BAKU (Dagbladet): Fotballandslaget er på plass i Baku før lørdagens VM-kvalifisering mot Aserbajdsjan. I ettermiddag stilte flere spillere opp på et pressetreff på hotell Hilton, i hjertet av hovedstaden. Spesielt for én spiller har det vært noen tøffe uker.
I sesongen 2014/2015 ble Stefan Johansen (25) kåret til «Årets spiller» i Skottland. Karrieren i Celtic så ut til å vokse inn i himmelen. Nå er han på sidelinja i sin nye klubb, Fulham i Championship.
Da han slapp til i debuten mot Birmingham 10. september, ble han tatt av banen allerede etter 31 minutter. Utad fortonte det seg som toppen av ydmykelse. Overfor Dagbladet innrømmer Johansen at han også stusset selv.
Ny formasjon
- Det som skjedde var at jeg hadde trent to ganger med laget. Jeg fikk beskjed om å starte fordi kapteinen var syk. Så ble jeg byttet ut etter rundt 30 minutter. Jeg tenkte: «Hva er det som skjer?» Etterpå kom treneren bort og tok en lang prat med meg, uten at jeg vil gå mer inn på det. Men etter praten slo jeg meg egentlig til ro. Han skulle skifte formasjon.
Johansen fortsetter:
- Akkurat der og da var det spesielt. Men etter praten vår var det helt greit. Jeg forsto begrunnelsen.
25-åringen opplyser at lite spilletid ikke har noe å gjøre med skader. På landslaget har han vært trener Per-Mathias Høgmos mest betrodde mann.
MØTTE PRESSEN I BAKU: Stefan Johansen forsøke rå holde motet oppe. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix Vis mer
- Jeg er ikke nevneverdig stresset, sier han om situasjonen i Fulham.
- Da jeg kom til Strømsgodset, tok det nesten et år før jeg fikk spille. I Celtic startet jeg med reservelagsfotball. Nå har jeg opparbeidet meg en større profil og da forventer folk at du skal gå rett inn på laget. Det har ikke skjedd, og så har det blitt fullstendig kaos. Det takler jeg veldig fint.
Forstår ekspertene
- Flere eksperter mener at du ikke bør starte kampen mot Aserbajdsjan?
- Folk skal få mener hva de vil. Eksperter og eksperter. Noen uttalelser er jeg ikke helt enig i. Men akkurat det er fair. Jeg har ikke spilt så mye som jeg ønsker. Det er helt naturlig at folk som har spilt mye på klubblaget starter.
Johansen forteller at han og Høgmo har hatt en prat etter at landslaget ble samlet tirsdag.
- Ja, vi hadde en prat – uten at jeg vil gå nærmere inn på det. Det er ikke noe mer dramatikk enn det.
12 nye spillere
- Har du fått en forklaring på hvorfor du ikke får spille så mye i Fulham?
- Klubben har hentet 12 spillere. Vi har ikek fått de rsultatene vi ønsker. Det er også en litt annen spilletid enn i Celtic og på landslaget. Championship er en ganske mye tøffere liga. Men treneren sier at jeg ikke må stresse. Det eneste som gjelder er å jobbe knallhardt.
Norge møter Aserbajdsjan klokka 18.00 lørdag. Førstkommende tirsdag venter San Marino hjemme på Ullevaal.
Twitter har vært en del av meg siden jula 2010, da jeg kledde meg ut som Olaf Tufte og Bård Tufte Johansens kjærlighetsbarn og ble et anonymt nettroll.
Våren 2011 var den flotteste våren i internetts historie. Ledet an av en gjeng Westerdals-folk (og noen som lot som om de var det) ble Twitter et humorverksted fylt til randen av anonyme og pseudonyme talenter – talenter med en moral på linje med Mannegruppa Ottar.
Så skjedde Utøya – live på Twitter, selvfølgelig – og vi måtte plutselig tenke gjennom hva vi skrev. Det unner jeg ikke min verste fiende. Å måtte tenke igjennom hva man poster på nettet. Men vi kom oss da igjennom det.
Det fantes andre subkulturer på Twitter også. Juss-Twitter, Kommunikasjonsbransje-Twitter og alle politikerne som hadde fått beskjed av sine rådgivere om å ha en SoMe-strategi. Omtrent de samme folka som nå blir ferska i å spille Pokémon Go på tinget.
De prøvde så hardt. De ville diskutere saklig i endeløse tråder, men stanget hodet i 140-tegngrensa. Vidar Kvalshaug prøvde å konversere om litteratur med Mette-Marit. En redaktør skulle søke på en voldtektssiktet kjendis, men endte med å poste søket som en tweet. Jens Stoltenberg skrev «hvkæ». Kommunikasjonsbransjen prøvde å lage hashtager om #ledelse. Vi andre sto og lo. For ingenting fungerte på Twitter. Annet enn å lage moro.
