart i favør Clinton etter den første debatten.
- Det var veldig tydelig at Clinton vant den første debatten og Trump tapte så mye som han gjorde. Trump hadde en fordel denne gangen med at forventingene var så lave. Kurven hans har vært nedadgående siden den første debatten, og så kom de nye opptakene på fredag.
Etter at opptakene fra 2005, hvor Trump ga uttrykk for at han kunne gjøre hva han ville med kvinner fordi han er en stjerne, ble sluppet, har det vært spekulasjoner om at partiet vil kaste ham. Det mener Snoen nå er uaktuelt.
- Så lenge han ikke gikk i fullstendig i oppløsning, noe han ikke gjorde, blir de spekulasjonene borte. Alternativt kunne han gjort noe som gjorde at han måtte trekke seg i morgen. Det var nok noen som hadde håpet det, men nå er det dødt og strømmen av republikanere som ikke vil stemme på ham vil stoppe.
Den siste timen av den halvannen time lange debatten handlet mer om politiske spørsmål.
- Jeg tror veldig får husker noe særlig av det. Det er første halvdelen folk ser og husker. Samtidig sitter seerne nok igjen med et godt inntrykk av ham ettersom han gir et kompliment til Clinton på slutten.
CNN har gjort en umiddelbar måling med et panel TV-seere som har sett debatt. 57 prosent av paneldeltakerne mener Clinton vant debatten, mot Trumps 34 prosent. Samtidig mener en stor andel at Trump gjorde det bedre enn i forrige debatt.
- Clinton vant
Forsker ved Rokkansenteret, Hilmar Langhelle Mjelde, mener Clinton er vinneren.
- Hvem mener du stakk av med seieren?
- Clinton. Hennes oppgave i hver debatt er å så tvil om Trumps dømmekraft og egnethet. Han er så rammet nå av videoen at hun bare trengte å sitte rolig i båten, og det gjorde hun. Han måtte vinne over nye uavhengige velgere, men kastet mest «rødt kjøtt» til sine egne. I debattene fremstår hun alltid som kunnskapsrik kompetent og sindig. Hun lar seg aldri finte ut med enkle poenger eller tunge argumenter
- Synes du tonen var tøff?
- Noen ventet en mer ydmyk Trump, men han var aggressiv som han pleier. Det blir røft i disse valgkampene, fordi fokuset er på kandidatenes personlige egenskaper og kvalifikasjoner er så stort. Det fører til de harde personkarakteristikkene. Men amerikanske presidentvalgkamper har vært skitne i 200 år, så lite nytt under solen
- Hva var avgjørende øyeblikk i debatten?
- Hvis det har vært noen avgjørende øyeblikk, kom det før debatten i form av fredagens videoavsløring. Hvis noe kan dramatisk endre kursen på en valgkamp, er det sjokkhendelser som den.
- Hun slipper nærmest å framføre sitt eget budskap, fordi alt nå handler om hans personlige egnethet. Trump gikk mer etter Clintons såre punkt mer effektivt enn i første debatt. Men det var litt nyttt materiale fra Trump for å vinne over kvinner og minoriteter, som er de to velgergruppene han mangler
- Hva vil debatten bety for velgerne nå?
- Trump-tvilerne ble neppe overbevist, fordi han kom ut i kjent, aggressiv stil. De negative oppfatningen av Trump synes å ha festet seg. Han er «negativt definert», som det heter. Det er veldig vanskelig å snu dette om for Trump når han er i krig med sitt eget parti, og da taper en historisk sett et amerikansk presidentvalg. Hans egne elsker ham, men de er ikke mange nok. Det er allerede færre republikanere enn demokrater i USA.
Arild Bjørndal, direktør og professor i samfunnsmedisin. Vis mer
Det forrige århundret bragte med seg en eventyrlig forbedring i levekår og leveår. Rundt 1900-tallet døde 80 av 1000 levendefødte barn før de nådde ett år.
Nå er tallet to per 1000. Men hvorfor lykkes vi ikke like godt med barnas psykiske helse?
Når vi systematisk begynte å innhente informasjon om hvordan barn og unge opplever verden, var ikke tallene til å tro. Og det er ingen bedring i løpet av siste tjue år. Hadde et tilsvarende problemomfang kommet til syne blant voksne, ville vi hørt et offentlig ramaskrik: 15 prosent av barn og unge har vesentlige utfordringer og trenger tett oppfølging for å bli selvstendige og trygge voksne, fem prosent går det svært dårlig med. Også blant de resterende 80 prosentene er det en understrøm av vansker og tomhet som vil gjøre deler av voksenlivet til en vanskelig opplevelse.
Årsaken til så omfattende problemer sitter i kulturen. Det er ikke virus som skaper angst og ADHD, depresjon og atferdsproblemer, det er hva barna møter når de vokser opp, hjemme og ute.