Var det én ting som skapte samhold på Twitter, så var det vår felles fiende: Facebook. På Fjesboka var det vanlige folk. Vi var ikke som dem. Twitter ble en klassemarkør. På Fjasbokji styrte Sylvi Listhaug. På Twitter fikk Trine Skei Grande og ungdomspartilederne regjere. På Fjøsbukken skulle man være seg selv og like bilder av sine venners barn. På Twitter skulle man holde seg med to-tre psevdonymer og danne allianser med folk man ikke kjente. Det var foreldremøte mot maskeradeball. Og det var lett match.
Men nå er det altså over. Vel, helt over er det vel ikke. Mesteparten av den amerikanske valgkampen utspilles jo der, og @RealDonaldTrump har over 12 millioner følgere. Men Twitter er død som businessmodell. Og Trump er det beste eksemplet på hvorfor. For Twitter fungerer bare når man gjør som ham: blir en helt urealistisk person. Klassens klovn. Et uangripelig troll hevet over alle andre.
Prøver man derimot å være seg selv, blir Twitter til verdens trøtteste nettsamfunn.
Tro meg, jeg har prøvd å sette opp en profil i mitt eget navn. Jeg vet ikke om en kjedeligere konto.
(Dagbladet): Jon Almaas takker for seg både i «Nytt på nytt» og NRK, og nå bekreftes det også at det er komiker Bård Tufte Johansen som tar over programlederstolen i et av Norges aller mest populære tv-programmer rundt årsskiftet.
Programdirektør Eivind Landsverk i TVNorge bekrefter at Almaas går over til kanalen hans fra 1. januar.
- Det er veldig hyggelig å få Jon Almaas i stallen, det viser at vi tar humor på alvor, sier Landsverk til Dagbladet.
Han kan ikke fortelle hva Almaas skal drive med i TVNorge, og vil ikke kommentere hvor lenge ansettelsesprosessen har pågått.
Bård Tufte Johansen har på sin side tilbrakt de siste årene hos nettopp TVNorge, som fast paneldeltaker i panelprogrammet «Brille». Nå bytter de to humoristene arbeidsgiver.
Jon Almaas eller Bård Tufte har ikke kommentert saken overfor Dagbladet.
Det er Se og Hør som først omtaler nyheten fredag, og kort tid etter bekrefter NRK-programlederen det selv overfor egen kanal.
- Det er ikke med lett hjerte jeg nå har bestemt meg for å forlate NRK. NRK har vært hele mitt voksne arbeidsliv, og det er en arbeidsplass og en institusjon jeg er ekstremt glad i. Jeg er utrolig stolt av det mine gode kolleger og jeg har fått til gjennom 17 år med «Nytt på nytt», men nå føler jeg tiden er inne for å prøve noe annet og nytt, sier Jon Almaas til NRK.
Almaas’ siste arbeidsdag blir ifølge NRK 2. desember.
Da Knut Nærum forlot programmet i fjor, sa Almaas at han ikke hadde noen planer om å slutte selv.
- Jeg noterer meg at folk slutter rundt meg på alle kanter nå. Men jeg klorer meg fast. Litt kontinuitet må vi ha i dette programmet, sa programlederen da til NRK.
NRK får også bekreftet at det er komiker Bård Tufte Johansen som overtar i programlederrollen.
Dagbladet har foreløpig ikke oppnådd kontakt med verken Jon Almaas, Bård Tufte Johansen, underholdningsredaktør Charlo Halvorsen i NRK, prosjektleder for «Nytt på nytt» Guri Skavlan eller presseansvarlig for programmet Maia Østerud.
Uten Almaas står «Nytt på nytt» igjen uten en eneste av de tre som frontet panelprogrammet ved oppstart i 1999: Anne-Kat. Hærland, Knut Nærum og Jon Almaas selv.
(Dagbladet): I går ble det klart at 13 av 18 fylkesledere i Venstre åpner for å felle regjeringen hvis regjeringen ikke snur og gjør det vesentlig dyrere å forurense.
Det er imidlertid ikke bare i Venstre-grasrota som er i opprør.
En ringerunde til tolv av fylkeslederne i Frp, viser at sju av dem mener partiet ikke bør strekke seg lenger for å møte Venstres miljøkrav.
Fylkeslederne Dagbladet har snakket med mener Frp bør gå ut av regjering eller la Venstre kaste regjeringen, heller enn å gå med på flere miljøkrav fra Venstre.
Høyre og Frp øker miljøavgiftene med 1,6 milliarder kroner i budsjettforslaget som ble lagt fram i går, men lover ikke mer enn marginale kutt i utslippene av klimagasser.
- Nå er smertegrensa nådd, så hvis det der sutrepartiet vil felle regjeringa må de gjerne gjøre det. Vi snakker om et parti som er under sperregrensa, men som tror de kan styre Norge. Nå er nok nok, sier fylkesleder Leif Eriksen i Østfold til Dagbladet.
- Smertegrensa er nådd
Fylkesleder Einar Almaas i Nord-Trøndelag, Johan Aas i Hedmark, og Odd Eilert Pedersen i Finnmark er også tydelige:
- Jeg mener Frp ikke skal gå ut av regjering frivillig, men de skal heller ikke la seg diktere. Hvis Venstre vil kaste regjeringen på denne saken, så må de gjerne gjøre det. Frp bør ikke gå med på noe mer fra Venstre. Venstre har diktert spillet i tre år nå, og da får de ta konsekvensen av det, sier Almaas til Dagbladet.