Gener gir oss et temperament som gjør oss mer eller mindre sårbare, men det er relasjoner og omgivelser som er de egentlige årsakene til at mange strever. Vi oppdrar alle barn til en grunnleggende misforståelse; at bare det ordner seg «der ute» (karakterer, jobb, inntekt, kjæreste, berømmelse, med mer), så ordner det seg «her inne».
Vi utsetter i tillegg en alarmerende høy andel barn for risikable forhold i familier preget av skilsmisser med høyt konfliktnivå, rus, vold og alvorlig sykdom.
Vi kan ikke behandle oss fra problemer skapt av relasjoner og samfunn. Derfor er det viktig å ikke storme inn i en ensidig opptrapping av diagnoser, terapier og medisiner. Det er riktig å bruke mer ressurser på barn og unge; det vi gjør for dem har virkning i generasjoner.
Men den nye opptrappingsplanen må skape rammer for mer enn terapirom og terapeuter. Vi bør trappe opp barnas mulighet til å leve fullt og helt, til å få brukt seg selv og like seg selv. Vi må forankre opptrappingsplanen i en helhetlig forståelse av barnets behov.
Her er noen forslag til hva regjeringen bør inkludere i planen:
1. Styrk familien. Alle foreldre prøver, og mange lykkes godt, i å etablere trygge og varme relasjoner til barna. Likevel vet alle som har prøvd at det ikke er så lett. På alle barnets utviklingstrinn må det være enkelt å få informasjon og støtte for å sikre god foreldrefunksjon uten å sykeliggjøre. Svakt fungerende foreldre må få tidlig hjelp.
2. Ta vare på barnets naturlige kompetanser. Barnet er en stor læremester. Ingen voksne fortaper seg i øyeblikket som et barn, og ingen av oss tilgir like grundig, elsker like uforbeholdent, eller hviler så bekymringsløst som et barn. Vi må spørre oss hvordan vi kan la dem beholde disse egenskapene som vi lengter etter som voksne.
3. Styrk lokalsamfunnet. God distriktspolitikk, økt boligbygging og vellykket integrering virker avgjørende inn på barns muligheter. Kommunene bør utfordres til å sette seg dristige mål og ta tydelig ansvar for helsefremming og forebygging. Vi må få norgesmesterskap i oppvekstvilkår.
4. Utvikle førstelinjen. Alle kommuner (eller grupper av kommuner) bør ha tverrfaglige lavterskeltilbud for barn og unges psykiske helse. En tydelig førstelinje er avgjørende for å møte barn, unge og familier tidlig, og utvikle et befolkningsansvar. Det finnes modeller flere steder der alle hjelpetjenestene som er rettet inn mot barn, unge og familier, jobber godt sammen.
Effektiv samhandling og systematisk tverrfaglig arbeid må også omfatte barnehage og skole, og trekke brukerne med.
5. Tidlig inn. Det er godt dokumentert hvordan det kommer mye mer ut av innsats i de tidlige barneårene enn senere tiltak på skole, i arbeidsliv eller i regi av Nav.
Det samsvarer med hva vi nå vet om de minste fra blant annet nevrobiologiske studier, stressforskning og studier av tilknytning. De første 1000 dagene er avgjørende, og det er også nødvendig å intervenere tidlig uansett alder, når betingelsene for god omsorg svikter rundt barnet.
6. Livsmestring i skolen. Mange norske skoler arbeider godt for å motvirke mobbing, men få har innført trening i sosiale og emosjonelle ferdigheter. Det bør de snarest gjøre. Ikke bare vil det styrke barnas psykiske helse, det vil også forbedre karaktersnittet.
7. Samarbeid og arbeidsdeling. Når vi nå bygger opp en sterkere førstelinje i mange kommuner, må det avtales tydeligere arbeidsdeling mellom tjenestenivåene. Spesialistleddet må bli nettopp til mer spesialiserte tjenester. I et godt samarbeid med førstelinjen kan Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk ta ansvar for det uvanlige og det mest kompetansekrevende. Sammen må de tilby forløp, snarere enn episoder.
8. Styrke statlig barnevern. Innsatsen for å ivareta psykisk og somatisk helse hos barn under offentlig omsorg må styrkes. En bør prøve ut standardiserte helseundersøkelser for barn som plasseres i institusjon eller fosterhjem, og rutiner for oppfølging under og etter plassering. Disse barna trenger også ekstra støtte på skolen.
9. Støtte tjenestene. Alle som arbeider i tjenestene ønsker å gjøre en god jobb og alle tjenesteledere er opptatt av å oppnå gode resultater. De har imidlertid altfor dårlig støtte i arbeidet med å kunnskapsbasere og kvalitetsutvikle egne tjenester. Kunnskaps- og kompetansemiljøene må rykke helt opp i ryggen på tjenestelederne og tilby hjelp til å velge egnede metoder, måle hvordan det går med barna og gjennomføre lokale forbedringsprosjekter.