- Smertegrensen er nådd for lenge siden. Vi har strekt oss langt nok. Hvis ikke det er godt nok, så værsågod: La Trine Skei Grande og gjengen overta. Det grønne skiftet kan få komme med Venstre og Arbeiderpartiet, sier fylkesleder Odd Eilert Pedersen i Finnmark.
Nok er nok
Det er imidlertid ikke bare grasrota i distrikts-Norge som reagerer. Fylkesleder Liv Gustavsen i Akershus er også tydelig på at Frp ikke bør ettergi flere krav fra Venstre.
- Dette er en av hjertesakene til Frp, så når vi har gått med på å øke drivstoffavgiftene kan ikke vi strekke oss lenger. Det er noe vi absolutt må vurdere å gå ut av regjering på, men jeg regner med at man ikke kommer dit. Jeg regner med av Venstre og Krf kommer til fornuft og ser at vi har strekt oss veldig langt, sier Liv Gustavsen til Dagbladet.
Fylkesleder Aina Stenersen i Oslo er enig med Gustavsen – og oppfordrer Venstre og KrF til å dempe seg.
- Jeg mener budsjettet blir uansvarlig hvis Venstre skal ture gjennom flere miljøkrav. I ytterste konsekvens betyr det at man bør vurdere å gå ut av regjering, men jeg håper vi ikke kommer så langt, sier Stenersen.
- Må vurderes
Fylkesleder Geir Are Winther i Troms mener også at dette er en sak Frp bør vurdere å gå ut av regjering på. Han mener grensen nå er nådd for Frp.
- Nå har vi lagt fram et statsbudsjett vi mener er veldig godt, og vi tror nok at Venstre vil synes det er veldig godt når de har tenkt seg om. Hvis ikke må vi se om vi kanskje går av. Det må vi gjøre en vurdering på da, sier han.
Fylkesleder Frank Sve i Møre og Romsdal Frp og Morgan Langfeldt i Buskerud Frp vil ikke kommentere hvorvidt Frp bør gå ut av regjering eller la seg kaste – og påpeker at det vil avhenge av hva annet som kommer opp i budsjettforhandlingene.
- Det må alltid gjøres en helhetsvurdering, men i utgangspunktet har vi strukket oss veldig langt, og jeg kan ikke se helt hva som kan komme på andre områder som gjør at vi skal kunne gå med på noe mer, særlig når det gjelder bilrelaterte avgifter. Det tror jeg ikke det er rom for i partiet, sier Langfeldt til Dagbladet.
Robin Bårdsen i Vest-Agder Frp, Frode Hestnes i Vestfold Frp, og fylkesleder Gustav Bahus i Hordaland Frp vil ikke kommentere saken.
- Jeg sier direkte til partiledelsen hva jeg mener, ikke til mediene, sier Bahus.
KrF-leder Knut Arild Hareide har gjort det klart at han ikke kommer til å støtte regjeringens budsjett dersom Venstre ikke er med:
- Jeg kan ikke se for meg at det skal stå tre partier bak en budsjettavtale, sa han til Dagbladet i forrige uke.
- God spansk mat blir ikke mye bedre enn paella. Min versjon kombinerer kyllinglår med chorizo.
Det har kokkestjernen skrevet på Twitter og lagt ved et bilde av sin versjon av den tradisjonsrike spanske retten.
SINTE SPANJOLER: Jamie Oliver får kritikk for å lage spansk paella. Foto: NTB Scanpix Vis mer
Det tok ikke lang tid før en klagestorm spredde seg i sosiale medier. Rasende spanjoler slo fast at retten absolutt ikke skal inneholde chorizo.
- Fjern chorizoen. Vi forhandler ikke med terrorister, skriver en av dem som reagerte på Twitter.
Andre har truet med hevnaksjoner hvor de skal lage den tradisjonsrike britiske retten «fish and chips» med and og auberginer.
I et intervju med den canadiske TV-kanalen CBC forsvarer Jamie Oliver seg. Han insisterer på at han kun har sagt at dette er hans versjon av retten.
- Dette er min versjon, jeg står ved det. Den er skikkelig god, sier Oliver.
Kjendiskokken har også fått støtte fra enkelte spanjoler.
- Jeg er en spansk kokk, jeg vet hvordan retten skal lages. En person som Jamie gjør det ikke på den måten, han finner sin egen vri på ting, og nå blir han kritisert fordi han kalte det paella i stedet for «spansk ris», sier den spanske kjendiskokken Omar Allibhoy til avisen London Evening Standard.
(Dagbladet): I hagen på Eidsvoll står lavvoen på plenen. Det er høstferie – og mens klassekamerater drar til syden eller Legoland har Vilja (5) og mamma Tina Marie Borgen Hartvigsen funnet et helt gratis alternativ i hagen.
Hver krone teller for en alenemor med dårlig råd – og enda mer enn før nå som datteren har startet på skolen.
Da statsbudsjettet kom i går, ble det nemlig klart at alenemoren og andre lavinntektsfamilier ikke får redusert SFO-pris.
DYRT: Å ha barn i SFO koster flesk, særlig hvis man ikke har god råd fra før. Det har mamma Tine Maria Borgen Hartvigsen fått erfare. Nå vurderer hun å ta datteren ut av SFO. Foto: Arne V. Hoem / Dagbladet Vis mer
- Jeg høres kanskje dum ut som sier det, men jeg ble overrasket over at vi ikke fikk SFO dekket da Vilja startet på skolen i høst. Barnehage har vi jo fått dekket nesten helt, og jeg tenkte at det gikk litt på det samme.
Ikke ekstra penger
Det mener Venstre også, men regjeringspartiene er tilsynelatende ikke enige. I forslaget til statsbudsjett som kom i dag, er det ikke lagt inn penger til inntektsdifferansiering av SFO-utgiftene.
Det betyr at en familie med lav inntekt ikke får billigere SFO enn andre til neste år, slik Venstre har krevd av regjeringen.
For alenemor Tina er summen – 2800 kroner i måneden i Eidsvoll – tungt i en tøff økonomisk hverdag.
- Jeg meldte inn Vilja i SFO fordi pedagogisk leder i barnehagen mente hun ville ha godt av det, for at hun skulle bli mer kjent med jevnaldringene sine, og for at overgangen mellom barnehage og skole skulle bli litt lettere for henne. Jeg håper jeg slipper å ta henne ut av SFO, men hvis vi ikke får dekket det på noe vis, er vi nødt til det, sier alenemoren, som for tiden går på arbeidsavklaringspenger.
- Svikter
Venstre raste mot regjeringspartiene da nyheten ble kjent i dag, og mener regjeringen bryter avtalen de har hatt med Venstre om saken.
I samarbeidsavtalen mellom de fire partiene fra 2013, står det at det skal «utarbeides en tiltakspakke rettet mot barn i fattige familier (jmf felles representantforslag) og differensieringen av foreldrebetaling i barnehager og SFO økes».
Nå – tre år senere – er det bare barnehagene som har fått en slik differansiering.
Det er et problem at mange i dag ikke har råd til SFO, mener Venstre.
- SFO bidrar til bedre skolegang fordi man lærer masse på SFO, og det bidrar til at flere skal klare å komme seg gjennom utdanningsløpet og fullføre videregående. Her svikter regjeringen ikke bare Venstre, men morgendagens og dagens barn, sier stortingsrepresentant Abid Raja (V )til Dagbladet.
Differansiert SFO har vært en kampssak for partiet fordi de mener det vil bidra til å utjevne sosiale ulikheter.
Målet er at flest mulig skal ha råd til å ha ungene i SFO, eller AKS, som det kalles i Oslo.
Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) tar imidlertid ikke kritikk.
- Har ikke sviktet
- I budsjettavtalen fra i fjor sto det at vi skulle legge fram en utredning om forskjellige modeller for differansiering av SFO. Det har vi gjort. Så er det helt riktig at vi ikke har kommet opp med penger til det, fordi vi har ønsket å prioritere andre ting i stedet, men Venstre er ikke sviktet når vi har forholdt oss til avtalen, sier han til Dagbladet.
Han påpeker at budsjettet ikke er vedtatt ennå, og at de må forhandle fram en enighet med samarbeidspartiene.
- Hvis dette er noe Venstre vil prioritere i budsjettforhandlingene, skal jeg ikke blande meg oppi det. Vi skal lage dette budsjettet sammen med Venstre, og har fått til gode budsjetter sammen før, sier han.
Tilbake i Eidsvoll håper mamma Tina Marie at partiene blir enig om en differansiering, slik at Vilja kan fortsette på SFO sammen med flertallet av klassekameratene sine.
Mager trøst
Med en årsinntekt på cirka 170 000, er det vanskelig å få endene til å møtes – og de 528 kronene hun får i skattelette neste år, er en mager trøst.
KOM MED MODELL: Regjeringen har lagt fram et forslag til hvordan en differansiert SFO-ordning kan løses, men ikke kommet opp med penger til formålet.
Hun har søkt Eidsvoll kommune om å få dekket utgiftene, men har ikke noe håp om at det går.
Mens det i Oslo er gratis SFO i flere bydeler, er hverdagen annerledes i de aller fleste norske kommuner, og det er stor forskjell i hvordan kommunene bestemmer prisene.
- Jeg kommer til å gå på kommunen en gang til og spørre. Hvis ikke kan jeg kanskje få det dekket av NAV, siden de vil at jeg skal være med på kurs til klokka tre på dager hvor skolen slutter ett?, sier hun, mer spørrende enn konkluderende.
SANDVIKA (Dagbladet): Det er klamt i det lille, slitte møterommet på det lokale sparsommelige Thon-hotellet. Hvor er den lukseriøse norsk fotballstandarden og hvor er treneren som hans trofaste fanskare i Sverige bare for tre korte sesonger siden døpte «Per-Messias» for de underverkene han utførte med det ellers selvbevisste Djurgårdens IF fra beste Stockholm.