Gode og trygge oppvekstsvilkår, godt forebyggende arbeid og gode tjenester reduserer lidelse, skaper livskvalitet, gjør barn til aktive deltakere i samfunnet og er god samfunnsøkonomi. Det er flott å se politikerne samle seg om å prioritere vår viktigste naturlige ressurs; barna.
I asiatiske land vil antallet industriroboter mangedobles de neste årene, mens vi her hjemme tenker mest på roboter som støvsuger gulv inne og klipper plen ute. Selvkjørende biler har allerede hatt sine første kollisjoner, men vi har ennå ikke hatt en norsk diskusjon om juridisk ansvar når roboter skader mennesker.
Er robotutviklingen så langt inn i framtiden at det er umulig å ta stilling til politiske tiltak i dag? På ingen måte. Dette er muligheter som må gripes i dag, og utfordringer som vi egentlig burde tatt høyde for i går.
Mye tyder på at det er de framvoksende økonomiene i Asia som vil utvikle robotmarkedet – mens Europa blir konsumenter. Er det noe vi ønsker for teknologier som vil ha dramatisk påvirkning for store markeder som industri, transport, utdanning, helse og velferd?
Vårt høye lønnsnivå burde vært et sterkt insentiv til å investere i industriroboter. Likevel selges det henholdsvis tre og fire ganger flere av disse i våre naboland Danmark og Sverige. I 2014 ble det solgt 4,7 millioner personlige roboter internasjonalt, ifølge International Federation of Robotics. Det er en økning på 29 prosent.
Den mest kjente versjonen i Norge er selen som er dekket av syntetisk pels og har sensorer som reagerer på kos med bevegelser og lyder. Toyota lanserte i 2013 en mer avansert partnerrobot som via en berøringsskjerm kan hente ting, lukke gardiner og åpne dører for sengeliggende pasienter.
Snart kommer neste generasjon serviceroboter som kan kommunisere, lese følelser og lære selv. Google har varslet at de allerede i år vil komme med snakkende roboter. IBMs supermaskin Watson kan allerede kjøpes som en liten grønn dinosaur som kan være ditt barns læringspartner.
I Asia er det høye forventninger og stor konkurranse om å få forsprang i robotmarkedet. Kina har flest industriroboter i verden, og skal innen fem år tredoble sin egen årlige produksjon. I Japan ønsker man å gi nytt liv til en døende økonomisk vekst. Statsminister Shinzo Abe har initiert en storstilt plan som blant annet skal sikre roboter til et SMB-marked som allerede sliter med å skaffe arbeidskraft. I tillegg skal man få dekket robotutgifter gjennom en ny helseforsikring som kan bidra til å utvikle markedet.
I Japan er roboter solid forankret i kulturen. I shinto-religionen anser man at maskiner kan ha sjel. Begeistringen for roboter gjenspeiles i en undersøkelse som viser at 65 prosent av japanske pasienter er positive til roboter. Vi er langt unna tilsvarende holdninger i Europa.
Det store spørsmålet er hva og hvem som skal styre utviklingen for å utnytte mulighetene og håndtere utfordringene roboter bringer med seg. Er det framtidspessimisme eller industrioptimisme? Initiativer fra blant annet Europaparlamentet tar mål av seg å styrke innovasjon innen robotteknologi, men er først og fremst opptatt av begrensende tiltak. Det vitner ikke om den mer optimistiske og konkurranseorienterte tilnærmingen Asia preges av.
Interaksjon med roboter har en voldsom påvirkning på fysiske og moralske relasjoner i et samfunn. Hva skjer med menneskeverdet når syke, eldre og sårbare mennesker utvikler følelser for roboter som har omsorgsansvar for dem? I tillegg er det juridiske og politiske implikasjoner ved robotenes inntog. Hvem er ansvarlig hvis en robot skader et menneske? Det er enklere å stille noen til ansvar hvis roboten har blitt instruert til å gjøre noe, men hva om roboten er selvlært?
I Norge kan vi velge om vi ønsker den entusiastiske asiatiske tilnærmingen eller den skeptiske europeiske holdningen. Skal vi ende opp med bare å være konsumenter eller bidra til utvikling og eksport av smarte roboter og kunstig intelligens innebygd i maskiner? Vi har allerede en befolkning som er godt over gjennomsnittet interessert i teknologi, men er lovverket vårt tilpasset en gjennomdigitalisert framtid?
Vi trenger allerede nå en debatt om juridisk ansvar for smarte roboters handlinger. Vi må dykke dypere i de etiske implikasjonene der en selvkjørende bil ofrer ditt liv som passasjer for å unngå å kjøre i hjel et barn som går langs veien. Og vi trenger en diskusjon om praktisk bruk av roboter i ulike sektorer for å se de reelle fordelene og ulempene.
2016 er året vi får de første selvkjørende bussene i Norge. Burde ikke roboter da være et langt større samtaleemne i både offentlig og privat sektor?