Jo, der såvidt over bordkanten er han visst denne mirakuløse stortreneren; nå definitivt som den jordiske Per-Mathias. Han svarer vennlig, men unnvikende på enda et av de forutsigbare spørsmålene om «det nå kan være like greit å trekke seg fra jobben som landslagsjef»:
- Den type spørsmål………, sier Høgmo stillferdig, og så forsvinner resten av svaret under bordkanten.
ENKLE KÅR: Liten prakt på landslagets pressekonferanse og smått med flammende diktlesning. FOTO: Fredrik Varfjell / NTB scanpix. Vis mer
PÅ samme tid for tre år siden var Høgmo akkurat blitt utnevnt som ny sjef for det norske fotballandslaget etter legendariske Drillo. Det var da han snakket spenstig om norske muligheter for å overraske i VM i Russland i 2018:
- Spillerne våre må være rå: Hvis vi skal lykkes med å komme til sluttspill i Frankrike og ta medalje i Russland, må vi gjøre noe som er mye bedre enn det vi allerede har gjort, sa han til Dagbladet.
Så ble han hentet inn som lørdagsunderholdning for broderfolkene på Skavlan, og siterte lekent dikt på engelsk for å være sikker på at både norske -og svenske TV-seere forstod:
«If you think you are outclassed, you are. You’ve got to think high to rise. You’ve got to be sure of yourself before you can win a prize, deklamerte Høgmo fritt fra den mer enn hundre år gamle teksten til Walter D. Wintle.
Det er blitt spunnet en myte om at Jesse Owens; idrettshistoriens mest symboltunge navn, brukte denne teksten for å minne seg selv om at også den lille fra de karrigste kår kan bli riktig stor. Men foreløpig altså ikke det norske A-landslaget.
Derfor uteble diktene bak respatexbordet på Thon Hotel under denne pressekonferansen i påvente av den kommende lørdagskvelden i Aserbajdjan.
FOR nå er Norge i fritt fall. Siste FIFA-rangering var nummer 70; den nest svakeste plasseringen etter at denne rangeringen ble innført tidlig på 1990-tallet.
I fotballyrket er det en fæl fallhøyde mellom store tanker og dårlige resultater, og de fleste av oss sparker gjerne trenerne utfor. Omtrent på den måten har de tre beste landslagsjefene i norsk fotballs moderne historie sluttet. En desillusjonert Nils Johan Semb trakk seg etter kvaliken i 2003; Åge Hareide orket ikke mer på tampen av det store tapsåret 2008, og Egil Drillo Olsen ringte selv til Per-Mathias Høgmo høsten 2013 midt under VM-kvaliken for å fortelle at nå var det nok.
Felles for de alle er ellers gjennomgående sterke resultater i utallige sesonger som trenere. Drillo revolusjonerte norsk landslagsfotball og tok oss til et eventyrlig nivå; Semb var med på den reisen og fikk enda flere internasjonale poeng da han overtok ledelsen av laget etter VM i 1998, mens Hareide har imponert omgivelsene så mye i hele Norden at selv danskene; de sterkeste kritikerne av norsk landslagsfotball, til slutt hentet ham inn som sjef.
Per-Mathias Høgmo står rent faglig ikke tilbake for denne imponerende trenertrioen. Etter en seiersrekke med yngre landslag, fornyet han kvinnelandslaget fra 1997, gjorde gruppa til verdens beste og tok OL-gull i 2 000. Dytter vi Høgmo utfor, har altså Norges fire beviselig dyktigste landslagstrenere fått føle at de visstnok ikke dugde likevel.
Da er det ikke sikkert at det er trenerne som er problemet når det gjelder A-landslaget for herrer..
OG kanskje ikke Høgmos påståtte svake resultater heller.
For sammenligner du prestasjonene fra den eneste kvaliken han har ledet med tilsvarende EM -og VM-kamper i de 16 årene som er gått etter Norge sist var med i et internasjonalt sluttspill i herrefotball, er det lite som tilsier at vi må skynde oss å skifte trener:
Med tredjeplass i kvalikgruppa for EM 2016 og 1,90 poeng i snitt pr. kamp, var dette en litt over middels norsk prestasjon.
Bare Drillos EM-kvalik til 2012 (2,00 poeng pr, kamp) og Hareides EM-kvalik til 2008 (1,92 poeng) har vært marginalt bedre. Ellers hadde Semb 1,00 til VM 2002 og 1,75 til EM 2004, Hareide 1,80 til VM 2010 og Drillo 1,35 på sine åtte kamper til VM 2014 før Høgmo ble kalt inn til et mislykket forsøk på å redde denne kvaliken.
Med Høgmo som sjef for sitt eget nye mannskap, kom også en av Norges to beste kvalikkamper i denne perioden. 2 -0 seieren hjemme over Kroatia er som enkeltresultat kanskje enda sterkere enn Drillos 1 -0 over Portugal i 2010:
For så få ganger har Norge slått ett av verdens 20 beste lag i en tellende kamp siden vi selv naturlig tilhørte dette fine selskapet gjennom hele 1990-tallet.
Høgmos storkamp og resten av hans jevnt bra resultater ble produsert med et klart forynget lag der den forventede playmakeren Mats Møller Dæhli underveis forsvant med skade..
UNDER INNSPILLING: Mats Møller Dæhli og Martin Ødegaard er fortsatt bare i starten av sine landslagskarrierer. Likevel var Dæhlis langvarige skadeavbrekk i forrige kvalik et hardt slag for Høgmo. Nå starter begge på U-21 i påvente av mer stabil form. FOTO: NTB/Terje Pedersen. Vis mer
Vel var de to avsluttende playoff-kampene mot Ungarn nitriste. Mest på grunn av slitne sentrale spillere, men også fordi Høgmos taktiske prioritering i returoppgjøret med å velge og spille seg igjennom en defensiv motstander ikke ga uttelling. Dette var to svake prestasjoner både av spillere og trener, men halvåret etterpå så vi bedre i EM at ungarerne ikke var så dårlige som vi trodde.
I SUM har vi altså fått som vi er blitt vant til, men vi var lovet noe mer. Avstanden mellom språk og gjennomføring, er blitt et problem for treneren. Det som var spennende å høre for tre år siden, lyder som uforstålige bortforklaringer nå.
For det er vrient å snakke vekk brutte ambisjoner. Særlig fordi midlene Høgmo bruker for å oppfylle dem, neppe er så lett å se for de som ikke jobber daglig med fotball:
Der alle i glanstida på 90-tallet kjente igjen faguttrykkene og 4-5-1 formasjonen for den svært karakteristiske Drillo-fotballen, blir Høgmos filosofiske utlegninger om hva som egentlig skjedde i de mest stusslige tapene for innfløkte for fotballfans flest.
Særlig fordi det er noe nytt han vil fortelle oss.
FOR der Åge Hareide for 12 år siden erklærte at han skulle legge bort den tradisjonelle Drillo-stilen som Semb hadde beholdt, var det løftet bare et PR-triks fra en nyansatt landslagssjef. Så fort det knep med poengene for Hareide, vendte han i vanlig pragmatisk stil rett tilbake til den gamle tenkningen. Det funket for å roe hjemmepublikummet helt til landslaget i 2008 plutselig sluttet å vinne.
Mens samtlige av Høgmos forgjengere oppnådde sine beste resultater på et destruktivt motspill; altså etter breakdown, er plattformen for det såkalte «Prosjekt-Høgmo» at Norge heretter må kunne styre kampene sine.
Høgmo som selv fikk sine største suksesser med en konsekvent Drillo-fotball, har skiftet syn radikalt. I hans tenkning er det slutt på at vi blir utspilt av andre B eller C-nasjoner, for så likevel å vinne på overganger. Å få Norge opp på et nytt nivå der vi oftere kan ta poeng fra de beste, betyr å prioritere ballspillerne og skolere dem mot klassemotstand selv om dette kan koste mange tap underveis.
Og vurdere Høgmos prestasjoner på grunnlag av privatlandskampene er derfor helt uinteressant:
Det er bare målet om å nå et sluttspill som teller.
Det i seg selv er et mer enn risikabelt prosjekt med et norsk spillerutvalg som de siste årene har manglet både midtstoppere med internasjonal fart og spisser som er vant til å score jevnt på klubblag.
Nettopp det førstnevnte eksempelet på svakt spillermateriale gjør det tiil et viktig punkt i evalueringen av Høgmos jobb at laget hans likevel holdt nullen bakover i seks av ti kvalikkamper. Det er en prestasjon med såpass treige stoppere. For hva hadde 90-talls suksessen vært uten verdenseneren Rune Bratseth og flere midtstoppere med fast plass på europeiske topplag?
ENKLERE FØR: Med Rune Bratseth i midtforsvaret startet Drillo eventyret med en av verdens raskeste og beste stoppere. Her i en ikke helt vellykket tysk cupfinale i 1989. Bare et par år seinere lyktes Bratseth med nesten alt mot alle. FOTO: Aftenposten/Svein E. Furulund Vis mer
EN satsing på et bevisst, eget offensivt spill avhenger også at spillerne kjenner hverandre. Her har det virkelig stokket seg:
På bare fjorten måneder og 12 kamper i den siste kvaliken, brukte Høgmo hele 34 ulike spillere.
Ikke fordi han hadde lyst til å variere, men fordi skader, kamptid i klubbene og et ungt, variabelt mannskap uten tydelige enere har presset fram stadig nye kombinasjoner.
Derfor blir det bare nåværende og tidligere RBK-spillere på den norske høyresida i Baku i morgen. Det gjør at det ikke blir plass til Stefan Johansen fra start selv om han er en av Høgmos mest stabile hjelpere. Som en av ni i troppen som akkurat har byttet arbeidsgiver, famler Stefan litt etter skiftet fra Celtic til Fulham..
DENNE manglende stabiliteten kan forklare noe av grunnen til at det ble med det vante forsøket også i sist kvalik, men ikke alt. Det var for eksempel ikke grunnen til at Høgmo selv gamblet med Markus Henriksen i uvant spissrolle i returoppgjøret i Ungarn. Det overraskende endringen var et forsøk på å ha den da flittigste målscoreren fra internasjonal klubbfotball i den beste avslutningsposisjonen.
BESTE AVSLUTTER: Med suksessen i nederlandsk fotball var Markus Henriksen i fjor høst en av få norske spillere som var vant til å lage mål på et høyt nivå. Det var derfor han slapp til som spiss i returoppgjøret mot Ungarn. Henriksen scoret; til og med begge veier, i et ikke vellykket eksperiment. FOTO: NTB/Berit Roald. Vis mer
Nettopp manglen på målscorere var den viktigste grunnen til at det til slutt glapp i denne kvalifiseringen:
Mens motstanderne produserte mål på 3 sjanser mot Norge, måtte våre spillere i snitt ha 6 sjanser for hver eneste scoring.
Mangel på individuelle avslutningsferdigheter altså, og slike grunnleggende problemer løses som kjent ikke ved å ha skuddtrening på landslagsamlingene.
LIKEVEL trumfer følelsene fortsatt statistikk i fotball. Derfor hjelper det lite for landslagstreneren å fortelle at Norge vant sjansestatistikken også i de to playoff-kampene. Skuffelsene mot Ungarn gnager ennå på tilliten, og presset forsvinner ikke før landslaget begynner å vinne kvalikkamper.
Som en trenerkollega treffende kommenterte Høgmos utfordring:
- A-landslaget er en ferskvareavdeling.
Da er det vrient å tenke riktig og langsiktig for å bli bedre. Du må fortest mulig gjøre som Jesse Owens;, altså vinne, selv om all fotballfornuft tilsier at Høgmo bør få jobbe i fred med laget sitt helt til Norge er sjanseløse til å bli nummer to etter Tyskland i denne kvaliken.
Så fornuftige er det ikke gitt at hjemmepublikummet og Norges Fotballforbund er.
Til tross for Høgmos litt mer enn gjennomsnittlige resultater med det norske landslaget; i morgen kveld må altså Per-Messias helst komme tilbake.
Esten O. Sæther er kommentator i Dagbladet. Han har vært landslagstrener for futsal (innendørsfotball) fra 2009 til september 2016.
(Dagbladet): I dag ble regjeringens forslag til statsbudsjett lagt fram.
Forslaget til kulturbudsjett er på til sammen 13,5 milliarder kroner. Dette er 465 millioner kroner høyere enn 2016, en økning på 3,6 prosent, melder kulturdepartementet på sine nettsider.
Blant postene på budsjettet foreslår regjeringen å bruke 25 millioner kroner til oppgradering av museumsanlegg. De vil også å øke bevilgningen til Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design for å forberede flyttingen av museets kunstsamlinger til nye magasiner og utstillingslokaler på Vestbanen.
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design fikk i fjor 287 800 000 kroner. Nå er bevilgningene til museet foreslått flyttet til en ny post under «Det nasjonale museumsnettverket» og det er foreslått å sette av 312 900 000 kroner til museet.
Utgiftene til byggeprosjektet til Nasjonalmuseets nybygg på Vestbanen bevilges over Kommunal og moderniseringsdepartementets budsjett.
- Vi er godt fornøyd med forslag til tilskudd for 2017. Vi har i stor grad fått gjennomslag for våre varslede behov for midler til flytteforberedelser og andre utviklingstiltak fram mot det nye museet på Vestbanen, sier direktør ved Nasjonalmuseet Audun Eckhoff.
Usikker bruk av Nasjonalgalleriet
Det har i lengre tid vært debatt om framtida til det eksisterende Nasjonalgalleriet på Tullinløkka.
Stein Erik Hagen hadde inngått en samarbeidsavtale med Nasjonalmuseet med intensjon om at hans Canica-samling skulle stilles til disposisjon for det nye museet. Men mye på grunn av den uavklarte situasjonen til det gamle Nasjonalgalleriets framtid, trakk Hagen seg fra samarbeidet.
Statsbygg har ønsket å lage et byuniversitet i området og foreslått at Kulturhistorisk museum overtar Nasjonalgalleriet når museet flytter til Vestebanetomten.
Kulturbudsjettet legger ingen føringer for videre kunst bruk av de ærverdige lokalene på tullinløkka, men skriver «Fram til 2020 er museets prioriterte oppgaver å forberede flytting og utvikle innhold i det nye Nasjonalmuseet. Aktivitetene i eksisterende arenaer i Oslo vil suksessivt trappes ned».
Driften ved Nasjonalgalleriet skal imidlertid videreføres ut 2017.
Kulturministeren ikke tilstede
Statsbudsjettet ble lagt fram torsdag uten kulturminister Linda Hoftad Helleland (H). De ulike statsrådene deltar vanligvis på presentasjonen av egne budsjetter, men i år skal Helleland isteden innlede på konferansen «Sport at the Service of Humanity» i Vatikanstaten.
Vi som var i den riktige alderen i 1977, tar avstand nå. Vi som var så dårlige i fotball at vi ble valgt sist og nest sist, vi som gikk og skar tenner, satt på rommet og tegnet monstre, dagdrømte om hevn og juling, nasket viskelær og sniffet tusj, visste at vi aldri kom til å få kjæreste, lånte gitarer og lagde fuzz ved å teipe en papirbit under nylonstrengene. Vi som husker at punken var den tingen vi hadde manglet, siden det var første gang vi hørte noen si at det er greit å føle seg utenfor. De beste sangene handlet om det. Punk var de stygges seier over de pene.
Selvfølgelig kunne det ikke vare. Vi må ha skjønt det. Det som ingen hadde kunnet se for seg, var at punk 39 år senere skulle bli en kategori i Stjernekamp.
Siden dette er en konkurranse i framføring av sanger, vil det handle om punk som musikksjanger, altså som en viss type sammensetning av lyder, der vokalisten vanligvis ikke synger «fint», men formidler aggresjon og angst, skjærende, skingrende, bjeffende, kaukende. Punk var et opprør mot det glatte, strøkne og virtuose, alt det som var lett å like, få spilt på radioen, solgt. Så hva skal Stjernekamp-deltakerne konkurrere i? Hva er kriteriene?
Seerne kommer til å ringe inn og stemme på den de liker best. Det fins ingen forskning på hva som får seerne til å stemme som de gjør.
Dommerne kommer til å vurdere deltakerne, men ikke etter hvor mye avsmak de har for forbrukersamfunnet eller hvor mye de frykter atomkrig og hater Thatcher. Vurderingen vil handle om hvor godt sangerne sang og om hvor troverdig de framsto, altså om musikalske evner og om evnen til å late som, to ting man ikke forbinder med punk.
Dette er det vi skal tåle, vi som har et eierskap til stoffet: Å få vår ungdom tømt for meningsinnhold, bløgget, redusert til en stil, plyndret for aksessoarer. Bare de ytre kjennetegnene skal stå igjen, i form av et moteoppslag i Natt & Dag, en kavalkade på Wallmanns Salonger og en kategori i Stjernekamp.
Dette er det alle ungdomskulturer både før og siden har vært gjennom. Rockere, mods, hippier, disco kids, grungere og technofolk, rappere og ravere: Uansett hvilken ungdomskultur du har vært en del av eller i det minste heiet på, kommer den til å bli tatt fram igjen av alle de gale grunnene, av mennesker som ikke var der første gang, som vil bli rike, bli sett, bli likt, vinne. Som Karl Marx nesten sa: «Historien gjentar seg alltid, første gang som tragedie, andre gang som ei T-skjorte på Hennes & Mauritz.»
På Stjernekamp vil det trolig bli sikkerhetsnåler og skinnjakker og Union Jacks. Ingen kommer til å stille i armbånd med hakekors, eller for den saks skyld et hvor det står «Faen». Ingen kommer til å kaste opp på scenen, ingen øreflipper vil bli tygd av. Vi er mange som kommer til å putre av forargelse.
Når det førti år gamle opprøret blir til overflate og underholdning, vemmes vi, vi som var der i 1977 eller like i nærheten, nå som vi spiddes på våre egne sikkerhetsnåler, der vi sitter foran skjermen og klager på at nå er visst alt lov. Og på at deltakerne har jukset med låtvalget: «Boomtown Rats var ikke pønk.»
Og dette har vi fortjent. Det fins ikke noe mer selvhøytidelig enn gamle punkere. Det måtte i så fall være 55 år gamle menn som aldri har vært punkere, men likevel vil fortelle verden hva punken egentlig handlet om. Det er denne blokka jeg legger hodet på når jeg skriver dette: Det er ikke punk å være museumsvokter.
Punkerne vant kampen om historien, hva som var stilig og hva som var innafor. Det tok meg tjuefem år før jeg kunne høre på Led Zeppelin uten å være redd for musikkpolitiet. Og jeg har fortsatt ikke kommet til Yes og Genesis. Punken appellerte ikke bare til reelle og innbilte tapere, men også til de flinkeste guttene og jentene. De som fikk de beste karakterene, og som ble fondsmeklere og kulturredaktører og spaltister. Det var sånn den gikk til topps i smakshierarkiet og fortsatt befinner seg der, i form av 180 grams vinyl, jubileumsutgaver, dokumentarfilmer, plass i Hall of Fame og andre former for kanonisering.
Punk iStjernekamp er en utstrakt langfinger mot den gode punkesmak. Malcolm McLaren ville ha elsket det. Dette er en påminnelse om at vi ikke kan eie historien eller kulturen, ikke engang en liten bit av den. Enhver ungdomskultur er som en ulåst sykkel i parken, den kommer til å bli stjålet. Noen ganger hjelper det ikke engang at du sitter på den.
Alle skal miste ungdommen sin til generasjonene som følger etter.
Dette skal vi også leve med.
Og så er det vel fortsatt et par gamle punkere med i programmet. Regner med at de går videre, selv om det ikke er særlig punk.
